Author Archives: cecilie

Svinesteken…

Vel, noe gikk tydeligvis galt i går… IMG_4797

Det kan se ut som om all, absolutt all, kjøttsaften kom ut og la seg i posen, for det var svært lite væske igjen inne i steken… Iflg. sønnen er det sikkert NOEN, i hele verden, som har laget dårligere svinestek enn det der. Steken ble altså tørr og smakløs, men igjen, iflg. sønnen: “Alt kan fikses med mye saus!”

IMG_4799Steken ble ganske rosa inni og kjøttsaften som kom ut (den som lå i stekeposen, det kom svært lite saft ut da jeg skar i steken… ) var også rosa. Likevel virket det ikke som om steken var rå.

Hva gikk galt? At jeg saltet først kan være en av årsakene. En annen kan være at steken rett og slett sto for lenge (20 timer)? For svak eller for sterk varme? Jeg må innrømme at min kokkeselvtillit fikk seg en liten knekk nå, men jeg er ganske sta, så jeg gir ikke opp! Må bare lese litt mer på nettet først… Grrrrr….

For flere sousvideoppskrifter se matbloggen min: www.lavfodmap.no

 

Dagens/morgendagens prosjekt

I dag har jeg vakumpakket en svinestek på ca. 1,5 kg. Det sies at man ikke bør salte kjøttet før man vakumpakker det, men heller salte etterpå. Fordi jeg var redd svinesteken ikke ville smake så mye uten at jeg saltet og pepret litt først, gjorde jeg altså det.

IMG_4794Jeg satte maskinen på 71 grader, etter skjemaet som kom med maskinen. Etter å ha lest litt på nettet, endret jeg temperaturen til 63 grader og etter å ha lest enda litt mer endte jeg på 64 grader.

IMG_4796Steken skal sousvides i minst 12 timer og maks 24 timer. Rapport kommer i morgen!

 

 

Vakumpakkemaskin FuturaVac

Første utfordingen min var å mestre vakumpakkingen.IMG_4792

Man kan bruke ferdigkuttede poser, eller man kan kjøpe en rull med plast og forsegle og klippe posene opp etter eget ønske. Jeg valgte sistnevnte, men fikk med noen gratis poser da jeg kjøpte maskinen

 

 

 

Jeg trodde å vakumpakke skulle være det letteste, men der tok jeg skammelig feil! For det første hadde jeg problemer med å skjønne hvordan jeg skulle få maskinen i gang. Det viste seg at det var enkelt, bare å trykke lokket ned. Problemet mitt var at jeg ikke trykket hardt nok.

Det neste problemet var at maskinen ikke forseglet “bunnen” skikkelig. Løsningen der var å la posene ligge i maskinen en stund etter at den var ferdig forseglet.

IMG_4793

Så var det selve vakumeringen… Også der knotet jeg litt, sikkert fordi jeg ikke hadde lest bruksanvisningen skikkelig… Av en eller annen grunn dyttet jeg enden på posen over “luftkammeret” (ingen aning hva det heter…. 🙂 ). Det ble det jo ikke skikkelig vakum av! Posene skal altså ligge med kanten ned i “luftkammeret, som vist på bildet (og som vist på tegningen inne i maskin… pinlig… ).

IMG_4795Siste problemet oppstod, og oppstår fortsatt, ved den siste forseglingen. Om man ikke har tørket det man skal vakumere godt nok, vil væsken bli sugd ut med luften og dette gjør forseglingen vanskelig. Også her merket jeg at det ble lettere om jeg lot posene ligge i maskinen en stund etter at prosessen var ferdig, men ofte hjelper ikke det heller. Da har jeg funnet ut at jeg enten kan prøve å forsegle oppå samme kant en gang til, eller tørke godt av i kanten og lage en ny forsegling. Om nødvendig kan man forsegle enda en gang…

 

 

 

 

 

Sousvide

Maskinen har jeg siklet etter i noen måneder nå. Hva det er for noe? Den store “kuben” er en sousvidemaskin, eller på godt norsk: Et vannbad. Det som ligger oppå er en vakumpakkemaskin. Poenget med vannbadet og vakumpakkingen er at man “langtidskoker” maten mens den er vakumpakket. Dvs. at krydder og kjøttsaft forblir i kjøttet. I tillegg får alt kjøttet samme temperatur og man får akkurat samme temperatur i hele kjøttstykket.

