Monthly Archives: July 2013

Trenger vi fedrekvoten?

IMG_3360

Den siste tiden har fedrekvoten igjen vært i vinden, antageligvis fordi Høyre og Fremskrittspartiet vil avskaffe ordningen.

I utgangspunktet er jeg for mest mulig valgrfrihet for både enkeltmennesket og familien, men i denne saken tror jeg det er nødvendig med litt styring.

Selv er jeg heldigvis ferdig med småbarn, men jeg har fortsatt venninner og bekjente som er i den fasen av livet. Ikke rent sjeldent hører jeg at de snakker om at de gjerne vil ta pappapermisjonen, om de får muligheten. Ikke fordi de nødvendigvis vil frarøve far muligheten til å være hjemme med barnet, men fordi de selv har et sterkere ønske om å være hjemme lenger. Hvilken mann og far vil nekte sin kone og sitt barns mor å være hjemme med barnet så lenge som mulig?

Jeg har selv vært arbeidsgiver og vet hva både sykdom og permisjon koster. I utgangspunktet koster ikke permisjonen noe, men man må ha inn en vikar, ha opplæring med vedkommende og i tillegg kunne tilby den permitterte en lik stilling/jobb når h*n kommer tilbake igjen. Dette er den permittertes rettigheter, men for en arbeidsgiver er og blir det problematisk. Spesielt i en liten bedrift.

Om fedrekvoten forsvinner viser flere undersøkelser at far sjeldent kommer til å ta permisjon. Da er jeg redd for at kvinner mellom 20 og 35 kommer til å bli diskriminert enda mer enn menn i samme alder: Arbeidsgiver tenker at unge kvinner kommer til å bli gravid OG blir hjemme med barna mens mennene fortsatt kan jobbe. Om arbeidsgiver vet at både kvinene og mennene kommer til å ta permisjon ved en ev. familieforøkelse, vil det ihvertfall bli litt mer likestilling på dette området, tror jeg.

I tillegg tror jeg fedrekvoten også gir mer likestilling i hjemmet. Jo fortere far kommer inn på banen mht. nattevåk, bleieskift, mat- og andre rutiner og generelt husarbeid, jo mer naturlig kommer det til å bli for far å ta ansvar for dette videre. Det burde bl.a. være naturlig at far er like mye hjemme som mor ved barns sykdom. I følge undersøkelser (som jeg dessverre ikke kan refere til akkurat her og nå) er det fortsatt mor som tar det meste av denne byrden. Antageligvis av gammel vane, men også fordi det er en viss forventing om at mor skal være hjemme?

Fedrekvoten tvinger også mor til å gi slipp på både tiden med barnet og sin måte å gjøre tingene på. Far får dermed mulighet til å bli kjent med barnet på sine premisser og på sin måte. Dette tror jeg er viktig for både far og barn, men kanskje også for mor? Det *kan* jo være at hennes måte ikke alltid er den beste?

Videre tror jeg det er viktig å tenke på at fedrekvoten ikke kommer på tross av mammapermisjonen, men på toppen av en allerede veldig god permisjonsordning. At familien mister fedrekvoten om far ikke bruker denne burde derfor ikke være noe problem, det er fortsatt mye permisjonstid igjen!

 

Som kvinne, mor til en mann (jeg vil gjerne at min sønn skal få en reell mulighet til å ta sin del av ansvaret i hjemmet når den tiden kommer), tidligere arbeidsgiver og på vegne av alle kommende pappa’er der ute sier jeg derfor: IKKE ta vekk fedrekvoten og øk den gjerne!

Når er man handikappet nok?

IMG_1022-624x468

Jeg hadde egentlig lovet meg selv at denne bloggen IKKE skulle handle om sykdom, men i går opplevde jeg noe som jeg bare få ut!

Ja, jeg har parkeringskort for handikappede. Nei, jeg har ikke tenkt å legge ut om hvor syk jeg er, men en ting kan jeg si: Man får ikke parkeringskortet om man ikke trenger det. For å få kortet må man ha legeerklæring i tillegg til at man må skrive personlig søknad og selv da er det mange som ikke kommer gjennom nåløyet. Jeg trenger ikke kortet hver dag, men når jeg trenger det, trenger jeg det selv om mine handikapp ikke er synlig for andre.

I går var jeg på Rihannakonserten i Bergen. Jeg kjørte bil fordi jeg var såkalt “standby” for artisten og i tillegg tenkte at jeg sikkert ville finne en handikapp-parkering i nærheten av konsertarenaen. Jeg fant to rett utenfor, men der var hele parkeringsplassen sperret av. Fordi det er få handikapp-parkeringer i byen spurte jeg politiet om det var mulig å bruke en av de to parkeringsplassene.

