Monthly Archives: March 2013

Jeg, en mobber?

BT sitt nye mobbeprosjekt “vær en venn” har sikkert gode intensjoner, men jeg har ingen tro på at det virker. Aldri har det vært satt så mye fokus på mobbing som nå og aldri har det vært så mange som har følt seg mobbet og/eller ekskludert (om det er en sammenheng kan jo diskuteres, men ikke nå). Nesten daglig leser man om folk som blir/har blitt mobbet. Man leser, synes synd på personene og går videre. Om man er litt engasjert trykker man “liker”, føler at man har vist overfor omverden at man er mot mobbing og trenger ikke å gjøre noe mer. Kanskje man tenker på det i løpet av dagen, eller uken, og kanskje man til og med skriver et blogginnlegg om mobbing mens man tenker: “Jeg har jo aldri mobbet. Jeg har hverken slått, sparket eller drevet med bevisst, psykisk mobbing, det er alle de andre det!” Eller?

De fleste opplever at enkelte mennesker får en til å føle seg virkelig liten. Det er neppe en tilfeldighet og jeg vil tro det er flere som også får den samme følelsen av de samme menneskene. De mobber ikke, de gjør ikke noe, det er bare noe med væremåten deres som får en til å føle seg som et null. Har du tenkt på at i andre situasjoner kan det være deg og din personlighet som kan få andre til å føle seg slik?

Mange av disse mobbeprosjektene får folk til å tro at det gjelder alle andre og ikke en selv. Man flytter debatten ut i det åpne rom, gir fellesskapet skylden, fraskriver seg selv for ansvar og engasjerer seg på alle synlige måter, som å gå i tog, gå med buttons, skrive blogginnlegg, trykke “liker” osv. Problemet er at det hjelper så lite så lenge enkeltmennesket ikke forstår at det *kan* være en selv, selv uten å vite det! (Om man blir ekskludert av mange nok, og lenge nok, vil det kanskje føles som mobbing…?).

Jeg har valgt å ikke “like” BT sin side. Det vil ikke dermed si at jeg synes mobbing er greit. Jeg tenker å heller engasjere meg ved å gå litt i meg selv, være hyggelig med folk, være bevisst på å være inkluderende på f.eks. møter og i sosiale sammenehenger og ved å gi min oppmerksomhet til andre. De færreste er ikke bevisst uhyggelig, ekskluderende eller uoppmerksom, men de aller fleste av oss kan bli mye mer bevisste på å ikke være det, også mot dem man normalt sett ikke “menger” seg med. Da tror jeg faktisk man er et godt stykke på vei! (Man trenger absolutt ikke å bli bestevenner med alle, men det er langt mellom å være bestevenner og å være inkluderende.)

Dette innlegget var mer dagens tanker enn om adopsjon…. det får gå for denne gangen…. 🙂

Frekke, sleske, rødmussede, ekle menn

I dag opplevde jeg noe merkelig da jeg var på jobb. Jeg deler lokale med en annen så jeg må “rigge meg til” hver gang jeg kommer på jobb. I dag holdt jeg på med opprigging da det pluselig stod en eldre, litt “slesk”, rødmussen mann ved siden av meg. Så pass tett innpå og “up in the face” at jeg syntes det var ubehagelig. Han lurte på hva jeg solgte. Fordi jeg umiddelbart ikke likte denne mannen var jeg ganske knapp tilbake. Etter å ha spurt hvor jeg var fra, og fått svar,  begynte han, helt uoppfordret, å snakke om da han var sjømann og var i Busan. Han maste i vei om Nord-Korea og jeg merket at jeg begynte å bli skikkelig irritert i tillegg til at jeg syntes det var litt ekkelt. Jeg måtte derfor avbryte mannen og si at jeg bare var adoptert fra Korea, men at jeg ellers ikke hadde noe med hverken Sør- eller Nord-Korea å gjøre. Jeg gikk til det skrittet å be han om å gå fordi jeg skulle jobbe. Da han svarte med å si: “Jeg har tatt hintet for lenge siden,” ble jeg usikker på om han ville komme enda nærmere meg eller om han skulle gå. Heldigvis gikk han.

Etterpå var jeg litt forbauset over meg selv, over hvor frekk og avvisende jeg hadde vært (jeg kommer da fra et møblert hjem!). Selvfølgelig tenkte jeg også på at at jeg kanskje hadde mistet en kunde, men konkluderte med at han antageligvis ikke var ute etter å handle håndlagde hårsmykker.

