Monthly Archives: February 2014

Hurra, jeg ble plukket ut!

Jeg har tre aktive blogger og etter å ha skrevet om saken i de to andre føler jeg nå at jeg har litt “hakk i platen”. Samtidig ser jeg på det jeg skal med forskjellig perspektiv i bloggene og da tenker jeg det er greit. Heldigvis har jeg ikke de samme leserne av de tre bloggene, men det er noen som leser alle, og for dem er nok nyhetens interesse borte.

For en ukes tid siden poppet det opp “Bli med Norske reisebloggere på bloggtur til Marocco…” i facebookfeeden min. Jeg skrev en kommentar til vedkommende som hadde lagt ut linken og sa at det var liten vits for meg å søke, jeg ble sikkert ikke trukket ut likevel, siden jeg ikke akkurat har tusenvis av lesere av noen av bloggene mine. Ikke er jeg aktiv på hverken Twitter eller Instagram heller. Heldigvis skrev jeg en søknad likevel, og heldigvis ble jeg valgt til å være med! Det vil si at jeg, om 1,5 måned, reiser 3 dager til Marocco sammen med 12-14 andre reisebloggere!

Jeg vet ikke hvor mange som søkte eller hvilke kriterier de brukte for å velge ut, men jeg liker å tro at de valgte meg og mine blogger fordi de synes jeg skriver godt og interessant. Da jeg fikk vite at akkurat jeg ble plukket ut ble jeg skikkelig barnslig glad, nesten på grensen til det pinlige. For alvorlig talt, det er da ikke *så* stort vel? For andre kan det synes som en bagatell, men for meg, akkurat nå, var det en skikkelig opptur. Tenk at noen faktisk liker det jeg gjør, noe jeg mestrer og selv føler jeg er flink til!

Nå begynner jeg å skjønne “rosabloggerne”. Selv om vi andre ler og til og med harselerer litt med/over dem, så det være tilfredsstillende å få anerkjennelse (lesere, tjene penger, gratis “dill og dall”) for det de gjør. Jeg har selv aldri skjønt hva som er så interessant med det de skriver, men jeg er neppe målgruppen heller. Likevel ser jeg at de gjør det bra, langt bedre enn jeg noensinne vil klare (eller har ønske om, du ser meg NEPPE, noensinne, på noe “bloggawards” el.), og det er i grunnen ganske kult!

Mitt mål er ikke, og har aldri vært, å leve av å blogge. Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og fordi jeg tror jeg er god til det. Likevel ser jeg kulhetsfaktoren i å ha klart å få mange tusen følgere som leser bloggen hver dag, og til og med kanskje flere ganger for dagen. Hatten av for dem som klarer å leve av å blogge, om de er “rosablogger”, reiseblogger, mammablogger, whateverblogger… Om bedrevitere liker det eller ikke… De er uansett flinke til det de gjør og det skal de jammensanten ha “kred” for!

Psykisk helse i sosiale medier

BT har for tiden en debattserie som setter fokus på åpenhet om sykdom og død i sosiale medier. I dagens innlegg kan vi lese et lite innlegg skrevet av Magne Helander, pappa’en til Ylva, som skrev om sin datters sykdom og død. (Hva jeg mener om dette er en helt annen debatt som jeg har tenkt å skrive om senere.) Helander skriver at han brukte sosiale medier for å bearbeide sin egen sorg, han flyttet grenser for sin egen åpenhet omkring de vanskelige følelsene sine.

Han er ikke den eneste som har brukt blogging, Facebook og Twitter i forbindelse med vanskelige følelser og sykdom. Tvert i mot, det blir bare fler og fler “kreftblogger”, “angstblogger”, “ME-blogger” osv… osv… og det kan synes som om grensene for hva vi deler stadig flyttes. Mye av det som før var i den private sfæren er nå flyttet til det offentlige rom. På mange områder er dette bra, jeg liker åpenhet!

Dessverre er jeg ikke sikker på om denne delingen av følelser, med påfølgende empati og “støtteerklæringer”, på sosiale medier alltid er av det gode for å dempe psykiske plager. Jeg er redd at offentlig åpenheten etterhvert har ført til en “offentlig empati”, mens vår personlige og naturlige empati er blitt svekket og at vi nesten er blitt fremmedgjort mer enn vi er blitt fortrolig med de vonde følelsene.

Som jeg tidligere har skrevet tror jeg at sosiale medier har gjort det veldig enkelt for oss å vise medfølelse og empati, på avstand, og uforpliktende. For mange vil dette varme, men er det litt som å “pisse i buksen for å holde seg varm”? For hvor lenge varmer denne “ukjenteempatien”? Selv gleder det meg mye mer når folk jeg kjenner og folk som bryr seg om meg tar kontakt og viser støtte og empati og komme med konstruktive tilbakemeldinger, enn likes og “godt skrevet” fra helt ukjente. Jeg skal ikke si at 500 “likes” ikke gir meg et “kick” der og da, men de ukjente vil aldri invitere meg på kaffe, handle for meg, besøke meg – de vil aldri være der når jeg virkelig trenger det. Kanskje sosiale medier skaper et slags falskt nettverk?

På samme måte er jeg redd at sosiale medier har gjort det for enkelt for oss å dele og snakke om vanskelige følelser. Vi lurer på en måte oss selv. Fordi vi har delt og offentliggjort, tror vi at vi er blitt mer åpne. Likevel vil mange fortsatt ha de samme problemene med å snakke om følelsene face to face. I stedet for å finne noen å snakke med, noen vi kjenner, som vi stoler på og som bryr seg setter vi oss ved PC’en og skriver til hele verden. I håp om at det er lesere der ute,  i håp om at noen vil trykke “like” og i den visshet om at man ikke blir avvist. Det verste som kan skje er at man ikke får noe feedback!

