Monthly Archives: May 2013

Litt sånn Tårnfrid

I det siste har denne bloggen vært fryktelig alvorlig og saklig. Jeg er riktignok en ganske så alvorlig type og jeg virkelig hater når folk prøver å være morsomme mens jeg prøver å diskutere noe jeg synes er viktig, men jeg har faktisk litt humor også. Ikke minst har jeg mye selvironi og kan fint le meg skakk i hjel av meg selv.

På toppen av dette er jeg verdens største ulykkesfugl og skader meg på de latterligste måter (om jeg skulle bli fattig kan jeg kanskje skrive bok om alle de rare måtene jeg har skadet meg på). Det er som om føttene mine av og til er spaghetti og armer og bein går ikke alltid i takt med hodet, øynene og ørene. “Vimsete,” sa min mor at jeg var. For tre år siden fikk jeg noe av forklaringen (jeg liker å dro at jeg overhodet ikke er en “klumse”, at alt har en forklaring). Jeg fikk da diagnosen på en sjelden, kronisk, arvelig bindevevsykdom som gjør at armer og bein blir “løse”, og jeg er derfor ganske så “myk”. Noen ganger er det en ulempe, mens andre ganger er det ganske så greit, f.eks. når jeg er alene og trenger solkrem på ryggen. Trenger ingen degos jeg!

Om en ukes tid har vi visst invitert til “bli-kjent-fest” på fredagen og middag i leid lokale på lørdagen. Enten inviterer man til skikkelig gebursdagsfeiring, eller så lar man være! Ops.. der røpet jeg meg… <gebursdag>…. Nok om det…

Her kommer altså Tårnfrid-tendensene mine inn. Jeg er et råskinn på å planlegge (lært av min mor). Jeg har allerede skrevet flere sider om hva som skal gjøres når og hvem som skal gjøre hva. Type: “Handle onsdag: xxx.. Skjære tomater: xxx… Mannen: xxx – husk å være effektiv, ikke dill… !” (Han tok det heldigvis med et smil!)

I dag stod handling på programmet og dette ble skrevet på Facebooken min om dagens seanse: Hektisk dag… Handling til 60 + 50 gjester: Opptil flere matvarebutikker (logistikksjefen klarte å gå i feil butikk til feil tid (is kan ikke kjøpes først må vite!), dette ble ikke oppdaget før vi hadde parkert og gått målrettet inn i butikken: “Eh, hva gjør vi her?” ), Ikea (klarte å glemme kanelbollene som vi skulle spise til lunsj… kjøpte nye senere, men de var slettes ikke like gode som de vi hadde glemt… ) og en tur ut på landet for å avlevere 5 kasser brus og en haug med mat. Oppdaget selvfølgelig at vi hadde fire poser som skulle vært hjemme. Ble ikke oppdaget før vi hadde dradd de ned til huset…. Jaja…. selv med litt svikt i logistikken har vi fått gjort mye! Hehe, T tror vi er kommet langt… han skulle bare visst…. det gjenstår 6 dager med slavearbeid….:-D

(Iflg. listen skal vi på butikken minst 3 ganger til før fredag….)

Jeg er flink på logistikk, litt vimsete i utførelsen og delegerer gjerne. Dette jo bare gå bra!

Bruker kvinner morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme?

I dagens Aftenposten går LO-lederen igjen hardt ut mot kvinner som ønsker å være (mer) hjemme med barna ved å hevde at kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta mer av ansvaret hjemme.  I artikkelen blir bl.a. full barnehagedekning og at vi tross alt bare jobber 37,5 timer i uken trukket frem. Dette er det de fleste, jeg kan tenke meg spesielt kvinner som er hjemmeværende/jobber deltid, henger seg opp i. Det de ikke får med seg er at LO-lederen sier dette, ikke for å være stygg med hjemmeværende/deltidsarbeidende kvinner, men fordi de må tenke gjennom konsekvensene hjemmearbeid og deltidsarbeid fører med seg. (Jeg tror heller ikke hun er ute etter dem som er tvunget til å være hjemme/jobbe deltid, men dem som velger det.)

Jeg er for at alle må få velge som de vil, men jeg er også for at alle må ta konsekvensene av sine valg. Det nytter ikke å hevde sin rett til å velge den dagen man ikke har annet valg enn å være minstepensjonist!

