Monthly Archives: June 2013

Året består av flest hverdager!

Innlegget til Frøken Makeløs, om hennes papirbryllupsdag, fikk meg til å tenke på min egen bryllupsdag, merkedager og hverdager.

Jeg har vært gift i 15,5 år, eller er det 16,5? Ble litt usikker der… Anyway… Jeg har vært gift så lenge at jeg har kommet ut av tellingen. I tillegg er vi ungdomskjærester, vi traff hverandre da vi begge akkurat var fyllt 16, vi forlovet oss da vi var 18 og fikk barn da vi var 22. Etter min mening litt tidlig, men det er slikt som skjer når man reiser på ferie til et sted der det hverken er noe å se, gjøre på, shoppe (foruten piratkopier av kassetter – som den gang var helt vanlig!) eller spise. (Advarsel herver gitt, IKKE reis til Bulgaria!)

Mange, spesielt jenter, henger seg opp i alle merkedagene i et forhold: Dagen man ble sammen, forlovelsesdag og bryllupsdag i tillegg til gebursdag, jul og, Gud forby, Valentinesdag. (Dette er en dag jeg prøver å forbigå i stillhet fordi jeg er ganske så sikker på at det er handelsstanden som har importert den.) Jeg glemte å nevne mors- og farsdag. Altså, fryktelig mange dager man skal holde styr på og gi hverandre en oppmerksomhet.

Her i huset er det ingen som vet hvilken dato vi ble sammen. Muligens fordi det kanskje ikke var en eksakt dato? Ikke vet jeg, jeg vet bare at det var i slutten av oktober. De første årene satte vi datoen til 31. oktober, for å ha en dag å feire, men jeg tror det er feil. Dagen feires ikke lenger nei. Forlovelsesdagen vet jeg fordi den står inne i ringene, som vi også bruker som gifteringer. Bryllupsdagen er 11. oktober, eller 7.? Ble litt usikker der gitt. Tror jeg må spørre mamma, hun har full kontroll! Mamma’n min pleier nemlig å minne meg på datoen, enten fordi hun stikker til meg en kovolutt med “gratulerer med bryllupsdagen” eller fordi hun ringer. Da sier hun ofte bare “gratulerer med dagen!” og jeg får panikk fordi jeg tror jeg har glemt en gebursdag.

Gebursdag eller jul tar vi heller ikke så alvorlig. Vi har felles økonomi, vi liker å reise og vi liker å shoppe. Da bruker vi heller pengene på en reise eller vi kjøper noe vi har lyst på. Smykker har jeg nok av, både som jeg har fått tidligere og som jeg har arvet. Dessuten er jeg ingen “Dolly” når det gjelder smykker. Jeg liker det enkle, små diamanter holder for meg! De tåler alt og jeg slipper å ta de av og på.

Trenger jeg å nevne at mors- og farsdag ikke blir feiret i vår familie?

Ellers liker jeg å markere runde dager og da gjør vi det skikkelig. For meg er det enten det, eller ingenting. Som jeg sa da jeg giftet meg: Enten skal jeg ha et stort bryllup eller så kan jeg gifte meg hos byfogden, stille og rolig, med nærmeste familie. Det ble stort bryllup!

Om noen dager skal vi feire runde dager. Min kjære er bare 4 dager eldre enn meg og da er det veldig praktisk at vi feirer sammen. Siden begge skal feires, og fordi vi får mange tilreisende gjester, har vi valgt å feire to dager til ende. Noe jeg gleder meg kjempemye til selv om det er mye stress i forkant. Nesten som et bryllup!

Og endelig kommer jeg til poenget i dette blogginnlegget. Året består av flest hverdager: Triste, kjedelige, travle, gode, mindre gode, kranglete, ensomme, fantastiske osv… Selv foretrekker jeg derfor å få en oppmerksomhet på en helt vanlig hverdag, fordi mannen virkelig har ønsket å gi meg noe, og ikke fordi han har følt seg tvunget pga. at det er en merkedag.

I grunnen tenker jeg at de romantiske “jentegreiene” ikke betyr så mye for meg. Blomster, hva er det da? OK, alle jenter ønsker seg blomster innimellom. Det er romantisk, man har sett og lest om det og det blir enda mer romantisk om man kan skrive det på Face og alle andre blir misunnelig: “Fikk blomster av mannen i dag, LYKKE! <3” Gjør seg bra!

Jeg får ikke så ofte blomster, men min mann viser at han elsker meg på andre måter, f.eks. ved å kjøre og hente meg over alt (i mange år hentet han meg på jobben nesten hver eneste kveld, etter å ha laget middag) og han sier stort sett aldri nei til å hjelpe meg med noe. Han er en av de mest rause personene jeg kjenner og jeg vet at han alltid vil at jeg skal ha det bra. Ofte kan han ringe til meg fra jobben bare for så spørre hvordan jeg har det! I tillegg til å være verdens beste mann er han også min aller beste venn. Selv om vi av og til krangler så huset rister (jeg er ikke kjent for å gå stille i dørene når jeg er sint….) ville jeg ikke hatt noen annen. Alt dette betyr mye mer enn en blomsterkvast, selv om det ikke akkurat ser like bra ut på Face: “Mannen ringte til meg i dag, lykke!” Eeeh…

Det er mulig jeg hadde hatt en annen mening om “blomster- og gavegreiene” om jeg hadde hatt en mann som kom med røde roser og små esker i tide og utide. Poenget mitt er at jenter ikke skal nedvurdere sine egne menn fordi de ikke er som i filmene, men heller finne andre positive egenskaper ved sine menn. Kanskje ikke “skryteromantisk”, men romantisk på sin måte!