Opplevelsen fikk tankene mine inn på hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Vanligvis er jeg veldig serviceminded og flink til å snakke med forskjellige mennesketyper. Det har alltid vært en av mine sterke sider, bortsett fra i dag. Normalt sett reagerer jeg heller ikke noe over at folk spør hvor jeg er fra, jeg ser på det som helt normalt og blir overhodet ikke fornærmet. I dag tror jeg det rett og slett ble for mye på en gang. Jeg tror blandingen av at han var så veldig tett innpå meg og begynte å spørre om private spørsmål gjorde at jeg følte han invaderte privatlivet mitt.

I tillegg må jeg innrømme at jeg har dårlig erfaring med sleske, gamle grisete menn. Helt fra jeg var 13 år, første gang jeg var i “syden” har jeg vært som en magnet på fulle, gamle, grisete, sleske menn. Beklager karakteristikken, men det er sant og noe jeg er mer flau over enn stolt av. De fleste unge jenter vil jo helst ha “draget” på unge, muskuløse, kjekke menn…. Mitt lodd i livet ble altså gamlingene. Og jeg tror jeg vet årsaken. Dessverre tror jeg ikke det er fordi jeg er spesielt pen eller har en Tone-Damlie-kropp, men heller fordi jeg er asiatisk. Og *der* kom en av de få ulempene ved å være adoptert. Det var  faktisk  lettere å ignorere barn som erter med “ching-chong-kinamann” da jeg var liten, enn gamle, grisete menn som tror asiatiske jenter er fritt villt og som ikke tar et nei for et nei! Selv når jeg er med mannen min gir de seg ikke!

Kanskje noe å tenke på for dere som har adoptert jenter. Forbered dem på at dette *kan* skje og hvor viktig det er å være avvisende og bestemt, nesten uhøflig. Det er det eneste jeg har funnet ut at virker. IKKE gi dem det minste lille håp om noe som helst, da er løpet kjørt tror jeg. Slike folk blir man ikke kvitt uten å være uhøflig!

NB. Min mann er hverken rødmussen eller gammel, litt flaks har jeg da hatt!

 

8. mars – kvinnedagen!

Jeg er en av dem som har tenkt at vi damer kanskje ikke trenger kvinnedagen lenger, at vi i Norge er så godt som likestilt og at vi på mange områder kanskje har fått det bedre enn mennene. Vi VELGER anderledes ja, men I Norge har vi et reelt valg. Sett i lys av de problemene kvinner i andre land har, så kan vi vel si at vi har det bra i Norge, både menn og kvinner.

Etter å ha sett programmet om alenemødre i Korea er jeg helt sikker på at vi trenger den *internasjonale* kvinnedagen. I Korea, og mange andre land, er de kulturelle føringene på kvinnesynet dominerende. Dette er også en av grunnene til at det er så vanskelig å gjøre noe med dette. Hele kulturen, og gjerne også religionen, er gjennomsyret av at kvinner er mindre verdt bare fordi de er kvinner. På den andre siden er det slettes ikke lenge siden unge alenemødre I Norge hadde det på akkurat samme måte som alenemødrene i Korea har det nå. Det er ikke mer enn 25-35 år sidendet var skammen for familien som var verst når en ung kvinne ble gravid utenfor ekteskapet. Jentene som ble gravid ble sendt “på landet” for å føde, ute av synet ute av sinn! Ingen snakket om hverken kvinnens tanker, drømmer, ve eller vel. Barnefaren kunne fortsette å leve livet sitt UTEN skam mens moren ble utsøtt fra familie, venner og arbeidsliv. Dette lå i aller høyeste grad i kulturen vår. At det er mulig å frigjøres fra kulturen er Norge derfor et godt eksempel på (antageligvis på godt og vondt….).

Jeg er oppvokst med en mor som stod på barrikadene for kvinnesaken. Jeg husker jeg hadde en teskjorte med “Kvinner kan!” som jeg fikk av min mor. Jeg er litt usikker på om jeg skjønte hva det betød, men jeg husker jeg var veldig stolt både av teskjorten, min mor og det å være jente. Takket være min mor og hennes medsøstre kan kvinner i Norge, i dag, bekymre seg om eget kvinnedo i stedet for å kjempe for sin rett til å ikke bli nedgradert bare fordi hun er kvinne. Jeg, og mine jevnaldrende, ler av retten til eget kvinnedo, men vi må huske på er at denne retten en gang startet med noe mye mer alvorlig!

