Anonym adopsjon vs. ingen adopsjon

For noen dager siden skjedde det igjen, en bag med en liten baby ble funnet i Sverige. Jeg vet lite om saken, men den fikk meg til å tenke. Antageligvis har moren gjort dette i et øyeblikks desperasjon over en situasjon hun ikke taklet, men jeg vil tro at barnet i utgangspunktet ikke har vært ønsket og/eller at situasjonen til mor i utgangspunktet ikke var optimal. På tross av at vi både i Sverige og Norge har verdens beste ordninger for alenemødre finnes det mødre som blir så desperate at de legger fra seg barnet i en bag, søppelsekk, container osv… Hvorfor? Og hvorfor velger ikke mor heller å adoptere vekk barnet?

I dag er det få, eller ingen (?), innenlandsadopsjoner, med mindre familien er involvert (a la stefar adopterer stebarn). Den største grunnen er nok, som skrevet over, at vi har gode ordninger for alenemødre. Kan det tenkes at en annen grunn er skam? I dagens samfunn heter det seg at man *skal* ha et forhold til et barn man har båret frem, man *skal* ha et forhold til sitt eget kjøtt og blod og det *skal* være et usynlig bånd mellom mor og barn. Jeg har før skrevet at jeg selv aldri har følt disse blodsbåndene Likevel tenker jeg at den bilogiske moren min kanskje må føle dette veldig sterkt selv om jeg overhodet ikke har noe annen grunn til dette enn at jeg selv er mor.

Jeg er oppvokst i Norge. Kan det tenkes at jeg hadde hatt et annet syn på dette om jeg hadde vært oppvokst i et annet land? I noen land er det f.eks. helt normalt at mor reiser fra mann og barn, i flere år, for å tjene penger til familien. Dette er vanlig i disse landene, dette er deres kultur, og de synes selv ikke det er så rart. Vi nordmenn synes jo nesten dette er forkastelig, om ikke annet synes vi veldig synd på dem.

Det er ikke mange år siden det var en så stor skam å være alenemor at mange valgte å flytte til en slektning for å føde og lot barnet bli igjen. Det var mer skam å være alenemor enn å gi vekk barnet sitt. I dag tror jeg det er omvendt, det er mer skammelig å si at man har valgt å adoptere vekk barnet sitt enn å være alenemor og det er jo litt trist. Misforstå meg rett, jeg synes ikke det skal være skambelagt å være alenemor, men jeg synes det er trist at det å adoptere vekk barnet sitt skal være skambelagt. Ja, det er så ille tror jeg, at det er noe en bare ikke gjør. Da setter man heller barnet ut i en bag, som egentlig er det samme som å adoptere vekk barnet sitt… nei… stopp en halv… det er ikke det…

Fordi vi nå har en lov som sier at alle adopterte skal ha en rett tll å få vite sitt biologiske opphav når de blir 18, vil en adopsjon forfølge mor resten av livet. Sett fra den adoptertes side er dette positivt (? dette vil jeg ta opp i et annet innlegg), men for en som vil adoptere vekk barnet sitt må det være virkelig ille. Grunnen til at hun velger adopsjon er nettopp fordi hun ikke vil at fortiden plutselig skal innhente henne, det skal være ugjenkallelig. Slik som loven er i dag, er det ikke ugjenkallelig for den biologiske moren og jeg vil tro at sjansene for å bli “funnet” er relativt store i dagens samfunn, der det er blitt et “must” å finne sine “røtter”. Ja, hun kan saktens regne med å måtte stå til ansvar for, forsvare og forklare sitt valg – skamme seg. Kanskje en plastpose, bag, søppelsekk hadde vært lettere å bære?


Warning: file_get_contents(https://graph.facebook.com/comments/?ids=http://tilbakeblogg.no/anonym-adopsjon-vs-ingen-adopsjon/): failed to open stream: HTTP request failed! HTTP/1.1 403 Forbidden in /home/lavfodma/public_html/tilbakeblogg.no/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 17

Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/lavfodma/public_html/tilbakeblogg.no/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 19