Hvorfor så snille mot fremmede?

IMG_8036I dag leste jeg om en familie som skal låne vek huset sitt mens de er på ferie: De vil la en vanskeligstilt familie bo i huset sitt og bruke bilen sin, helt gratis. Jeg er overbevist om at denne familien gjør dette av godt hjerte og uten baktanker, samtidig slår det meg (igjen) hvor “snille” folk er nå for tiden. Det går nesten ikke en uke uten at vi får lese om “kronerulling” for både det ene og det andre, eller at folk bare er snille, slik som denne familien. Er vi virkelig blitt så snille og emaptiske mot hverandre som man ofte får inntrykk av i media?

Dessverre tror jeg ikke det… Det verste er at jeg også tror at hvis alle hadde “vært snille” med sine egne (familie, naboer, bekjente), så hadde mange fler hatt det bra. Jeg er overbevist om at mange av de som inviterte “damen som var ensom i julen og som stod frem i media” på middag har en gammel tante eller en ensom nabo/bekjent, som de heller burde invitert på julemiddag, men det gjorde de altså ikke. De inviterte i stedet en vllt fremmed (skjønt, hun hadde jo vært i media, så kanskje ikke så fremmed lenger) på julemiddag.

Fenomenet med å være snille mot vilt fremmede forundrer meg… Hvorfor er det så viktig å være snille med ukjente? Er det fordi man da føler seg enda snillere? Jeg skjønner det ikke…

 

Hurra for 17. mai, eller hurra for ødelagt russefeiring?

Normalt sett er jeg en av dem som synes norsk skole er både for slapp og for lite krevende, og det står jeg fortsatt ved. Generelt sett er det alt for mye “forståihjel” og “dikkedering” fra og med det året skolen begynner til og med 4 uker før siste skoledag på videregående. Det er de 4 siste ukene jeg gjerne skulle sett at elevene fikk litt mer “slingringsmonn” enn det de i dag får.

Min sønn har vært en flittig og pliktoppfyllende elev gjennom alle skoleårene, derfor kommer han til å gå ut med opptil flere seksere på vitnemålet sitt. Han hadde sin siste prøve i går og var klar til å feire de to siste dagene av russetiden i dag og i morgen.

Inntil i morges, da han fikk vite at han kommer opp i eksamen i mattematikk og fysikk, med matematikk allerede på mandag. Jeg har full forståelse for at elevene må gjennom eksamen, på ett eller annet tidspunkt, men det gjør meg rasende sint at “noen” (jeg vet ærlig talt ikke hvem som bestemmer dette) har bestemt at eksamen gjennomføres 2 dager etter 17. mai. Spesielt ille synes jeg det er at de har satt opp ett av de tyngste fagene først.

Jeg skjønner ikke hvorfor eksamensperioden ikke kunne blitt forskjøvet til en uke etter 17. mai. Konsekvensene hadde kanskje blitt at elevene måtte gå en ekstra uke på skolen, men hadde det gjort noe? De har lang nok ferie fra før!

Dessverre er min sønn pliktoppfyllende, så mye at jeg ser for meg at han ikke kommer til å ha samvittighet til å ha det gøy de to siste dagene av russetiden. Noe jeg, av hele mitt hjerte, hadde unnet ham (og de andre som skal ha eksamen på 19. mai). Nå blir det nok mer lesing og frustrasjon enn “hurra for at vi endelig er ferdige”…

Jeg vet, det er ikke noe å gjøre med dette nå, men jammen var det godt å få ut litt irritasjon! (Og om ikke annet er det lov til å håpe at “noen” neste år kanskje kan ta til fornuft?)

God 17. mai til dem som skal feire, og LYKKE TIL til alle de som skal sitte inne og lese til eksamen, spesielt til russen som får sin velfortjente feiring ødelagt!

Å ta vare på sine egne barn – en jobb?