Først spurte politiet hva jeg skulle og hvorfor jeg skulle parkere akkurat der. Jeg pekte på akreditteringsbåndet mitt, viste parkeringskortet og sa at jeg skulle inn på konserten. Videre spurte de om jeg hadde med meg en i rullestol. Da jeg forklarte at parkeringskortet var mitt og at det var jeg som trengte det så de på meg og sa: ” Du klarer jo å gå litt, så du får parkere et annet sted. Hadde du sittet i rullestol hadde det vært noe annet!” (Dette poengterte de flere ganger.)

Jeg hadde ikke spesielt lyst til å fortelle hele sykdomsforløpet mitt og jeg følte i grunnen at det burde være nødvendig, så jeg kjørte vekk, selv om jeg var rasende sint.

Det hadde for så vidt vært greit om politiet sa at ingen fikk lov til å stå parkert på parkeringsplassen. Det hadde jeg hatt full forståelse for i og med at hele området var sperret av. Det som føltes både fornedrende og irriterende her er at politiet tydeligvis mente at jeg haddde en plikt til å fortelle dem hva jeg skulle, hva som feilte meg og ikke minst, at de hadde makt til å vurdere min helsetilstand og mine behov på tross av at dette allerede er gjort av både lege og trafikketaten i Bergen, som har skrevet ut parkeringskortet mitt. Burde det ikke holde å vise parkeringskortet?

For funksjonsfriske kan denne episoden synes som en bagatell og en liten filleting. Isolert sett er det også det. Problemet er at dette er noe “usynlig handikappede” ofte opplever. Vi må ofte forklare oss fordi vi ikke ser funksjonshemmet ut. Folk tror ikke at vi er syke fordi “vi ser så godt ut”, ikke bruker krykker, ikke er halt eller ikke sitter i rullestol.

Egentlig er jeg sjeleglad for at ingen kan se at jeg er syk. Jeg tar meg derfor kraftig sammen, sminker og “doller meg” og kler meg pent når jeg er ute blant folk (noe jeg også hadde gjort i går). Da slipper jeg oppmerksomhet og jeg kan “gli inn i mengden” og føle meg “normal” selv med alle mine usynlige skavanker. At “vanlige mennesker” ikke skjønner kan jeg forstå og jeg forventer heller ikke noe forståelse fra dem. At man skal måtte forklare og forsvare overfor offentlige tjenestemenn for å få lov til å bruke handikappparkeringen når man har et gyldig parkeringskort, synes jeg der i mot ikke noe om. Enten er det en handikapp-plass der, der dem med parkeringskort kan stå, eller så er parkeringsplassen sperret, uavhengig av politiets vurdering av den enkeltes helsetilstand, eller har jeg misforstått noe her?

Man kan faktisk være funksjonshemmet selv om det ikke synes, men politiet i Bergen har kanskje ikke fått det med seg?

Sommer og sol i Bergen!

413714_10151894200840414_1185970595_o

Det er jammen ikke ofte det er sommer og sol i Bergen. Når den endelig kommer, da slipper bergenserne alt de har og løper ut. Denne damen også. Jeg har prøvd å skrive noen innlegg fra terrassen, men det er akkurat som om vettet går ut når solen kommer inn. Det ble altså bare tull! Jeg kommer sterkere tilbake når sommeren er over! Hehe, i Bergen kan det bety i morgen, på søndag eller på mandag… Ikke så lenge til altså! Ha en fortsatt strålende fin sommer, hvor enn i (ut)landet du er!

 

“Gies bort, mot en flaske/kartong med vin!”

“Kjøpestopp”

“Oppgjør mot bruk- og kast mentaliteten”

“Miljøvennlig”

“Gi til dem som ikke har”

Nettet flommer over av fora/sider der folk kan gi vekk det de ikke trenger lenger. Jeg vil tro motivene er edle, som dem jeg har nevnt over her. Av ren nysgjerrighet har jeg frekventert noen av disse facebooksidene.

Til min store forbauselse ser jeg veldig ofte dette: “Gies bort/byttes, mot et visst antall flasker vin!”. For meg blir dette helt feil, man kan ikke gi bort noe, men kreve noe tilbake! Kan man ikke da heller selge tingene sine, eller er det det at en høres snillere ut om man tilsynelatende gir vekk noe?

Jeg trodde meningen med slike fora var at giveren skulle bli kvitt noe og mottageren skulle få noe, ev. bytte mot noe h*n ikke vil ha lenger, enten bomkjøp eller noe brukt. Man gjør sjeldent bomkjøp med vin, i så fall vil da mottageren få en åpnet flaske vin og jeg går ut i fra at det ikke var *det* h*n ønsket? Dvs. at man må gå og kjøpe en flaske eller to for å “få” noe. Da tenker jeg at man heller kunne gitt pengene direkte og spart både energi og miljø.

Sist, men ikke minst synes jeg det skal være opp til mottageren om man vil gi noe og hva og hvor mye man vil gi som en gjenytelse.

Jeg mistenker at dette er nok et spill der folk ønsker å fremstå som snille og edle, mens de egentlig er like griske og miljøfiendtlige som alle andre…