Ansvarfraskrivelse

Jeg har tenkt mye på denne saken med Gulli. Både fordi jeg har litt av samme erfaringene, men også fordi jeg kjenner mange, både unge og eldre, som også har opplevd noe av det samme.

Jeg tror det er veldig feil av BT å kalle det Gulli har opplevd for mobbing. Ekskludering, utestenging, “klikking”  og uhyre sårt ja, men ikke mobbing. Ved å kalle dette for mobbing fratar man veldig mange ansvar. Jmf. med at BT etterpå skrev at de hadde vært i kontakt med noen av “de syndige”, som ikke kjente seg igjen. Hvorfor? Jo, fordi de ikke så på seg selv som mobbere!  Da er det vanskelig å gjøre noe med problemet!

Etter min mening burde BT og media fokusert mye mer på nettopp “vær en venn”, fremfor “ikke vær en mobber”. Veldig få kan identifisere seg  med å være en mobber og en bølle, mens alle kan identifisere seg med at de kanskje en gang eller to har ekskludert noen, oppført seg dårlig eller vært overlegne, Hvor mange av oss har ikke avlyst en avtale rett før, latt være å gi beskjed om man kommer eller ikke, snakket i telefonen mens man har snakket med andre, skrevet tekstmeldinger midt i en samtale, kommet for sent, glemt å svare på e-poster eller private meldinger på Facebook osv? Har dere tenkt på hvordan andre oppfatter dette, at det er  akkurat dette Gulli har opplevd altfor mange ganger og at det er denne frykten for å bli avvist som setter de dypeste sporene?

Jeg vet jeg har skrevet om dette før, men jeg kan ikke få sagt det nok ganger: Hvis ALLE tar tak i seg selv, tenker litt mer på hvordan de oppfører seg og ikke minst, hvordan de blir oppfattet av andre, tror jeg vi hadde vært et lite skritt på veien mot et bedre samfunn.