Et lite hjertesukk fra meg, på en søndag ettermiddag…

I dag hørte jeg det igjen: “Å ta vare på de dyrebare barna våre er en jobb som må verdsettes…” Jada, jada… Jeg er helt enig i at barna er dyrebare og at vi må ta vare på dem, men der slutter også enigheten.

Jeg synes det er rart at det å ta vare på sine egene barn ikke er en selvfølge og noe man burde gjøre med glede. Å kalle det for en jobb blir, for meg, å mekanisere det å ha barn. Vi liker ikke når fedrene sier at de “skal hjem å passe barna”, så hvorfor i alle dager er det da greit å si at mødrene gjør en så viktig jobb (at de til og med må få betalt for det)? 

 

Hva er galt med å rose?

De siste dagene har debatten rundt kvinner i ledende posisjoner i sosiale medier herjet: Hvordan de heier hverandre frem med hjerter og “finingen”, “skjønningen”, “flinkingen” “you go girl” osv… osv… Jeg har skrevet om det før, hvor mye jeg misliker denne “hodeløse rosekulturen” eller “smiskingen” og jeg skriver gjerne om det en gang til.

I ett av innleggene som er blitt skrevet står det: 

“Så, kan et menneske få for mye ros, eller få feil ros, og vil det over-rosede mennesket i så fall utvikle seg til å bli et sant helvete av et tomt og oppblåst egoskall? Er dette seriøst et samfunnsproblem?”

Jeg er absolutt for at man skal “heie på” og “backe” flinke folk, uavhengig av kjønn. Det jeg er i mot er den ukritiske og kalkulerende rosen. Når man heier bare fordi man føler man må, eller enda verre, fordi man ønsker et heiarop tilbake. Jeg frykter det er mange i den siste kategorien, ikke bare blant middelaldrende damer, men også blant de helt unge.

Om det er skadelig? I aller høyeste grad. Fordi man aldri vet hvor man har hverandre. Mener vedkommende det hun sier? Har vedkommende baktanker? Hva ønsker vedkommende tilbake? Kan jeg stole på vedkommende når det gjelder andre ting? Man trenger ikke å være psykolog for å se at dette er skadelig både for enkeltmennesket og samfunnet.

På ene siden forundrer det meg at ikke “heiegjengen” ser dette, de er jo i følge dem selv, oppegående kvinner. På andre siden aner jeg at de har heiet så mye på hverandre at de kanskje har sett seg blind på likes og positive kommentarer?

PS. Hvorfor i alle dager må kvinner referere til utseendet når de skal heie på hverandre, ref. “finingen”, “skjønningen”, “peningen”? Hadde det vært en mann som sa dette til en kvinne skal jeg love deg det hadde blitt baluba, men det er liksom greit når kvinner sier det til kvinner?

 

 

Reservasjonsretten

I utgangspunktet skjønner jeg ikke helt at dette er blitt en debatt i det hele tatt. Jobber man for andre, plikter man å gjøre de oppgavene som stillingen innebærer. Ferdig. Om noen leger får problemer med å utføre jobben sin synes jeg de kan finne en annen jobb, enten innen det medisinske fagfeltet, eller de kan rett og slett skifte fagfelt helt. Ingen med medisinutdanning har rett til å være fastlege, men alle har rett på en fastlege som kan utføre en fastleges oppgaver. enkelt burde det være i 2014.

 

Ellers synes jeg det er høyst merkelig at enkelte har så store samvittighetskvaler mot å henvise kvinner til å ta abort når de likevel må henvise kvinnen til en annen lege som kan gjøre jobben. Det burde jo være like ille? Hvor er logikken her? Sannheten er at det ikke er noe logikk rett og slett fordi dette kun er et skittent spill mot abortloven.

Misforstå meg ikke, jeg er ikke for å kneble abortmotstandere, alle har rett til å ha sin egen mening og overbevisning. Det jeg er i mot er at leger som er i mot abortloven, skal få utøve sin motstand i yrket sitt. Om alle, også innen andre yrkesgrupper, skulle fått lov til dette kunne det fort blitt kaos, som beskrevet i denne bloggposten. Vi kan le av det nå, men sannheten er at det fort kan bli en realitet hvis vi tillater noen yrkesgrupper å reservere seg mot å utøve deler av jobben sin.