Jeg fikk altså min sousvidemaskin for en kort uke siden og har allerede prøvd meg frem. Jeg kommer til å dele erfaringer og oppskrifter under kategorien som heter “sousvide”.

 

En litt annerledes jul i Johannesburg

Grunnen til at det har vært litt stille på bloggen i det siste har to årsaker. Den første er at jeg har vært mye syk og den andre er at jeg har vært bortreist. Å være på tur og samtidig veldig syk har ikke vært den beste opplevelsen i mitt liv, men jeg overlevde og er nå 6 kilo lettere enn jeg var da jeg dro til Kina i midten av november. Man må se det positive!

Resten av innlegget her er et “julereisebrev” fra Johannesburg. Reisebrevet skal sendes til en konkurranse på nettet, men jeg har lov til å publisere det på bloggen min og da tenkte jeg å dele det med leserne mine her.

En litt annerledes jul i Johannesburg

IMG_4424Det er ikke første gangen vi har feiret jul i utlandet. For noen år siden bodde vi i Liverpool og da ble julen feiret der sammen med min familie. For to år siden bodde vi to måneder i Tokyo og det ble japansk julefeiring, da kun med den lille kjernefamilien vår på tre: Mannen, sønnen (den gang 16,5 år) og meg.

I år reiste vi til Johannesburg en uke før jul og ble til over nyttår. Det som var veldig spesielt denne gangen var at sønnen på 18,5 var igjen hjemme. Han fikk tilbudet om  være med, men han ville heller være hjemme med slekten og kameratene sine. (Da vi var i Tokyo var han litt skuffet over at jule- og nyttårsfeiringen ikke var den samme som ellers, i tillegg til at han savnet vennene sine.)

Mange syntes nok vi var rare, som kunne reise fra sønnen i julen. For å være ærlig syntes jeg ikke det var så vanskelig da vi bestilte billettene (vi var relativt unge da vi fikk barn og vi var studenter. Dvs. at sønnen ble sendt til Bergen i alle eksamensperioder. Vi ble derfor tidlig vant til å ikke være med ham 100% av tiden), men jeg var ikke så veldig høy i hatten ukene før vi reiste. Da angret jeg meg litt ja!

Det var likevel ikke så ille å forlate vinternorge (les: sur vind og regn i Bergen) til fordel for sol og varme i Johannesburg den 15. desember. Turen gikk med KLM, via Amsterdam, i såkalt ”monkey-business” (dvs. billigste billett på økonomi). Selv om jeg noen ganger er blitt oppgradert til business synes jeg faktisk ikke det er så ille å sitte i økonomi. Man sitter tross alt i samme fly og det tar akkurat like lang tid på business! Å være liten er dog en fordel i monkey-business, jeg er usikker på om comforten hadde vært den samme om jeg hadde vært 2 meter høy! Siden jeg  også har matallergier herfra til månen for tiden, kunne jeg uansett ikke spist noe av maten i business, men måtte holdt meg til min tørre gluten-, laktose og generelt smakfrie medbragte mat. (Om jeg høres litt bitter ut, så stemmer det. Å reise til Johannesburg på verdens kjedeligste diett var en prøvelse!) Det var ikke så vanskelig å si nei takk til maten vi fikk!

Resepsjonen sett fra 27. etg.

Resepsjonen sett fra 27. etg.

