Monthly Archives: July 2012

Hvorfor?

For noen dager siden fikk jeg et spørsmål fra en av barndomsvenninnene mine. Hun betegner også seg selv som en av Nord-Europas mest nysgjerrige og jeg begynner å lure på om dette kan skyldes en aldri så liten miljøskade fra oppveksten? 🙂  Hun korrigerte forresten seg selv og sa at hun er “vitebegjærlig” og jeg må si at det uttykket høres bedre ut, litt mer akademisk liksom…:) Men tilbake til spørsmålet… “For 40 år siden var det ikke så vanlig å adoptere, hva var det som gjorde at din mor og din far valgte adopsjon?”

Det er riktig, det var ikke så vanlig med adopsjon den gangen, ei heller var det vanlig at par som kunne få egne barn valgte å også adoptere. Så hvorfor valgte mine foreldre å adoptere sistemann (kvinne – jeg er oppvokst på 70-tallet med en mor som “stod på barrikadene” :-))? Mamma var, og er, en bestemt kvinne. Allerede da hun var liten hadde hun bestemt seg for at hun skulle adoptere et barn. Før mamma og pappa giftet seg fikk derfor pappa betingelsene for giftemålet: Om han ville ha mamma måtte han også være med på å adoptere. Og slik ble det. 🙂

 

 

Fredag 5. oktober

har jeg fått en avtale med sosialarbeideren fra Holt. Det er henne jeg har hatt mailkontakt med hele tiden, også ang. det de trenger til hjemmet for enslige mødre og til hjemmet for handikappede. I mailen står det “for reviewing your adoption file” og med ett føles dette veldig virkelig, og litt rart. Jeg kjenner jeg får skikkelig sommerfugler i magen når jeg tenker på dette møtet. Hvordan vil jeg reagere når jeg kommer dit? Hva får jeg vite? Vil jeg ønske å vite mer etter dette møtet? Vil jeg bli skuffet om jeg ikke får vite noe mer enn det jeg allerede vet, som står i papirene mine?

Selv om jeg har mange tanker omkring dette er det jo umulig å vite på forhånd og allerede nå kjenner jeg at det er litt mer spennende enn jeg hadde trodd. 🙂 En ting er ihvertfall sikkert og det er at jeg er glad jeg er nesten 40 år og sikker på meg selv og hvem jeg er! Uansett hva som måtte skje i Seoul vet jeg at jeg har familien min, vennene mine og at hjemme er hjemmet mitt sammen med mannen min og sønnen vår.

Min intensjon med reisen

Min intensjon med reisen til Korea er ikke å få dekket noen “huller” eller for å bli “hel”. Jeg anser mine foreldre (jeg har aldri kalt familien min for “adoptivfamilien” min og jeg kommer ikke til å begynne med det her heller) og søsken som mine eneste og jeg har ikke noe behov for å få noe utvidet familie. Jeg har alltid følt meg likeverdig og like mye elsket som mine brødre og jeg hadde også en trygg og lykkelig barndom og oppvekst. Jeg har i det hele tatt ikke noe å klage over.

Reisen til Seoul grunner mer i at jeg er nysgjerrig (har jeg nevnt at jeg er Nord-Europas mest nysgjerrige person?) på selve den prosessen med å dra til Holt, se mappen min og eventuelt få mer informasjon om det biologiske. Planen er ikke å oppsøke mine biologiske aner, men faller det seg naturlig, er det mulig jeg gjør det. Om jeg ikke finner noe er det for så vidt greit, da har jeg ihvertfall prøvd, men dette blir ingen livsoppgave for meg.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å oppsøke mine biologiske foreldre. Både fordi jeg ikke har følt at jeg trenger det, men også fordi jeg synes det er et stort ansvar å ta. JEG kommer neppe til å klare å se på den biologiske moren min som min mor, ei heller kommer jeg til å føle at jeg har fått ny familie. For meg vil denne familien være ganske så fremmed. Problemet er at når en mor har levert inn barnet sitt for adopsjon etter 3 måneder (må innrømme at jeg er nysgjerrig på hvorfor), ja, så vil hun antageligvis alltid føle at jeg vil være barnet hennes. Vil jeg virkelig det? Nei, jeg tror ikke det…