Jeg har ingen datter, men jeg har en sønn som er 19 år. Jeg fikk han da jeg var relativt ung. Selv om jeg og barnefaren valgte å beholde fosteret, er jeg glad jeg hadde et valg. Ingen tvang meg/oss til hverken det ene eller det andre, vi stod fritt til å velge selv. Dette ønsker jeg også for min sønn og hans kommende kjæreste og kone, at de selv skal kunne velge. Uansett hvilket valg de tar, så må og skal de kunne få den hjelpen valget innebærer uten å bli uglesett av det norske helsevesenet. 

Forrige 8. mars skrev jeg om min mor som stod på barrikadene på 70-tallet og om å vise solidaritet med kvinner i andre land. Jeg står fortsatt for dette, men i år er 8. mars plutselig blitt veldig nært meg, både som kvinne, mor til en ung mann og tante til både gutter og jenter. I år vil jeg derfor feire 8. mars i solidaritet med kvinner OG menn i Norge og for et norsk samfunn som bør går fremover og ikke tilbake i tid.

 

Hurra, jeg ble plukket ut!

Jeg har tre aktive blogger og etter å ha skrevet om saken i de to andre føler jeg nå at jeg har litt “hakk i platen”. Samtidig ser jeg på det jeg skal med forskjellig perspektiv i bloggene og da tenker jeg det er greit. Heldigvis har jeg ikke de samme leserne av de tre bloggene, men det er noen som leser alle, og for dem er nok nyhetens interesse borte.

For en ukes tid siden poppet det opp “Bli med Norske reisebloggere på bloggtur til Marocco…” i facebookfeeden min. Jeg skrev en kommentar til vedkommende som hadde lagt ut linken og sa at det var liten vits for meg å søke, jeg ble sikkert ikke trukket ut likevel, siden jeg ikke akkurat har tusenvis av lesere av noen av bloggene mine. Ikke er jeg aktiv på hverken Twitter eller Instagram heller. Heldigvis skrev jeg en søknad likevel, og heldigvis ble jeg valgt til å være med! Det vil si at jeg, om 1,5 måned, reiser 3 dager til Marocco sammen med 12-14 andre reisebloggere!

Jeg vet ikke hvor mange som søkte eller hvilke kriterier de brukte for å velge ut, men jeg liker å tro at de valgte meg og mine blogger fordi de synes jeg skriver godt og interessant. Da jeg fikk vite at akkurat jeg ble plukket ut ble jeg skikkelig barnslig glad, nesten på grensen til det pinlige. For alvorlig talt, det er da ikke *så* stort vel? For andre kan det synes som en bagatell, men for meg, akkurat nå, var det en skikkelig opptur. Tenk at noen faktisk liker det jeg gjør, noe jeg mestrer og selv føler jeg er flink til!

Nå begynner jeg å skjønne “rosabloggerne”. Selv om vi andre ler og til og med harselerer litt med/over dem, så det være tilfredsstillende å få anerkjennelse (lesere, tjene penger, gratis “dill og dall”) for det de gjør. Jeg har selv aldri skjønt hva som er så interessant med det de skriver, men jeg er neppe målgruppen heller. Likevel ser jeg at de gjør det bra, langt bedre enn jeg noensinne vil klare (eller har ønske om, du ser meg NEPPE, noensinne, på noe “bloggawards” el.), og det er i grunnen ganske kult!

Mitt mål er ikke, og har aldri vært, å leve av å blogge. Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og fordi jeg tror jeg er god til det. Likevel ser jeg kulhetsfaktoren i å ha klart å få mange tusen følgere som leser bloggen hver dag, og til og med kanskje flere ganger for dagen. Hatten av for dem som klarer å leve av å blogge, om de er “rosablogger”, reiseblogger, mammablogger, whateverblogger… Om bedrevitere liker det eller ikke… De er uansett flinke til det de gjør og det skal de jammensanten ha “kred” for!