Gratulerer med dagen til min mor og hennes medsøstre!

STÅ PÅ til mine internasjonale medsøstre!

Og til slutt til mine jevnaldrende medsøstre: STÅ PÅ for dine internasjonale medsøstre, de trenger all den støtte og hjelp de kan få!

 

Programmet “Adopsjonens pris”

Da har jeg sett det mye omtalte programmet  “Adopsjonens pris ” og jeg sitter igjen med en ganske merkelig følelse. Etter å kun ha lest alle reaksjonene på dokumentaren forventet jeg meg noe virkelig hjerteskjærende. La meg bare få presisere at det nå ikke er “mammahjertet”, men mer den fornuftige, konstruktive og analytiske delen av meg som taler. Om man bare tenker med “mammahjertet” er det klart at denne saken bare er tragisk. På den andre siden følte jeg at det lå noe bak dokumentaren, spekulativt og et ønske om å være kontroversiell. Man kan vel si at det siste i aller høyeste grad slo til…

Fra de biologiske foreldrenes ståsted er denne saken trist, forfedelig hjerteskjærende. Det er klart at de er blitt forespeilet noe helt annet enn det som skjedde her. Man kan spekulere i om de har vridd litt på sannheten fordi man ofte hører det man vil høre og lukker ørene for ubehageligheter når man havner i håpløse situasjoner. Man ønsker bare en løsning man kan leve med og man ønsker det beste for barna sine. Om dette er tilfellet har DanAdopt gjort en slett jobb. For meg høres det helt utrolig ut at de ikke har vært klinkende klare på å fortelle foreldrene om hva en adopsjon innebærer, at det er for evig og alltid og at det er ugjenkallelig.

At DanAdopt så lar det bli opp til adoptivforeldrene å bestemme om de vil treffe bioforeldrene gjør meg betenkt. Biioforeldrene spør så om å få ta farvel med barna på flyplassen, noe DanAdopt ikke en gang ønsker å legge føringer på, men igjen lar de adoptivforeldrene ta valget. Skal ikke DanAdopt fungere som en rådgiver, både for bioforeldrene OG adoptivforeldrene, ligger ikke dette i prisen adoptivforeldrene har betalt for adopsjonen? For meg høres det helt håpløst ut, både for adoptivforeldrene, men også for barna. Man trenger ikke å være psykolog for å skjønne at dette ville blitt mer opprivende for barna enn godt. Derfor burde DanAdopt satt foten ned og sagt nei og ikke satt noen av partene i den vanskelige situasjonen. Igjen, slett jobb fra DanAdopts side!

Videre i programmet får vi se at foreldrene sliter med å håndtere den eldste datteren. Foreldrene fremstilles som noen kalde udyr og man vil umiddelbart tenke at disse foreldrene aldri burde fått barn. Det jeg der i mot ser er høyst oppegående foreldre som ber om hjelp fordi de har problemer med et barn som har tilknytningsvansker. Ja, påkjennelsen ved adopsjonen har nok hatt innvirkning på dette, men det trenger slettes ikke å ha noe med foreldrene å gjøre! Dette kan dessuten også skje i “vanlige” familier,  men hvor mange “vanlige” foreldre innser at de har problemer, hvor mange ber om hjelp og hvor mange BURDE i aller høyste grad gjort dette? Jeg er overbevist om at det er mange, altfor mange. Da klandrer man foreldrene fordi de IKKE har oppsøkt hjelp. I dette tilfellet klandrer man foreldrene for å ikke være superforeldre fordi de har adoptert og jeg synes det blir helt feil vinkling.

Kommentarer som “de burde ikke få lov til å adoptere” er kommenterer som går igjen og igjen, både på norske og danske nettsider. Og det er da jeg lurer på om folk forventer ekstremt mye mer av adoptivforeldre enn av andre foreldre? Som foreldre gjør vi alle noen feil, de aller fleste kan rettes opp igjen, mens noen blir fatale, men vi gjør alle så godt vi kan. Burde ikke dette være nok for adoptivforeldre også, eller skal de være ekstra flinke siden de har ventet så lenge?

For meg ble “Adopsjonens pris” omtrent like ille som “Tore på sporet”, bare med motsatt fortegn. Nå kan “mannen i gata” synse, mene og tro enda mer om meg og mine følelser. HURRA!