Kjøreturen fra flyplassen til hotellet, Intercontinental Johannesburg Sandton Towers (heretter IC), tok ca. 30 min. Som Royal Ambassador var jeg ikke voldsomt imponert over rommet vi fikk: et lite (alle rommene er like, tror jeg) club-rom med veldig lite plass til klær. På forhånd hadde jeg lest at  hotellet var generøse med Royal Ambassadors mht. oppgraderinger, men det merket ikke vi så mye til.

Det positive var at vi fikk tilgang til club-loungen, noe som slettes ikke er en selvfølge.  Loungen var dog liten og servicen var noe av det dårligste jeg har opplevd på IC. I tillegg hadde de et merkelig frokostsystem der man måtte betale for frokost, men at de strøk det fra regningen (etter mye styr). Førsteinntrykket av hotellet var at det var helt greit.

Et lite bord til lenestolen hadde vært fint!

Et lite bord til lenestolen hadde vært fint!

Pulten ble etterhvert ganske så overfyllt siden det ikke var så mange andre steder å legge tingene våre

Pulten ble etterhvert ganske så overfyllt siden det ikke var så mange andre steder å legge tingene våre

Stort bad

Stort bad

Velkomstgave: En flaske rødvin.

Velkomstgave: En flaske rødvin.

Treningsrommet

Treningsrommet

Siden jeg var syk da vi dro visste jeg at dette kom til å bli en veldig rolig ferie. Jeg var på nippet til å ikke reise, men sa til meg selv at jeg fikk ta det som en litt eksotisk sydentur. Sol og varme er jo alltid godt! Første uken var jeg ekstremt mye syk så da ble det mye soling ved bassenget, mye sengeligging og stort sett bare room-service mat. Ikke det helt store når man er i Afrika, men ikke så mye å gjøre med.

Min favoritt: Tigerreker med ris og sitron/smørsaus.

Min favoritt: Tigerreker med ris og sitron/smørsaus.

De første dagene hadde jeg sms-kontakt med en nordmann jeg ble kjent med, via et reiseforum, for noen år siden. Vi har kun hatt litt e-post kontakt men aldri truffet hverandre. Helt tilfeldig fikk jeg vite at han og kjæresten skulle til Johannesburg samtidig som oss OG at de til og med skulle bo på samme hotell! Etter noen dager ble det endelig tid til å treffes i loungen og det viste seg fort at vi alle trivdes i hverandres selskap, så mye at vi planlegger en ny tur sammen!

25-30 grader og sommer og sol gir egentlig ikke så mye julestemning. På lillejulaften, ved bassengkanten, oppdaget jeg plutselig at det var jul fordi vennene mine på Facebook ønsket god jul!

Sommer og sol på lillejulaften!

Sommer og sol på lillejulaften!

I Johannesburg feirer de ikke julaften, men første juledag. Siden vi heller ikke var i voldsom julestemning og fordi vi visste at vi skulle i julebesøk 1. juledag, hadde vi bestemt oss for å ikke feire julaften med annet enn at vi skulle ut å spise. Det endte med at vi gikk ut og spiste med noen vi traff i loungen på hotellet (en tysker og en thailender). Tydeligvis noen som var like reisegale som oss, for de visste ALT om de fleste bonusprogrammene!

Fransk julekake

Fransk julekake

Første juledag var vi altså invitert i julebesøk til en ekte ”afrikaans talende” afrikaner, dvs. en hvit afrikaner, tror jeg. (Jeg var sikkert syk den dagen de hadde om forskjellige folkegrupper på skolen…) Vi var spente for vi trodde vi skulle få oppleve noe helt nytt. Stor var derfor skuffelsen da det viste seg at den største kulturforskjellen var sikkerheten rundt boligkomplekset! Ellers var det veldig europeisk både mat (det ble servert kald mat, som et norsk koldtbord) og måte å være på. Muligens var vertinnen preget av at hun var fransklærer, hadde vært mye i Frankrike og at tre av gjestene var franske. Det eneste våre nye, franske venner krevde på første juledag var den franske julekaken, som de selv tok med seg. Jeg tror det var en slags sjokoladekake og den så veeeldig god ut!