Psykisk helse i sosiale medier

BT har for tiden en debattserie som setter fokus på åpenhet om sykdom og død i sosiale medier. I dagens innlegg kan vi lese et lite innlegg skrevet av Magne Helander, pappa’en til Ylva, som skrev om sin datters sykdom og død. (Hva jeg mener om dette er en helt annen debatt som jeg har tenkt å skrive om senere.) Helander skriver at han brukte sosiale medier for å bearbeide sin egen sorg, han flyttet grenser for sin egen åpenhet omkring de vanskelige følelsene sine.

Han er ikke den eneste som har brukt blogging, Facebook og Twitter i forbindelse med vanskelige følelser og sykdom. Tvert i mot, det blir bare fler og fler “kreftblogger”, “angstblogger”, “ME-blogger” osv… osv… og det kan synes som om grensene for hva vi deler stadig flyttes. Mye av det som før var i den private sfæren er nå flyttet til det offentlige rom. På mange områder er dette bra, jeg liker åpenhet!

Dessverre er jeg ikke sikker på om denne delingen av følelser, med påfølgende empati og “støtteerklæringer”, på sosiale medier alltid er av det gode for å dempe psykiske plager. Jeg er redd at offentlig åpenheten etterhvert har ført til en “offentlig empati”, mens vår personlige og naturlige empati er blitt svekket og at vi nesten er blitt fremmedgjort mer enn vi er blitt fortrolig med de vonde følelsene.

Som jeg tidligere har skrevet tror jeg at sosiale medier har gjort det veldig enkelt for oss å vise medfølelse og empati, på avstand, og uforpliktende. For mange vil dette varme, men er det litt som å “pisse i buksen for å holde seg varm”? For hvor lenge varmer denne “ukjenteempatien”? Selv gleder det meg mye mer når folk jeg kjenner og folk som bryr seg om meg tar kontakt og viser støtte og empati og komme med konstruktive tilbakemeldinger, enn likes og “godt skrevet” fra helt ukjente. Jeg skal ikke si at 500 “likes” ikke gir meg et “kick” der og da, men de ukjente vil aldri invitere meg på kaffe, handle for meg, besøke meg – de vil aldri være der når jeg virkelig trenger det. Kanskje sosiale medier skaper et slags falskt nettverk?

På samme måte er jeg redd at sosiale medier har gjort det for enkelt for oss å dele og snakke om vanskelige følelser. Vi lurer på en måte oss selv. Fordi vi har delt og offentliggjort, tror vi at vi er blitt mer åpne. Likevel vil mange fortsatt ha de samme problemene med å snakke om følelsene face to face. I stedet for å finne noen å snakke med, noen vi kjenner, som vi stoler på og som bryr seg setter vi oss ved PC’en og skriver til hele verden. I håp om at det er lesere der ute,  i håp om at noen vil trykke “like” og i den visshet om at man ikke blir avvist. Det verste som kan skje er at man ikke får noe feedback!

Jeg har skrevet mye om empati nå. Dette fordi jeg tror mye av åpenheten blir presset frem av vårt ønske om empati og feedback. Jeg tror ikke dette er bevisst, langt i fra. Det er kanskje litt kynisk å påpeke det, men jeg tror likevel det er en sannehet, selv om vi (meg selv inkludert) ikke liker å høre den. Man bruker sosiale medier for å få likes, feedback, empati, en reaksjon…  hvis ikke kunne man  bare ha skrevet en dagbok i en lukket blogg, lukket for offentligheten.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg overhodet ikke er i mot at folk (meg selv også, kanskje…) bruker sosiale medier som terapi, “samtalepartner” og/eller for å få feedback, men jeg tror heller ikke at det bare er positivt og jeg er ikke sikker på om det har noen effekt for å få ned antall personer med psykiske lidelser.

 

Psykisk helsevern for “mannen i gata”

Kjære navnesøster (svar til blogginnlegget: “Livet er noe som skjer med oss alle“).