En ting som virkelig irriterer meg i denne debatten er at alt for få journalister/politikere skriver/forteller at det faktisk er mulig å “sikre” seg økonomisk om man velger å være hjemme. Man kan opprette en egen sparekonto/pensjonskonto der ektefellene sammen sparer, gjerne med et beløp hver måned. I grunnen synes jeg det er rart at ikke bankene har solgt dette inn som et eget spareprodukt for det er nok mange som hadde gjort dette om de var mer bevisste på det!

Videre må jeg innrømme at jeg faktisk er litt enig i overskriften. At kvinner ønsker å være hjemme, at de ønsker å ta mer ansvar for hus og hjem, at de trives med dette bedre enn mannnen og at de synes dette er kjekkere enn å gå på jobb, er en ærlig sak (og det er ikke nødvendigvis negativt!). Å da skyve “alt for barna, familien og samfunnet” fremfor seg blir etter min mening litt merkelig. Som om de ønsker å være feminister, men må bruke barna, familien og morsrollen, som er ganske så hellige i dagens samfunn (dette er noe jeg vil ta opp i et eget innlegg senere), som en unskyldning overfor både seg selv og andre.

LO-lederen argumenterer videre med at vi har full barnehagedekning og at vi bare jobber 37,5 timer i uken, derfor har vi mye tid til barna våre. Om man ser på problemstillingen isolert sett kan man si at vi kanskje ikke har så mye tid med barna, selv om vi bare jobber 37,5 timer i uken. Man bruker tid på å komme seg til/fra jobb, spise lunsj (som de fleste har midt på dagen og dermed blir tiden man er på jobb 40 timer i uken), hente i barnehage osv.. osv… At ikke alle har barnehageplass er også et problem for dem som ønsker å jobbe.

Om man der i mot sammenligner med andre land, vil jeg si at småbarnsforeldre har det ekstremt godt i dette landet. Allerede lenge før barnet er født blir arbeidslivet tilrettelagt, gjennom arbeidsmiljøloven, for mor. Vi har verdens beste permisjonsordning for både mor og far. Barnehagedekningen i Norge er langt bedre enn i de fleste andre land. Mor får automatisk (litt usikker på om det er automatikk, men hun får ihvertfall) pensjonspoeng til yngste barnet er 7 år. Og til sist, vi er på jobb ca. 40 timer i uken.

Mange tror gjerne at vi har et familiefiendtlig arbeidsliv i Norge. Etter å ha bodd i England og etter å ha snakket med venner fra utlandet vil jeg tørre å påstå at det norske arbeidslivet er ekstremt familievennlig (mine internasjonale medsøstre vil nok være veldig enige!) . I mange land begynner arbeidsdagen klokken 09.00-10.00 De har gjerne lunsj i 1-2 timer, noe som vil si at de er fysisk på jobb mye lengre og kommer mye senere hjem enn oss. Barna får varm mat i barnehagen/på skolen og de spiser middag rett etter at de er kommet hjem/rett før de skal legge seg. Slik er hverdagen for veldig mange! Jeg sier ikke at dette er bra hverken for barna eller foreldrene, men jeg tror det er viktig å stoppe opp litt, se hva vi har og hvordan vi kan få mest mulig ut av ordningene som allerede finnes, i stedet for å svartmale.

Nei til retusjering av barnebilder, men hva med all “koreografi” og “stæsjing”?

På TV2.no kan vi i dag lese om foreldre som raser mot at barna har blitt retusjert på barnehage- og skolebilder. Fregner blir tatt vekk og hårfrisyrer blir forandret, noen ganger har det væt så radikalt at foreldrene ikke har kjent igjen sine egne barn. De fleste foreldre vil si at dette er forkastelig, både mht. at de liker barna sine som de er, men også fordi vi ikke vil ha et samfunn der alle (bilder) er perfekte.

Da sønnen min var liten, for 15-18 år siden, tok vi aldri sønnen til fotograf, men fotografene kom  til barnehage og skole. Bilder ble tatt, ganske mange, og så ble de beste brukt. Fotografene måtte være flinke med lyssetting, til å sense “øyeblikket”, finne rett miljø og setting, ha en viss barnetekke for å fange barnas oppmerksomhet og ikke minst, de brukte barnas naturlige arena som rekvisitter. Retusjering var, om ikke helt ukjent, lite brukt.

