Monthly Archives: August 2012

Im Bok Shil

var mitt koreanske navn. Im er etternavnet, Bok betyr “lykke” og Shil betegner noe som er veldig mykt, som pelsen på en liten valp. Ganske søtt ikke sant? Allikevel er jeg glad jeg aldri fikk noe av mitt koreanske navn i mitt norske navn. Ikke fordi jeg synes det er flaut eller fordi jeg på noen som helst måte vil skjule hvem jeg er. Faktum er vel heller at jeg føler meg veldig norsk og synes derfor det er greit å ha et norsk navn, som de fleste andre nordmenn.

Fordi jeg ikke har noe personlig forhold til mitt koreanske navn syntes jeg det passet bra å bruke det da jeg skulle starte opp en ny bedrift. Også fordi mye av handelen foregår nettopp i Korea. Hovedideen min var å importere fra Kina og Hong Kong, men da jeg var der for å rekognisere fikk jeg vite at Korea var kjent for å ha best kvalitet. Dvs. jeg hadde ikke noe slags “ideologi” om at jeg ville bruke Korea fordi det er fødelandet mitt, det var mer “strictly business” fra min side.

Det var derfor ekstra spennende da jeg skulle på min første innkjøpstur til Korea i fjor. Skjønt, den gangen var jeg veldig bestemt på at jeg ikke skulle gjøre “adopsjonsting”, men holde meg til jobb, siden jeg var alene. Det er godt mulig at *denne* turen blir mer spennende siden jeg skal blande “business & pleasure”. 🙂

Dette tempelet er stengt for enkeltpersoner (åpent kun for grupper) på mandagene. Gjett hvilken dag jeg var der? Nå er ikke jeg en ihuga tempelvandrer, men jeg tenkte det kunne være greit å få med seg det mest kjente tempelet i Seoul siden jeg først var der. Det får bli på denne turen!

 

Hva med å adoptere selv?

Her en dag kom min kjære, nysgjerrige barndomsvenninne med enda et nytt spørsmål: Har du noen gang tenkt på å adoptere selv?

Svaret er ja, vi var innom tanken på adopsjon, men motivet er nok ikke så edelt som enkelte ville trodd. Hverken i barndommen eller under oppveksten tenkte jeg at jeg selv skulle adoptere. Ikke fordi jeg ikke ville, mest fordi jeg sjeldent, som barn flest, tenkte over HVORDAN jeg skulle få barn. Nå skal det sies at jeg aldri var spesielt glad i barn da jeg var liten…:)

Hovedgrunnen til at mannen og jeg snakket om adopsjon var at jeg hadde store problemer med bekkenet under og etter svangerskapet med sønnen vår. Jeg fikk beskjed om at jeg, om jeg ble gravid igjen, i verste fall kunne ende opp som invalid. Det var jo liten fristende, så da vurderte vi adopsjon en god stund. Vi vurderte det så lenge at da vi fortsatt vurderte planla Korea å stoppe med utenlandsadopsjon. Verdens Barn, som organiserer adopsjonene fra Korea, sluttet derfor å ta inn søkere til koreansk adopsjon. Da bestemte vi oss for at vi ikke ville adoptere, delvis også fordi vi syntes vi var blitt for gamle. Så ja, adopsjon har vært i tankene, men nei, det ble med tanken.

 

Jeg har fått en liste fra Holt

Senteret for enslige mødre trenger følgende: 

Brystpumper og engangsbleier (jeg er dog litt usikker på hvor mange engangsbleier jeg kan klare å få med meg… Mulig jeg heller må kjøpe bleier der, selv om Norge har verdens billigste bleier iflg. Bergens Tidende).

Senteret for handikappede  trenger

Engangsbleier for voksne, vaskepulver, tannkrem og tørrmelk

Jeg har 2 tomme kofferter jeg kan pakke i, ikke mye nei. Jeg tenker derfor at jeg må prioritere hva jeg skal ta med meg. I første omgang tenker jeg brystpumper, tannkrem, tørrmelk og litt bleier for både voksne og barn. Fordi senteret for enslige mødre ligger mitt hjerte aller nærmest vil jeg prioritere brystpumper over alt. Bleier vil jeg kjøpe der.  Min bønn til dere som leser dette er derfor: Hvis dere har en brystpumpe dere ikke bruker, kan dere gi meg en lyd? Om noen andre vil delta, enten ved å donere penger eller kjøpe en ekstra tannkrem el., ta kontakt! NOE er bedre enn ingenting!

Om noen jobber på/driver et apotek vlle jeg blitt takknemlig for litt prosenter – jeg kommer uansett til å kjøpe med meg en del nytt.

Jeg blir også veldig glad om dere kan dele dette blogginnlegget på Facebook. TUSEN TAKK!

PS. I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg ønsket å ta med barneklær. Dette har jeg satt litt på vent både pga. plassmangel, men også fordi jeg ikke vil fornærme noen. Jeg regner med jeg skal tilbake igjen til Seoul, pga. jobb, og tenker da at jeg heller kan ta med klær og leker da. Da har jeg fått en føling med hva som passer seg og behovene og det blir lettere å si eksakt hva de trenger.

 

Utfordring til mine lesere

Nå har jeg drevet og skrevet på denne bloggen i en måneds tid. Jeg kjenner til noen av leserne mine. Noen har skrevet til meg via private meldigner på facebook, andre har skrevet i åpne tråder på facebook og noen få har kommentert her i bloggen. Jeg tror de fleste av leserne mine er venner og familie og jeg vet at flere av dere har fulgt meg fra vi var små og til dags dato.