Jeg lovet deg et svar. Grunnen til at jeg ikke har svart før nå er fordi det har vært vanskelig å svare på noe jeg selv kunne ha skrevet, annet enn at jeg er veldig enig med deg.

Inntil jeg begynte å tenke på min egen opplevelse av psykisk helsevern og hvordan det oppfattes  for “den vanlige mannen i gata”. I ditt innlegg skrev du:  “Det finnes hjelp til alt der ute. Du kan få det godt i hjertet ditt raskt om du ønsker det. Det står folk klar der ute for å hjelpe deg. Og ikke glem at du også er ansvarlig for å spørre om hjelp!”

Da lurer du sikkert på hvorfor jeg som er ressurssterk, oppegående og sosial har opplevd psykisk helsevern i praksis? Vel, som jeg har skrevet før, så har jeg ikke taklet det å bli syk spesielt bra. Jeg tenkte lenge at jeg nok skulle komme over det, at jeg bare måtte ta tiden til hjelp. Heldigvis har jeg kontakt med andre med samme sykdom som meg. Da jeg spurte om det var andre som hadde gått til psykolog, svarte flere at de hadde fått hjelp i begynnelsen av slutten på arbeidslivet. Det er nemlig en tøff prosess, mye verre enn jeg hadde trodd, men det skal jeg skrive om en annen gang.

I 6 måneder har jeg gått og grublet på om jeg burde snakke med fastlegen min, som jeg har tett kontakt med, om å få en henvisning til psykolog. For noen uker siden tok jeg mot til meg og snakket med ham. Jeg ba om hjelp. Han syntes det var en god idee. Ikke fordi jeg er en tikkende bombe, men for å få sortert tankene, få litt orden og så komme meg videre.

Fordi jeg har en omfattende sykdom har jeg vært hos både hjertespesialist, gynekolog, øre-nese-halslege, reumatolog, muskelspesialist, mage-tarmspesialist og sikkert enda flere som jeg ikke kommer på i farten. Å be om å få henvisning til noen av disse var en enkel sak, både praktisk og psykisk. Jeg har heller ikke noen problemer med å fortelle til andre at jeg har vært hos indremedisiner fordi de ikke finner ut av mitt skyhøye blodtrykk eller på legevakten fordi jeg har brukket en tå.

Å be om å få profesjonell hjelp for min psykiske helse har vært en mye tøffere vei å gå. Faktisk var jeg hos fastlegen mange ganger, med tanken om å snakke om en henvisning til psykolog, men det var alltid noe annet som, i mine tanker, var viktigere. Derfor tok det meg mer enn 6 måneder å endelig få snakket med fastlegen om min psyksiske helse. Det var som å komme ut av skapet, en lettelse. Nå skal det sies at jeg frekventerer fastlegen min sitt kontor relativt ofte og at jeg derfor har et godt tillitsforhold til ham, jeg kan derfor bare tenke meg hvor vanskelig dette må være for pasienter som knapt kjenner fastlegen sin.

Ingen har krav på å få vite at jeg har vært på legevakten ei heller at jeg skal til psykolog. Det er likevel et tankekors at det å gå på legevakten blir sett på som dagligdags, mens det å gå til psykolog har litt mer “wow-faktor”, i en slags negativ forstand. Man lurer litt på hva folk tror og mener, gjør man ikke? Jeg kan nesten banne på at venner og kjente kommer til å si at jeg er tøff som deler så mye med mine lesere, nettopp fordi jeg skriver om min psykiske helse. Mine betente knær har liksom ikke den samme “snerten”!

Jeg tror at mye av grunnen til “wow-faktoren” skyldes at man forbinder folk som går til psykokolog med psykisk syke menneskesker som har alvorlige psykiske lidelser. Ikke en som bare trenger en å samtale med for å klare å komme seg videre, eller som du sier, for å takle hverdagen og livet. Jeg har hverken tall eller statistikk, men jeg vil tro at sannheten er at de aller fleste som går til psyolog er som meg: De fungerer fint i dagliglivet, de har et nettverk  og er relativt normale og de er ikke til fare for hverken seg selv eller andre, de trenger bare litt hjelp for en periode.