Dette har alltid vært mine tanker. Jeg har aldri tenkt på det som noe egoistisk før for inntil et år siden da jeg første gang skulle reise til Seoul (utelukkende jobbtur). Plutselig kom jeg til å tenke på at denne moren min må ha mange spørsmål om meg og ikke minst har hun kanskje lurt på om jeg har hatt det bra. For en mor må det være forferdelig å ikke vite… Derfor vurderer jeg å skrive et brev til henne, om hun finnes, for å si at jeg har det bra. Det er det minste jeg kan gjøre!

Ellers skal jeg jobbe litt (besøke leverandørene mine og kanskje finne noen nye?), men mest av alt skal jeg være turist og spise mye god mat!

 

Om arv, miljø, røtter, kultur og sånt

Ja, jeg har nok arvet innpakningen gjennom genene, i tillegg til at jeg har arvet en kronisk sykdom som også sønnen har arvet videre. Ellers tror jeg det er mijøet som har formet meg til den jeg er.

De fleste som kjenner mamma og meg vil si at jeg ligner veldig på henne. Ikke utseendetmessig, hun er rødhud og jeg er guling (haha, hun blir hummerrød når hun soler seg selv om hun vil ikke vil innrømme det selv…:-), jeg blir gylden,  min nese er dessuten flat… :-)), men i måte å tenke på, hvordan vi oppfører oss, hvordan vi snakker og… temperament (LØP! :-)). Siden vi ikke kan skylde på genene vil jeg tro at dette er miljø(skade) 🙂 og jeg tror det aller meste av identiteten min er skapt gjennom miljøet jeg er oppvokst i.

Som minstemann og eneste jente er jeg nok temmelig bortskjemt. Det startet allerede den første uken jeg var i Norge. Vi har bilder av meg sittende i sengen og mine to brødre som mater meg med Mariekjeks. Mamma var redd jeg ikke skulle få nok mat så hun feitet meg litt ekstra opp – og det har jeg slitt med siden. 🙂 Jeg både fikk og stjal all oppmerksomhet. Den gangen var det ikke så vanlig med hverken innvandrere eller adopsjon, så ALLE skulle se, ta på og snakke med meg. Derfor regnet jeg med at det var slik det skulle være så da min bror var syk stilte jeg meg først i køen da legen kom, trakk opp kjolen og smilte pent mens min bror lå halvdød på sofa’en. Jeg husker selvfølgelig ingenting, men historien er blitt fortalt meg titt og ofte.

Jeg var 9 måneder da jeg kom tl Norge. Hadde jeg noe kultur med meg da, eller var jeg som barn flest, mest opptatt av å få dekket primærbehovene som mat, fysisk kontakt og søvn? Snakke kunne jeg ikke og ikke husker jeg noe fra den tiden heller, så hvilken kultur skulle jeg eventuelt ha hatt med meg i bagasjen? Nei, jeg tror ikke jeg hadde med meg mye kultur fra Korea…. Og røtter… Hvilke røtter? Vi mennesker er laget slik at vi ikke tar skade av å forflytte oss og heldigvis slår vi ikke rot slik som plantene. Noen vil kanskje si at jeg fortrenger at jeg er adoptert, at jeg kommer fra et annet land osv… osv… men det gjør jeg ikke, jeg ser bare ikke poenget i at det at jeg er født i Korea og adoptert skal ha hatt så stor betydning for livet mitt!

 

Og her fant jeg jammen meg bildet jeg snakket om!