I romjulen tok vi turen til apartheid-museet, som akkurat da hadde en spesialutstilling om Nelson Mandela. Museet var laget som en slags labyrint og det gjorde det litt vanskelig å finne ut rekkefølgen. Det var mye tekst, noen videoer og litt lite effekter, etter min mening.

IMG_4445

IMG_1419

 

IMG_1417

Selv om “løveparken” blir sett på som en “turistfelle” tok vi turen. Noe jeg ikke angrer på, antageligvis fordi jeg er en skikkelig byjente…. I parken er det en stor kafe og vi bestemte oss for å spise der. Det var ikke noe kulinarisk opplevelse, men helt greit. Selvfølgelig er det også en diger butikk i tilknytning til parken. Her kan du kjøpe alt fra kuskinn til forklær med elefanter til kosedyr.

Vi hadde fått billetter til parkens “kjør selv område”. Dvs. at vi kjørte i vår egen bil.

IMG_4543

IMG_4544

IMG_4545

IMG_4546

IMG_4473

Løvene var GANSKE nær!

Løvene var GANSKE nær!

IMG_4609

Denne giraffen dukket plutselig opp på parkeringsplassen da vi skulle dra. Jeg løp ut for å ta bilder, “tøff i trynet”, men må innrømme at jeg ble ørlitegranne redd da den kom litt for nære. Jeg følte meg mildt sagt litt liten…. (Og som den byjenten jeg er visste jeg ikke om giraffer er farlige dyr…. )

 

Nyttårshelgen ble feiret i liksombushen i Pilanesberg, ca. 2,5 timers kjøretur fra Johannesburg. Vi hadde leid bil for helgen, men angret på at vi ikke leide bil for hele oppholdet. Å parkere på hotellet kostet ikke mer enn 25 kr. og leiebilen kostet ca. 150 kr. dagen. Da var 200 km. pr. dag inkludert. Vi hadde en bitteliten bil, men det var den eneste bilen de hadde inne. Neste gang skal vi være tidligere ut slik at vi kan få en litt større bil. Det anbefales iom. at veiene i Sør-Afrika har små og til dels store hull for hver tjuende meter, likevel er fartsgrensen på 80-120 km/t! Det var dog en opplevelse å kjøre og jeg følte jeg fikk mer inntrykk av Sør-Afrika etter den kjøreturen. 

IMG_1456

IMG_1467IMG_1465

Pilanesberg er et stort naturreservat og lodgen vi bodde på, Pilanesberg Private Lodge, lå i utkanten av reservatet.

Hytten vår

Hytten vår

IMG_4630

Så utrolig deilig å dusje UTE!

Så utrolig deilig å dusje UTE!

Selv var jeg for syk til å være med på ”game drive” (kjøretur for å se på de ville dyrene), men mannen var både på morgentur (gåtur med mann med elefantgevær, dvs. gevær med kuler som kan skade en elefant) og ettermiddagstur.

"Fire elefanter kom marsjeeeerende!"

“Fire elefanter kom marsjeeeerende!”

IMG_4762IMG_4644Siden lodgen lå så nært reservatet fikk jeg likevel sett noen dyr, bl.a  et hvitt nesehorn. De svarte nesehornene er sjeldne og vi var derfor i fyr og flamme fordi vi trodde vi hadde sett et. Det viste seg at vi hadde sett et skittent hvitt, og ikke fullt så sjeldent, nesehorn… Jeg så også noen andre dyr, men vet slettes ikke hvilke…

Pføy… Disse ser da svarte ut vel? Ihvertfall ikke hvite! :)

Pføy… Disse ser da svarte ut vel? Ihvertfall ikke hvite! 🙂 

På vei fra Pilanesberg til flyplassen klarte vi det store, å punktere! (Nevnte jeg at motorveien var full av små og store hull?) Heldigvis var jeg ikke alene og heldigvis var det et ekstrahjul i bagasjerommet!