Vi har mange flotte bilder fra barndommen. Noen av bildene er som sagt tatt tatt hos fotograf via barnehage og skole, men de aller fleste er bilder som vi har tatt selv. Det er de bildene jeg er mest glad i, selv med det noe amatørmessige preget av smil, grimaser og forskrekkede fjes på ett og samme bilde. (Foruten bildene som min mor har tatt. Hun er en perfeksjonist, med det resultat at vi alle har stått og ventet i minst 5 minnutter før bildet endelig ble tatt: Alle ser enten sure eller veldig (kunstig) glad ut!) For meg er det amatørmessige halve sjamen ved et bilde og det gjenspeiler tid og sted på en riktig måte.

Da sønnen var liten var det, heldigvis, ikke mote å ta barna til fotograf annenhvert år heller. Jeg finner det noe paradoksalt at det er blitt en trend å ta bilder hos fotograf, med alt det innebærer av stress og økonomiske utlegg, i dagens samfunn (noen som snakket om “tidsklemmen”?). Aldri har godt utstyr vært mer tilgjengelig for amatører, aldri har vi tatt så mye bilder som nå, likevel er fotografbilder nesten påkrevd minst annenhvert år, virker det som.

Det jeg, de siste årene, også har reagert på, er alt det unaturlige og oppkonstruerte “dillet og dallet”, all “koreografien” og alt “stæsjet” rundt en barnefotografering i dag. Både på Facebook, Instagram og i avisene dukker det stadig opp små spedbarn i trompeter, som ligger i gamle eplekasser, med sløyfer og bånd pent dandert på en skinnfelle etc.. etc.. Ingenting er tilfeldig og alt er regissert på forhånd. Det er nesten sjeldent at man ser “kjedelige” bilder av barn som ligger i sitt naturlige element, nemlig sengen eller vuggen.

Selv bilder som skal være naturlige, som naken barnehud mot foreldrenes nakne hud, er så regissert at det blir unaturlig, sukkersøtt og litt klisjeaktig. For meg blir dette nesten litt groteskt, som om barna ikke er små mennesker men mer et trofe som skal vises frem.

Jeg er fullt klar over at jeg sikkert tramper på både fotograf- og foreldretær nå, men det får stå sin prøve. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som synes det er en skremmende utvikling her?

PS. Dette er ikke skrevet som noe “spark bak” til hverken fotografer eller foreldre som velger å ta barna til fotograf. Vi lever i et fritt land og folk må få gjøre som de vil. Dette er vel heller skrevet med undring over en utvikling som *jeg* synes er skremmende.

 

 

Den stygge andungen, myte eller fakta?

For noen år siden var jeg på en klassefest, gjenforening 20 år etter barneskolen. Siden jeg ikke hadde så mye kontakt med noen av dem jeg gikk i klasse med var jeg litt usikker på om jeg skulle gå, men jeg gikk.

Sint andPå forhånd hadde jeg sett for meg at folk var blitt voksne, at de kanskje hadde forandret seg litt og at noen til og med hadde forandret seg radikalt. Kanskje underbevisstheten min hadde et aldri så lite håp om at det skulle dukke opp noen “stygge andunger”?

Jeg kan ikke nekte for at jeg var veldig spent da jeg troppet opp. Den ene etter den andre ble hilst på. Ikke overraskende så nesten nesten alle så ut som de hadde gjort for 20 år siden. Kanskje litt mer rynkete, litt grå hår eller ikke noe hår, litt tykkere/tynnere, men stort sett alle var gjenkjennelig. Det var kun en eller to jeg overhodet ikke kjente igjen, men det var folk jeg hadde gått i paralellklasse med, som jeg egentlig aldri hadde kjent.

glad andDet ble en artig kveld, mange gode minner ble gjenopplivet og i ettertid er jeg glad jeg gikk. Det som forundret meg etterpå var ikke at alle, utseendetmessig, så lik ut, men at de aller fleste oppførte seg som forventet. De som ble mest beruset og oppførte seg mest utagerende var de samme som den gangen. De som var mest populære den gangen var forsyne meg også omringet av folk nå. De overlegne hadde fortsatt nesen i sky og de intereressante var fortsatt oppegående mennesker. Ikke en eneste “stygg andunge” dukket opp!

Det som kanskje var aller mest interessant  var at gruppedynamikken også var den samme. Noen hadde nok hatt kontakt, men mange hadde ikke sett hverandre på 20 år. Likevel oppstod akkurat de samme “klikkene”.

