Monthly Archives: September 2012

Mer informasjon om bakgrunnen min

For noen dager siden fikk jeg atter en ny mappe av mamma’n min. I denne mappen lå det omtrent de samme papirene som har ligget i de andre mappene mine, bortsett fra ett skjema… Skjemaet der det stod mer om bakgrunnen min. En ting kan jeg bare si og det er at jeg er glad jeg ikke har sett dette før nå. *NÅ* er jeg voksen nok til å skille fortid fra nåtid og betydningsfullt fra meningsløst. At barn skal ha fritt innsyn i mappen sin, som jeg vet noen adoptivbarn har, er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Ja, man skal være åpen, men alt til sin tid. Barn TRENGER ikke å få vite alt. Om jeg hadde fått vite alt da jeg var liten er jeg redd det kunne ha påvirket meg mer enn nødvendig. Nå når  jeg er voksen betyr det svært lite hvordan jeg kom til denne verden.

I papirene står det at min bio-mor ble voldtatt, at jeg var hos henne de 4 første månedene før hun, etter samtale med rådgiver fra Capok (på nettet har jeg ikke funnet så mye informasjon om Capok, men slik jeg har forstått det var dette et barnehjem og et mødrehjem for enslige), leverte meg inn for adopsjon. Ja, jeg vet, en fryktelig historie. MEN for det første: De aller fleste som adopterer bort barna sine sier at de har blitt voldtatt for å rettferdiggjøre seg selv, dette trenger derfor ikke å være sannheten. For det andre: Som voksen vet jeg at livet mitt ville vært det samme om historien hadde vært anderledes, dvs. det spiller ingen rolle for *meg* hva som må ha skjedd den gangen for nesten 40 år siden. *Jeg* er den samme uansett denne historien eller ikke. Derfor føler jeg på en måte at dette ikke er så personlig at jeg ikke kan skrive om det heller.

Mulig jeg høres kald og følelsesløs ut nå, men for meg er det dette som er sannheten. Bakgrunnen til min bio-mor har ikke påvirket *min* historie og det er ingen brikker som plutselig har falt på plass. Jeg har forøvrig aldri følt at det har manglet noen brikker, tro det eller ei! (Av en eller annen merkelig grunn er det enkelte som mener at jeg *burde* savne og lengte etter et “noe”, men det skal jeg skrive mer om siden.)

Bioforeldre, adoptivforeldre, fosterforeldre… WHAT?

Her en dag kom jeg i snakk med en som har adoptert et barn fra Korea. Hun kunne fortelle meg at mange som adopterer nå for tiden går rundt og sier til barna sine at de må huske på at de har tre sett med foreldre: Bio, foster og adoptiv. Hvorfor i alle dager skal et barn gå rundt og huske på dette? Når man adopterer et barn tar man det til seg som sitt eget så hva er vitsen med å tvinge barnet til å huske på andre “foreldre”? Det må da bli voldsomt forvirrende for et lite barn? Jeg tror ihvertfall at jeg hadde blitt usikker på hvem som var mine “egentlige” og “ordentlige” foreldre om jeg hadde måttet holde orden på tre sett med foreldre. Om noen av mine lesere kan forklare meg dette blir jeg veldig glad om dere sender meg en melding, enten privat eller her i bloggen for dette forstår jeg ikke meningen med i det hele tatt.

Som jeg har  skrevet før så har jeg aldri kalt mine foreldre for annet enn mamma og pappa. Hos oss har vi aldri snakket om at de er adoptivforeldrene mine og vi har heller aldri snakket om at jeg har hatt biologiske foreldre og fosterforeldre. Jeg har hatt mamma og pappa og en dame i Korea som fødte meg, that’s it. Når jeg tenker meg om har jeg også visst at jeg var i et fosterhjem, men dette har aldri vært noe mamma og pappa har gjort noe nummer av. Det som var viktig å få frem for dem var ikke alle de andre settene med “foreldre” jeg har hatt, men at de var, er og vil alltid være, mine foreldre, uansett. Jeg vil påstå at de har lykkes godt for da jeg som liten stod med sekken på ryggen og bamsen i hånden for å rømme, var det aldri tilbake til Korea jeg skulle! (Med min livlige fantasi var det nok heller et ønske om å sulte i hjel i skogen og så kunne de sitte der å angre…:-))

Full stopp av adopsjon fra Filippinene

I dagens VG på nett fant jeg denne artikkelen. Filippinene krever psykologtest av adoptivforeldre. Fordi den norske adopsjonforeningen nekter er derfor all adopsjon fra Filippinene satt på vent. På den ene siden er jeg enig i at det ikke burde være nødvendig med slike tester, også fordi den norske psykologforeningen mener at de nevnte testene ikke er egnet for å plukke opp foreldres omsorgsevne. På den andre siden er det tross alt Filippinske myndigheter som bestemmer hvilke land de vil samarbeide med, så hvis Norge sier nei, ja, da blir det ikke noe adopsjon fra Filippinene.

Kanskje den norske adopsjonsforeningen burde la adoptivforeldrene selv velge? Det er tross alt ikke en menneskerett å hverken få barn eller adoptere, så om kommende foreldre vil adoptere fra Filippinene tenker jeg de får finne seg i å ta denne testen, selv om det medfører litt ubehag og ekstra utgifter. Hvis ikke kan de jo bare velge et annet land å adoptere fra!