 

Holt Children Service

er byrået som administrerte min adopsjon for nesten 40 år siden. De er i aller høyeste grad operative i dag også og for noen uker siden kontaktet jeg dem for å avtale et besøk. I hovedsak ville jeg besøke Holt for å se stedet jeg kom fra, se mappen min, men også for å besøke hjemmet som Holt driver for enslige mødre. Den største årsaken til at mødrene adopterer vekk barna sine i dag er ikke fattigdom, men det sosiale stigmaet som følger dem ved å ha et barn utenfor ekteskap. Dette er så sterkt at mødrene mister kontakten med familie og venner og de mister til og med jobbene sine. De blir rett og slett drevet rett ut i fattigdom uten nettverk. Holt driver et senter for disse mødrene og barna i tillegg til at de driver et hjem for handikappede barn. Jeg ville gjerne besøke begge sentrene, men fordi alenemødrene helst vil være anonym er det ikke mulig å få besøke det senteret. Jeg er i dialog om å få komme på besøk til senteter for handikappede barn.

Fordi det berører meg dypt inn i hjerteroten at mødre må adoptere vekk barna sine ev. gjemme seg vekk på et hjem pga. sosiale stigma ønsker jeg virkelig å gjøre noe for å bedre deres hverdag. Jeg har derfor spurt Holt hva de trenger på senteret. Det de trenger aller mest er bryst/melkepumper og bleier! Jeg skal få penger av mamma og pappa til å kjøpe inn noe, men hadde blitt utrolig glad om det er noen der ute som kan donere pent brukte brystpumper ev. bleier som barna har vokst fra.. (Ev. om noen vil kjøpe brystpumpe og donere, er det også lov! :-))

I tillegg skal jeg ta med meg litt klær. Da mest for barn 0-1 år. Siden det er begrenset hva jeg kan ta med meg i koffertene mine tenker jeg at jeg vil fylle opp med det de trenger mest, nemlig pumper og bleier og så litt klær om jeg får plass. Siden min “lille” gutt allerede er blitt 17,5 år har ikke jeg så mye barneklær, så om noen har pent brukte klær, ta kontakt!

Del også gjerne dette innlegget på Facebook!

Begynnelsen

I mars 1974 kom en liten bylt med metallstorken til Norge. Den lille bylten var meg og jeg var 9 måneder gammel.

 

Jeg vil tro jeg levde som andre barn med mine foreldre og mine to storebrødre, som er mine foreldres biologiske barn. I vår familie har vi egentlig aldri snakket om at jeg er adoptert og de to andre er biologiske, hos oss har det, ihvertfall så lenge jeg kan huske, alltid vært snakk om “barna”. Dvs. min mellomste bror og meg. Den eldste broren, som er 10 år eldre enn meg, gikk neppe lenge under tittelen “barna” vil jeg tro. 🙂

Vi snakket ofte om Korea da jeg var liten og jeg husker vi hadde det koreanske flagget på oppslagstavlen på kjøkkenet. Albumet med bilder av flyet jeg kom med samt alle besøkene, dåp og første gebursdag ble flittig beskuet. Som den lille nysgjerrigperen jeg var/er (iflg. min mann er jeg Nord-Europas mest nysgjerrige) spurte og grov jeg om alt mulig og mine foreldrere svarte. Ingenting ble holdt skjult og etterhvert dabbet nok nysgjerrigheten av.

Da jeg var liten, antageligvis under den mest nysgjerrige perioden, avtalte jeg med pappa at vi skulle reise til Korea når jeg ble stor.

Nå er jeg blitt stor, flybillettene er bestilt og i september/oktober reiser jeg til Seoul med mannen min. Jeg var i Seoul for 1 år siden, men da kun i jobbsammenheng. Denne turen blir mer en “adopsjonstur” selv om jeg skal jobbe litt innimellom også.

I bloggen vil jeg ikke bare skrive om turen, men jeg vil også dele mine tanker omkring adopsjon. Fordi dette er MINE tanker er det mulig jeg vil støte noen. Dette beklager jeg, men for meg er det viktig å få frem mitt syn og kanskje skape et litt mer nyansert bilde av (utenlands)adopsjon enn det vi ser i media. Dvs. dette blir ingen tåredryppende blogg om savn og dype depresjoner, tror jeg. 🙂