Nå lurer jeg på er om det egentlig var noen “styggen andunger” i forsamlingen, eller om det var settingen som gjorde at alle ble “seg selv” som liten, eller var det hjernen som spilte meg et puss? Det kunne jammen vært interessant å treffe disse menneskene i en annen setting, kanskje jeg ville opplevd dem anderledes?

Et helt annet spørsmål er om jeg selv fremstod som akkurat den samme? På ene siden er det jo smigrende når folk sier du ser ut som du gjorde den gangen, ung og vakker, hehe… men de fleste av oss ønsker at man har forandret seg litt i løpet av 20 år, at verden har gått fremover liksom, eller?

Takk til Lene Larsen for de søte endene!

 

 

Flaggdebatten, igjen….

Etter å ha postet det forrige innlegget fikk jeg et spørsmål: “Ville du gått med det norske flagget om du var i Korea på den koreanske nasjonaldagen?” Nei, det vill jeg ikke. Fordi jeg ville følt at det var helt malplassert. Det tror jeg faktisk de aller fleste innvandrere i Norge også vil føle.

Problemet mitt med denne debatten er at debatten har fått frem grumset i befolkningen. De som snakker om “vi” og “de andre” og som har glemt at det er barn vi snakker om. Barn som ikke helt vet hva 17. mai er, som er glade, som vil feire og som kanskje føler at de er født i Norge, men samtidig er fra et annet land. Om de, eller noen andre, vil bruke et annet flagg enn det norske, ja, why not? Kanskje litt rart, men ville jeg følt meg støtt eller blitt redd for at de norske tradisjonene skulle bli tilsidesatt? Nei, så absolutt ikke og det forundrer meg at voksne mennesker på noe som helt måte kan føle seg truet av små barn med flagg…

Det kommer neppe til å bli et tog med alle nasjoners flagg, det kan jeg garantere. Det norske flagget kommer nok fortsatt til å være det rådende flagget på 17. mai, i mange, mange år fremover!

 

Hurra for 17. mai?

I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive om hverken innvandring eller rasisime her. Jeg har tenkt at den debatten kan foregå utenfor min lille bloggsfære. Fordi diskusjonene vedrørende det norske flagget vs. andre lands flagg i 17. mai toget har tatt fullstendig av føler jeg likevel jeg må skrive noen ord.

I morges leste jeg en diskusjon, på en annens Facebookvegg, der eieren av veggen talte for åpenhet og toleranse og ønsket alle flagg velkommen på 17. mai. Jeg hadde trodd de fleste ville være enig med henne, men det ble en voldsom debatt som i hovedsak gikk på “vår dag” og “må ta vare på de norske tradisjonene” og “de andre”.

En annen vri, jeg har hørt mange ganger, er at vi feirer gebursdagen til Norge. Hvor har de egentlig dette fra, er det fordi vi sier “gratulerer med dagen” at noen enkle sjeler kobler dagen til at vi feirer en gebursdag? Vi feirer Norges Grunnlov av 1814. De som vil feire “Norges gebursdag” bør feire 26. oktober, da Norge formelt ble løsrevet fra Sverige i 1905.

Vi feirer altså Norges Grunnlov av 1814. I grunnloven har vi en paragraf som står høyt både i nordmenns bevissthet og tradisjon, nemlig ytringsfriheten. Er det da riktig å si at vi feirer ytringsfriheten, men at det bare er noen som skal få frihet til å bruke sitt flagg?

Jeg er ikke helt uenig i at vi må ta vare på de norske tradisjonene, men skjønner ikke hvorfor vi ikke SAMTIDIG kan ønske andre tradisjoner, holdninger og verdier inn i vårt fellesskap. Kanskje vi til og med kan lage noen nye tradisjoner?

Et helt annet spørsmål er: Hva er det de er så redde for å miste? Jeg tviler på det er tapet av nynorsken (eller vanlig, norsk rettskrivning for den saks skyld), kjøttkaker eller en asketisk livsstil som holder dem våken om natten. Jeg har en aldri så liten mistanke om at “vi må ta vare på norske tradisjoner” bare er et tomt utsagn mot “dem” som de færreste egentlig har tenkt over hva betyr.