Jeg babler i vei om hvor lite jeg selv tenkte på at jeg var adoptert og jeg tror dette er noe dere som kjenner meg også vier lite oppmerksomhet. Her en dag slo det meg at jeg kanskje har tatt fullstendig feil, at jeg har levd et så beskyttet liv at jeg selv ikke har tenkt på det. F.eks. har jeg aldri spurt mine brødre hva de tenkte da søsteren kom dalende ned fra himmelen, nesten bokstalig talt, om de noen gang har tenkt på at jeg er anderledes. Eller barndomsvenninene mine, hva har de tenkt opp gjennom årene? Og til slutt venner som er kommet etter at jeg ble voksen, kanskje de tenker mer på det? Selv har jeg et så avslappet forhold til måten jeg kom inn i familien min på at jeg sjeldent, eller aldri, tenker på det. Skjønt, etter at jeg startet denne bloggen har jeg kanskje fått et litt mer, om ikke anstrengt, men mer reflektert forhold til temaet?

Utfordringen min til deg kjære leser er følgende: Skriv dine opplevelser, hva du følte, hva du har tenkt ev. hva du tenker. Kanskje du er en ukjent leser som tenker helt anderledes enn meg? Eller kanskje du er en av nord-europas mest nysgjerrige barndomsvenninner, ev. tante, onkel, fetter, kusine, fjern barndomsvenninne osv… osv… Jeg hører gjerne fra deg her i bloggen! Og har du en god historie, ja, så kom med den!

Jeg innrømmer at jeg skriver dette med skrekkblandet fryd, dette kan jo bære helt feil av sted, men jeg tar sjansen på at det går bra! 🙂

Norsk ching-chong-kinamann

Da jeg var liten var det ikke så vanlig med utenlandsadopsjon og innvandrere fantes det svært lite av. Fordi barn ofte er stygge og erter for den minste lille ting vil jeg tro jeg var et potensielt mobbeoffer. Dette visste nok mamma og pappa, men vi snakket aldri om det direkte. Det eneste de hamret inn i hodet mitt var at jeg var norsk, jeg hadde norsk pass og hvis noen ertet meg skulle jeg bare tenke at de som ertet var mindre begavet, eventuelt at de ikke hadde det så bra hjemme – det var synd på dem!

Jeg kan huske at noen prøvde seg med ching-chong-kinamanntrikset, men det prellet fort av. Det var jo synd på dem for de hadde det ikke så bra hjemme!

*Jeg* er overbevist om at det mine foreldre gjorde, ved å gjøre det klinkende klart at jeg var norsk, ikke at jeg egentlig var fra Korea, gjorde at jeg fikk stadfestet min identitet som norsk og nordmann. Klart jeg visste at jeg var adoptert fra Korea, jeg trengte bare å se meg i speilet for å se det, men jeg visste også at jeg ikke egentlig var fra Korea. Ergo, jeg ble som andre norske barn, på godt og vondt. Dette gjenspeilet seg i at vennene mine overhodet ikke tenkte over at jeg var adoptert. Jeg husker en gang jeg snakket med bestevenninnen min om adopsjon hvorpå hun plutselig spurte meg: “Men du, er ikke du adoptert?”. Vi lo godt da hun skjønte at hun rett og slett ikke hadde tenkt over at jeg var adoptert, jeg var jo bare en av venninnne hennes!

Det å være adoptert ble ingen big deal for meg og jeg tror heller ikke det har fått spesielt stor plass i (under)bevisstheten min. Jeg er den jeg er: norsk, nordmann, norsk ching-chong-kinamann, og jeg tror ikke jeg kan kalle meg koreaner akkurat. Når folk spør meg hvor jeg er fra, som er ganske naturlig, sier jeg alltid at jeg er fra Norge. Om de lurer på hvorfor jeg ikke ser norsk ut er det jo bare å forklare. Når de så spør om jeg snakket koreansk da jeg kom til Norge kan jeg ikke annet enn å le og så spør jeg om de i det hele tatt snakket før de var 9 måneder. Hehe, da blir de litt flaue. Jeg vet at andre adopterte tar seg nær av slikt. Selv tror jeg at mine foreldres tirade om “stakkerne” fortsatt ligger i underbevisstheten min!

“Ære være dine foreldre for at de adopterte deg!” “Så snille foreldre du har!”

Dette får jeg ofte høre. Jeg vet at folk mener det godt, men jeg kjenner jeg blir litt satt ut når jeg hører det. Jeg, som vanligvis har mye på hjertet, mister litt munn og mæle. Hva skal jeg svare? Går andre folk rundt og er superdupertakknemlige for at de ble født inn i akkurat sin familie? Ja, jeg er glad jeg ble adoptert og jeg er glad for at jeg kom til akkurat mamma og pappa, på samme måte som at min sønn (håper jeg) er glad for at han har akkurat oss som foreldre, men ikke noe mer enn det. Mamma og pappa er verdens beste, men allikevel klarer jeg ikke å se på dem som spesielt snille eller “noble” fordi de valgte å adoptere meg. For å være helt ærlig, så tror jeg ikke de har slike tanker om seg selv, eller ønsker at andre skal ha det, heller. De adopterte fordi de ønsket et barn, på samme måte som at man ønsker egne barn, ikke for å være snille.

Høres jeg utakknenlig ut nå? Jeg føler meg litt utakknemlig, men prøver å berolige meg med at de fleste som velger å få barn gjør det av egoistiske grunner, ikke fordi de er snille. Dette gjelder vel uansett om barnet kommer den naturlige fødselsgangen eller med storken? Jeg håper virkelig det….