Jeg har skrevet mye om empati nå. Dette fordi jeg tror mye av åpenheten blir presset frem av vårt ønske om empati og feedback. Jeg tror ikke dette er bevisst, langt i fra. Det er kanskje litt kynisk å påpeke det, men jeg tror likevel det er en sannehet, selv om vi (meg selv inkludert) ikke liker å høre den. Man bruker sosiale medier for å få likes, feedback, empati, en reaksjon…  hvis ikke kunne man  bare ha skrevet en dagbok i en lukket blogg, lukket for offentligheten.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg overhodet ikke er i mot at folk (meg selv også, kanskje…) bruker sosiale medier som terapi, “samtalepartner” og/eller for å få feedback, men jeg tror heller ikke at det bare er positivt og jeg er ikke sikker på om det har noen effekt for å få ned antall personer med psykiske lidelser.

 

Psykisk helsevern for “mannen i gata”

Kjære navnesøster (svar til blogginnlegget: “Livet er noe som skjer med oss alle“).

Jeg lovet deg et svar. Grunnen til at jeg ikke har svart før nå er fordi det har vært vanskelig å svare på noe jeg selv kunne ha skrevet, annet enn at jeg er veldig enig med deg.

Inntil jeg begynte å tenke på min egen opplevelse av psykisk helsevern og hvordan det oppfattes  for “den vanlige mannen i gata”. I ditt innlegg skrev du:  “Det finnes hjelp til alt der ute. Du kan få det godt i hjertet ditt raskt om du ønsker det. Det står folk klar der ute for å hjelpe deg. Og ikke glem at du også er ansvarlig for å spørre om hjelp!”

Da lurer du sikkert på hvorfor jeg som er ressurssterk, oppegående og sosial har opplevd psykisk helsevern i praksis? Vel, som jeg har skrevet før, så har jeg ikke taklet det å bli syk spesielt bra. Jeg tenkte lenge at jeg nok skulle komme over det, at jeg bare måtte ta tiden til hjelp. Heldigvis har jeg kontakt med andre med samme sykdom som meg. Da jeg spurte om det var andre som hadde gått til psykolog, svarte flere at de hadde fått hjelp i begynnelsen av slutten på arbeidslivet. Det er nemlig en tøff prosess, mye verre enn jeg hadde trodd, men det skal jeg skrive om en annen gang.

I 6 måneder har jeg gått og grublet på om jeg burde snakke med fastlegen min, som jeg har tett kontakt med, om å få en henvisning til psykolog. For noen uker siden tok jeg mot til meg og snakket med ham. Jeg ba om hjelp. Han syntes det var en god idee. Ikke fordi jeg er en tikkende bombe, men for å få sortert tankene, få litt orden og så komme meg videre.

Fordi jeg har en omfattende sykdom har jeg vært hos både hjertespesialist, gynekolog, øre-nese-halslege, reumatolog, muskelspesialist, mage-tarmspesialist og sikkert enda flere som jeg ikke kommer på i farten. Å be om å få henvisning til noen av disse var en enkel sak, både praktisk og psykisk. Jeg har heller ikke noen problemer med å fortelle til andre at jeg har vært hos indremedisiner fordi de ikke finner ut av mitt skyhøye blodtrykk eller på legevakten fordi jeg har brukket en tå.

Å be om å få profesjonell hjelp for min psykiske helse har vært en mye tøffere vei å gå. Faktisk var jeg hos fastlegen mange ganger, med tanken om å snakke om en henvisning til psykolog, men det var alltid noe annet som, i mine tanker, var viktigere. Derfor tok det meg mer enn 6 måneder å endelig få snakket med fastlegen om min psyksiske helse. Det var som å komme ut av skapet, en lettelse. Nå skal det sies at jeg frekventerer fastlegen min sitt kontor relativt ofte og at jeg derfor har et godt tillitsforhold til ham, jeg kan derfor bare tenke meg hvor vanskelig dette må være for pasienter som knapt kjenner fastlegen sin.

Ingen har krav på å få vite at jeg har vært på legevakten ei heller at jeg skal til psykolog. Det er likevel et tankekors at det å gå på legevakten blir sett på som dagligdags, mens det å gå til psykolog har litt mer “wow-faktor”, i en slags negativ forstand. Man lurer litt på hva folk tror og mener, gjør man ikke? Jeg kan nesten banne på at venner og kjente kommer til å si at jeg er tøff som deler så mye med mine lesere, nettopp fordi jeg skriver om min psykiske helse. Mine betente knær har liksom ikke den samme “snerten”!

Jeg tror at mye av grunnen til “wow-faktoren” skyldes at man forbinder folk som går til psykokolog med psykisk syke menneskesker som har alvorlige psykiske lidelser. Ikke en som bare trenger en å samtale med for å klare å komme seg videre, eller som du sier, for å takle hverdagen og livet. Jeg har hverken tall eller statistikk, men jeg vil tro at sannheten er at de aller fleste som går til psyolog er som meg: De fungerer fint i dagliglivet, de har et nettverk  og er relativt normale og de er ikke til fare for hverken seg selv eller andre, de trenger bare litt hjelp for en periode.

Derfor, Cecilie, tror jeg ikke det er så enkelt som å si at det finnes folk der ute som kan hjelpe. Problemet ligger ikke i mangel på hjelpere, men at det er tabubelagt å spørre om og få den slags hjelp. Dette er mye av grunnen til at jeg har valgt å dele min historie. Jeg vet ikke om jeg kommer til å dele noe av selve prosessen, men jeg håper blogginnlegget mitt kanskje kan være med på å fjerne myten om at man nærmest må være psykotisk for å be om hjelp.