Som de fleste vet er ikke jeg opptatt av hverken koreansk kultur eller Korea, På 17. mai bruker jeg Bergensbunad og ikke Hanbok (den koreanske nasjonaldrakten). Jeg vet det er noen koreanskadopterte som er veldig stolte av å bære Hanbok. Det respekterer jeg og jeg ville synes det var forferdelig synd om man ikke skulle ønske både disse og andre forskjellige nasjonaldrakter velkommen på 17. mai sammen med de respektive flaggene. På samme måte er det mange innvandrere som har “en fot i hver leir” og jeg ser heller ingen grunn til å ikke ønske dem velkommen.

Kjære lesere, gratulerer med dagen den 17. Jeg ønsker dere alle en flott feiring med det norske flagget, norske bunader, andre lands flagg og nasjonaldrakter fra hele verden!

PS. 17. mai for noen år siden registrerte jeg at køen for å kjøpe samosa og vårruller var mye større enn køen for pølser og is. Kanskje det er pølser og is noen er så redde for å miste?

IMG_1142Slik ville jeg kanskje sett ut i en Hanbok?

Er det greit å “grafse” i andres privatliv?

I går hadde jeg en diskusjon med en koreanskadoptert som er veldig opptatt av røttene sine i Korea. Hun mente at vi som ikke er interessert i røttene våre får mer hjelp og støtte enn slike som henne. Jeg fortalte at jeg opplevde det motsatt, at de fleste setter spørsmålstegn ved at jeg ikke er interessert i det biologiske og at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke er interessert. Da sa hun at hun, på samme måte, får spørsmål om hvorfor hun er så interessert og må forsvare sine synspunkter.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff over svaret jeg fikk, jeg hadde ikke forventet at hun følte det på samme måte som meg. Det var da jeg begynte å lure på om slike programmer som Tore på sporet gjør at folk synes det er helt greit å grafse og sette spørsmålstegn ved valgene våre, uansett hvilket ståsted vi har? Kanskje det at disse følelsene er blitt gjort offentlig så mange ganger gjør at folk føler de har både en plikt til å spørre og en rett til å få vite?

I disse dager raser adopsjonsdebatten videre (vedr. programmet adopsjonens pris, som jeg har kommentert her) og jeg er stygt redd for at det som kommer frem i den debatten ikke nødvendigvis er til det beste for den adopterte. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til!

 

Foreninger for “oss adopterte”

I BT, 6. mai, har Marilyn Førsund et innlegg om adopsjonens pris. Hun representerer en forening som heter “Adopterte”. For koreansk adopterte finnes det også en organisasjon som heter “Foreningen for koreanske adopterte”. Det finnes sikkert flere liknende organisasjoner, men jeg kjenner ikke til de. Det jeg der i mot vet, er at det er svært få av de adopterte som er med i disse foreningene.

Å bruke mer tid og krefter på å skrive om hva jeg mener om biologi og adopsjon tror jeg ikke er nødvendig. De fleste vet at jeg kun har en mamma og pappa.

Det som forundrer meg når medlemmer av disse foreningene enten går ut i media eller kommer med kommentarer er at de påberoper seg retten til å snakke for alle adopterte. De skriver/sier ofte “vi som adopterte mener….” For meg blir dette helt feil. Adopterte er, etter min mening, ikke er en ensartet gruppe. Den eneste attributten vi har til felles er at vi er adopterte. Noen problemtatiserer dette, mens andre vier det svært liten oppmerksomhet. Jeg kan ikke si med sikkerhet, men jeg har en følelse av at de som problematiserer måten de fikk foreldre på melder seg inn i disse foreskjellige gruppene. Dette er for så vidt forståelig, men å da tro at alle adopterte mener det samme, blir helt feil.

At vi har forskjellige meninger og erfaringer både respekterer og godtar jeg, men jeg vil ikke være “vi som er adopterte”. Jeg vil være meg, med mine egne meninger, på godt og vondt!

 

Hvorfor er det lettere å ha empati med totalt fremmede enn å skrive “god bedring” til en venn som ikke har det bra?

For noen dager siden ble jeg beskyldt for å være for negativ i mine statusoppdateringer på Facebook. Jeg hadde vært så syndig og klaget min nød over vondt i magen og migrene mer enn tre ganger i løpet av en uke. I tillegg vet jeg at jeg har vært litt ekstra negativ de siste ukene.

