Monthly Archives: February 2013

Tore på sporet, igjen…

I dagens BT.no, under “Preik” har mediekommentator Petter Sjøli satt spørsmålstegn til om vi virkelig trenger programmet til Tore Strømøy, “Tore på sporet”. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg blir rørt av den minste lille ting, det er nesten pinlig, og dette programmet er intet unntak. Ikke fordi jeg på noen måte identifiserer meg med hovedpersonen(e), men rett og slett fordi det i øyeblikket er veldig rørende og man får en følelse av at dette er ekte og nært. Det er selvfølgelig dette som gjør programmet så populært, man koser seg, griner litt og får utløp for føleser.

Det er dog noen sider ved dette programmet som gjør meg rasende sint. For det første fordi det er sosialpornografi på sitt verste/beste. Mennesker som har hatt et dypt savn, noen hele livet andre over flere år, får hjelp, men kun hvis “Tore på sporet” får være med å dokumentere og, enda verre, regissere.

I tillegg blir jeg virkelig opprørt fordi programmer som “Tore på sporet” får “mannen i gata” til å tro at det er helt normalt at adopterte går rundt med dette savnet. I kommentarene under innlegget til Petter Sjøli får jeg bekreftet dette. Kommentarer som “blod er tykkere enn vann” går igjen, og igjen, og igjen… Det gjør meg sint fordi jeg vet at jeg, og mange adopterte med meg, aldri har følt hverken savn eller å ikke passe inn. Dette synet må vi forsvare både overfor venner, men også vilt fremmede som tror det er helt greit å synse og mene noe om følelsene mine for  de har jo sett på “Tore på sporet”!

Mitt sinne mot “blod er tykkere enn vann” grunner også i at uttrykket gjør forholdet til mine foreldre til et slags “annenrangsforhold”. Som om mine foreldre er mer knyttet til, eller mer glad i, mine brødre som er egnefødte. Dette har jeg overhodet, aldri hatt følelsen av, tvert i mot. Mine foreldre har elsket meg betingelsesløst, som de to andre, fra første dag. Som eneste jente og minstemann vil jeg tro jeg til og med har fått ekstra mye kjærlighet. Så nei, hos oss har blod aldri vært tykkere enn vann. Der i mot har familien alltid vært viktig for meg, men det har ikke noe med blodsbånd å gjøre!

Noen vil sikkert tro at jeg er den eneste som har disse “u-Tore-på-sporet” tankene, men det tror jeg ikke. Klart der er noen som ikke deler mitt syn, men jeg vet også at det er veldig mange som vil sitte og nikke og smile av det jeg har skrevet. Problemet er at vi ikke blir hørt, vi er ikke interessante, vi har ingen tåredryppende historie å fortelle! I utgangspunktet er ikke dette noe problem for meg, jeg er ikke interessert i å “stå frem” på fjernsynet, i beste sendetid, men det er et problem fordi man tror man er unormal fordi man ikke “føler noe”. Sannehten er at det er en forbausende liten prosentandel av adopterte som er opptatt av å finne “røttene” sine. Jeg husker ikke hvor jeg har det fra, eller ekstakt prosentandel, men mener jeg leste 2% en gang! Dette er også en av grunnene til at jeg blogger om dette, for å få andre til å forstå at selv om vi er adopterte, så er vi helt normale, på godt og vondt.

Mitt svar til om vi trenger “Tore på sporet” er, ikke overraskende: “Takk for at du gir deg nå Tore!”

(De som bruker Tore på Sporet som en katalysator for følelser kan kanskje heller se en trist film, jeg vil tro det gjør samme nytten… )

Anonym adopsjon vs. ingen adopsjon

For noen dager siden skjedde det igjen, en bag med en liten baby ble funnet i Sverige. Jeg vet lite om saken, men den fikk meg til å tenke. Antageligvis har moren gjort dette i et øyeblikks desperasjon over en situasjon hun ikke taklet, men jeg vil tro at barnet i utgangspunktet ikke har vært ønsket og/eller at situasjonen til mor i utgangspunktet ikke var optimal. På tross av at vi både i Sverige og Norge har verdens beste ordninger for alenemødre finnes det mødre som blir så desperate at de legger fra seg barnet i en bag, søppelsekk, container osv… Hvorfor? Og hvorfor velger ikke mor heller å adoptere vekk barnet?

I dag er det få, eller ingen (?), innenlandsadopsjoner, med mindre familien er involvert (a la stefar adopterer stebarn). Den største grunnen er nok, som skrevet over, at vi har gode ordninger for alenemødre. Kan det tenkes at en annen grunn er skam? I dagens samfunn heter det seg at man *skal* ha et forhold til et barn man har båret frem, man *skal* ha et forhold til sitt eget kjøtt og blod og det *skal* være et usynlig bånd mellom mor og barn. Jeg har før skrevet at jeg selv aldri har følt disse blodsbåndene Likevel tenker jeg at den bilogiske moren min kanskje må føle dette veldig sterkt selv om jeg overhodet ikke har noe annen grunn til dette enn at jeg selv er mor.

Jeg er oppvokst i Norge. Kan det tenkes at jeg hadde hatt et annet syn på dette om jeg hadde vært oppvokst i et annet land? I noen land er det f.eks. helt normalt at mor reiser fra mann og barn, i flere år, for å tjene penger til familien. Dette er vanlig i disse landene, dette er deres kultur, og de synes selv ikke det er så rart. Vi nordmenn synes jo nesten dette er forkastelig, om ikke annet synes vi veldig synd på dem.

Det er ikke mange år siden det var en så stor skam å være alenemor at mange valgte å flytte til en slektning for å føde og lot barnet bli igjen. Det var mer skam å være alenemor enn å gi vekk barnet sitt. I dag tror jeg det er omvendt, det er mer skammelig å si at man har valgt å adoptere vekk barnet sitt enn å være alenemor og det er jo litt trist. Misforstå meg rett, jeg synes ikke det skal være skambelagt å være alenemor, men jeg synes det er trist at det å adoptere vekk barnet sitt skal være skambelagt. Ja, det er så ille tror jeg, at det er noe en bare ikke gjør. Da setter man heller barnet ut i en bag, som egentlig er det samme som å adoptere vekk barnet sitt… nei… stopp en halv… det er ikke det…

Fordi vi nå har en lov som sier at alle adopterte skal ha en rett tll å få vite sitt biologiske opphav når de blir 18, vil en adopsjon forfølge mor resten av livet. Sett fra den adoptertes side er dette positivt (? dette vil jeg ta opp i et annet innlegg), men for en som vil adoptere vekk barnet sitt må det være virkelig ille. Grunnen til at hun velger adopsjon er nettopp fordi hun ikke vil at fortiden plutselig skal innhente henne, det skal være ugjenkallelig. Slik som loven er i dag, er det ikke ugjenkallelig for den biologiske moren og jeg vil tro at sjansene for å bli “funnet” er relativt store i dagens samfunn, der det er blitt et “must” å finne sine “røtter”. Ja, hun kan saktens regne med å måtte stå til ansvar for, forsvare og forklare sitt valg – skamme seg. Kanskje en plastpose, bag, søppelsekk hadde vært lettere å bære?