 

 

Dette er pinlig SiB!

Det er lenge siden jeg var student, men jeg husker følelsen av å flytte til en annen by som om det var i går. Vi dro med forventninger, håp, drømmer, med skrekkblandet fryd, som de fleste førstegangsstudenter. Boligmarkedet for studenter var omtrent like dårlig som det er i dag og vi var glade vi hadde fått leie en familieleilighet av Studentsamskipnaden i Trondheim. Leiligheten var ingen luksusleilighet, men den var helt grei.

IMG_1040I går var jeg på Flesland med mannen min, som er professor ved UiB, for å hente en ny kollega. Fordi den ansatte kom direkte fra utlandet skal hun leie en midlertidig leilighet på Fantoft inntil hun finner noe annet. Det er ikke første gang mannen henter studenter og ansatte og kjører dem til Fantoft, men det var første gang jeg var med i går. Jeg visste at Fantoft ikke akkurat er luksus og jeg visste også at de studentene/stipendiatene som har bodd der har flyttet ut rimelig raskt, men jeg visste ikke at det var så ille. (Til mannens forsvar: Han visste heller ikke at det var så ille da han bare har vært i noen få av hyblene, aldri i leilighetene.)

Selve bygningene ser ut som blokker flest og utearealet og inngangspartiet var helt greit. At bybanen også stopper rett utenfor er et pluss, men der stopper også all positiv omtale av leilighetene.

Bygningene og heisene er gamle, greit nok. Så lenge heisen virker som den skal, kan man neppe klage, eller? Følelsen av å ha ankommet en ghetto i slummen kom krypende i det vi åpnet døren til heisen. Synet som møtte oss var dette:

 

 

IMG_1034

 

Det første som møtte oss da vi låste oss inn var “kjøkkenet”. Der normale mennesker vil ha et inngangsparti var det plassert en kokeplate, kjøkkenvifte og et lite kjøleskap, that’s it. Hvem kan lage middag på en kokeplate? Riktig nok trengs det ikke mer enn en kokeplate for å lage nudler eller spaghetti med ketchup, men det hender kanskje at man vil lage noe annet selv om man er student! Plasseringen av “kjøkkenet” er forståelig, med tanke på plassen, men man forventer mer enn en kokeplate om man leier en leilighet med kjøkken!

 

 

Stuen, som ikke kan være mer enn 6 kvadratmeter, var noe for seg selv med “brystpanel” i furu og en gammel nattbordslampe midt på veggen! I tillegg var leiligheten møblert med et gammelt, muligens antikt, skrivebord i heltre. At kontorstolen var både godt brukt, skitten og ekkel, hevet ikke akkurat inntrykket!

 

Og soverommet? Greit nok det også, men hva med noen skap og noen nye nattbordslamper? Bildet av “skapet” er av “garderobeskapet”, som var plassert vis a vis “kjøkkenet”. “Soveromsgarderoben” var dessverre av samme standard.

 

Kjære SiB, jeg har vært selvstendig næringsdrivende hele mitt liv. Jeg vet at ting tar tid og at ingenting er gratis, men litt maling, noen nye nattbordslamper, en ny kontorstol (ev. å kaste den gamle og la være å kjøpe ny) et skrivebord fra Ikea og mer enn en kokeplate hadde kanskje veid opp for at leiligetene er umoderne, knøttsmå og med gammelt linoleumsgulv!

At dette er det første inntrykket mange utenlandske studenter, stipendiater og til og med ansatte får av Bergen og Norge er pinlig. Det er pinlig for oss, for SiB, Bergen som verts- og studentby og ansatte og studenter ved utdanningsinstitusjonene i Bergen. De færreste som kommer til Fantoft har vært i Norge før og det eneste de vet om landet er at vi har gode sosiale ordninger og at alt er dyrt. Hva må de da tro når de blir møtt av disse leiligheten? Skuffelsen jeg følte over 70-tallsleileghetene på Moholt Studentby i Trondheim kan ikke måle seg med det studentene som kommer til Fantoft må føle. Skuffelse er ikke ordet, jeg vil heller si avsky og vemmelse og jeg skjønner godt at ingen av min manns studenter har orket å bo der i mer enn noen uker.

Da jeg forlot min manns kollega i går kveld var det med en flau smak i munnen. Som hun sa, så kan ikke vi lastes for at SiB overhodet ikke eier skam (etter min mening er det skammelig at de tør å leie ut slike leiligheter). Likevel føler jeg et visst ansvar for at kolleger av mannnen, som ofte er/blir mine venner, skal trives og ha det bra når de kommer hit. Det burde kanskje SiB også føle?