Det mange ikke vet er at de har vært med på et lite uformellt eksperiment! Etter å fått høre at jeg burde holde meg  mer i ro, siden jeg tross alt ikke er helt frisk, tenkte jeg: “Vel, folk tror jeg lever et liv i sus og dus og de er grønne av misunnelse. Da skal jeg jammen meg ønske de velkommen inn i min virkelige verden. Min verden av kroniske smerter der jeg 90% av tiden ligger nede for telling fordi jeg er for syk til å gå ut. Min verden der hverdagslykken ikke handler om kaffelatte og wienerbørd, men om å være lykkelig for at medisinene virker og at jeg klarer å kle på meg selv. Den delen av min verden som jeg ikke forteller om fordi det er noe man bare ikke gjør på Facebook.” (Og da må jeg bare beklage om noen føler seg stødt over at livet mitt ikke er en eneste stor fest av trening, Champagne, jobb og en haug med festlige venner som kaller meg for søta, finingen, skjønningen…)

Jeg har passet på at jeg ikke bare har vært negativ, jeg har faktisk vært ganske mye positiv også og fått mange likes. På de negative oppdateringene? Vel, som sagt, etter tre eller fire negative oppdateringer ble folk rett og slett irriterte, de ble småspydige og de begynte å etterlyse hverdagslykke og positive oppdateringer, for jeg kunne jo ikke ha det så fælt? Noen få skrev  “god bedring”, men de fleste skrev ingenting!

De siste dagene har jeg vært litt i tenkeboksen og trangen til å skrive et innlegg toppet seg i går, da en venninne (ikke nær venninne, men en barndomsvenninne som jeg har fått litt mer kontakt med over Facebook) fortalte at hun hadde vært delvis sykemeldt i et halvt år. Jeg kommenterte ikke hvorfor jeg ikke visste noe, men vi snakket litt om hva som feilte henne. Etter å ha avsluttet samtalen begynte tankene å rulle rundt i hodet mitt.

På Facebook kan man klage over det aller meste: Telefonselgere, dustete svigermødre, kolleger, mann, barn, egen vekt…  men helst skal det være en morsom vri, gjerne ispedd litt selvironi, man skal underholde. Det er der i mot en ting man ALDRI skal klage over på Facebook: Egen fysisk og psykiske helse. Til nøden kan man klage over en brukket tå, den smerten kommer ikke til å vedvare og man slipper å høre om det i mer enn noen uker.

Jeg kan innrømme en ting, og det er at jeg selv heller ikke synes det er så kjekt å lese når folk klager, syter og synes synd på seg selv hele tiden. Det er rett og slett slitsomt!  Derfor er dette like mye et spark til meg selv, som til dere andre.

Det forundrer meg at vi ikke orker å ta inn over oss om venner og bekjentes ve og vel når de ikke har det bra, mens vi samtidig går mann av huse for å gå i fakkeltog for alt mulig, hjelper helt ukjente ensomme (ref. damen som satt alene i julen), deler flotte og tankevekkende visdomsord skrevet med løkkeskrift og rosa bakgrunn,  holder foredrag om hvordan vi skal være mot hverandre… Ja tilsynelatende har vi mer omsorg og empati enn aldri før.

Samtidig leser vi stadig at antall selvmord er økende, at gamle folk sitter muttens alene på gamlehjem, ja de dør til og med uten at noen vet om det. Mobbing både på skolen og jobben er et økende problem og  køene for å få komme til hos en psykolog er milelange. Dette har fått meg til å lure på om vi er blitt så selvsentrerte og opptatt av at andre skal like oss, synes at vi er greie, at det er lettere å hjelpe ukjente fordi det der er “no strings attacked”? Vi kan bry oss når det passer oss, den ene gangen, klappe oss selv på skulderen og haste videre. Med venner og bekjente må man følge opp og det er kanskje ikke like kjekt?

Mitt lille eksperiment er over for denne gangen. Det er ikke dermed sagt at jeg aldri mer skal klage og at jeg bare skal være positiv. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, som en duracellkanin på lykkepille. For å være helt ærlig finner jeg den typen mennesker mye mer slitsomme enn mennesker som ønsker å vise omverden at de har både oppturer og nedturer.

Det jeg der i mot skal bli flinkere til er å tenke at det er en grunn til at folk klager og synes synd på seg selv, at de faktisk ikke har det bra og at de kanskje trenger et trøstende ord og ikke taushet!

(Da tar jeg sjansen på å laste opp dette innlegget selv om mange kanskje vil bli både irriterte, sure, føle seg stødt og til og med kanskje føle seg truffet!)