Derfor, Cecilie, tror jeg ikke det er så enkelt som å si at det finnes folk der ute som kan hjelpe. Problemet ligger ikke i mangel på hjelpere, men at det er tabubelagt å spørre om og få den slags hjelp. Dette er mye av grunnen til at jeg har valgt å dele min historie. Jeg vet ikke om jeg kommer til å dele noe av selve prosessen, men jeg håper blogginnlegget mitt kanskje kan være med på å fjerne myten om at man nærmest må være psykotisk for å be om hjelp.

 

Svinekoteletter sousvide

Jeg gir meg ikke med svin, så i dag måtte jeg prøve ut svinekotelleter sousvide.

Jeg laget en blaning av salt, pepper, gressløk, oregano, timian og karse (du vet sånn som du laget i en fyrstikkeske da du var barn…). Noen sier at man ikke skal salte før man forsegler og heller gjøre det under etterstekingen, men i går snakket jeg med en kamerat som er kokk og han sa at det er en myte. Jeg satset på det i dag!

IMG_4814Da jeg vakumpakket kotelettene brukte la jeg en tynn stripe med tørkerull ved kanten av forseglingen. Dette for å fjerne ev. kjøttsaft som kan ødelegge for en god forsegling. Dette så jeg på nettet, hos en leverandør som solgte noe man kunne legge i kanten, men jeg tenkte litt tørkerull kunne gjøre samme nytten. Det gjorde det! Etterpå la jeg en nyforsegling under tørkerullkanten, men jeg er usikker om dette hadde vært nødvendig. Sistnevnte forsegling ble ikke helt tett, men den hundret ihvertfall at tørkerullen skulle skli ned på kjøttet.

Jeg sousvidet kotelettene på 59 grader i 3 timer og etterstekte på veldig sterk varme, veldig kort tid.

Resultatet? De tynneste stykkene ble litt tørre, men de litt tjukkere kotelettene ble fantastisk gode!

IMG_4818Slik så kotelettene ut etter 3 timer i sousvidemaskinen.

For flere sousvideoppskrifter se matbloggen min: www.lavfodmap.no

Dagens gladmelding!

IMG_4813

 

Etter å ha gått på lav FODMAP i ganske mange uker nå føler jeg at jeg har begynt å bli mye bedre i magen. Rumlingen er nesten vekke og det samme er luftsmertene og luften. Har fortsatt mye løs mage og smerter, men ikke på langt nær så ille som det har vært. Derfor tenkte jeg at jeg skulle deiste meg til å spise litt GOD mat i dag: “Butter Chicken”. Krydderet kjøpte jeg i Johannesburg og forbausende nok så er alt lav FODMAP! Likevel hadde jeg så utrolig lyst på både løk og hvitløk i dag og da ble det med løk og hvitløk… (Men det er altså mulig å lage uten.)

Det var så UTROLIG godt at jeg tenkte det var verdt det med både vondt i magen og resten av ubehaget. Etter en times tid begynte magen å rumle litt, men det gav seg. Nå flere timer etterpå har jeg litt knip, men det er helt levelig og det er jo helt utrolig!

Min teori, som også er andres erfaring, er at jeg, fordi jeg har fjernet alt av høy FODMAP, kanskje kan tåle litt høy FODMAP innimellom, men jeg vet jo ikke. Natten kan bli lang selv om jeg krysser fingrene for at det skal gå bra!

IMG_4811

 

Og blir jeg dårlig var det kanskje verdt det. Unsett vet jeg at jeg kan lage retten uten løk og hvitløk og det er jo en stor glede i seg selv! Dessverre kjøpte jeg ikke med meg mer enn noen få bokser (en boks = en middag), men jeg har mine kontakter i Johannesburg… 😀