Flyturen hjem var en nattflygning og jeg sov noen timer, trasket rundt i kabinen noen timer og så litt på film. I grunnen gikk tiden ganske fort, heldigvis. I Bergen ventet regn og 10 grader…

 

 

 

 

 

Fotballfruen(e): Hva skal man mene?

Jeg har ikke selv lest blogginnlegget, eller bloggen for den saks skyld, til fotballfruen(e?), men jeg har fått med meg litt av debatten nå i ettertid. Jeg må innrømme at jeg slettes ikke er sikker på hva jeg skal mene om saken.

På den ene siden synes jeg folk må få eksponere seg som de vil og så får vi som foreldre ta jobben med å lære barna våre hva som er rett og galt, sunt og usunt, viktig og uviktig osv… osv… Vi må lære barna våre å stå i mot presset, ha tro på seg selv og bli kloke og selvstendige individer.

På den andre siden ser jeg helt klart hvilken påvirkningskraft vi alle utsettes for. Selv voksne mennesker, som deg og meg, blir påvirket av det vi leser, ser og hører. Hvordan skal vi da forvente at en tenåring skal klare å sondere og sjonglere sinnet sitt gjennom all (des)informasjonen vi hele tiden blir bombardert med?

Å være tenåring i dag er nok på mange måter mye vanskeligere enn da jeg var ung. Den gangen følte vi konformiteten som en tvangstrøye. I ettertid ser jeg at konformiteten ikke bare var negativt, men at det også gav en slags trygghet. Vi visste hvor vi hadde hverandre og var på mange måter sikrere på oss selv og det vi stod for.

I dag utsettes tenåringene for krysspress fra de står opp om morgenen. De skal både være konforme, men også dyrke sin egen individualitet til det ytterste. Alt de gjør/ikke gjør blir også veldig tydelig gjennom sosiale medier, det var lettere å være ensom og/eller anderledes når ingen visste om det.

Det som kanskje forundrer meg aller mest i denne debatten er at mange argumenterer med at kritikerne er misunnelig og at kvinner er kvinner verst. I det hele tatt er det tragisk at ikke enkelte ser at dette er en verdidebatt langt over misunnelsens drift. Jeg ønsker ihvertfall at min kommende svigerdatter skal være mer opptatt av barnets helse, ve og vel, enn sin egen kropp og utseendet, når hun en gang skal bære frem mitt barnebarn. Jeg håper også at både hun og min sønn forstår at livet går i faser, at hver alder han sin sjarm og at både kropp og sinn forandrer seg gjennom et langt liv. Det er *dette* som er naturlig!

 

 

Hei fra Kina!

IMG_1304Det har vært få oppdateringer herfra i det siste. Noe av grunnen til min “latskap” er at jeg har vært i Kina de siste to ukene. Jeg blir i 2 uker til før vi drar videre til Johannesburg for 2 uker. Jeg er så “heldig” at jeg har en mann som jobber mye i utlandet. Det vil si at han er mye vekke og da er det ganske kjedelig, men de gangene jeg kan være med er det veldig kjekt.

Nå er vi altså i Kina, nærmere bestemt et lite sted som heter Beibei. Beibei ligger ca. en times kjøring fra Chongqing, som er en av verdens største byer!

Mannen jobber, jeg tusler litt rundt, slapper av og prøver å lære meg litt kinesisk! På søndag var vi i bryllup, en fantastisk opplevelse! Om du vil lese mer om bryllupet og kinaturen kan du lese her.

Identitetstyveri

IMG_4147

Etter å ha postet innlegget mitt i går kom reaksjonene ganske kjapt:

“Spot on!”

“Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen!”

“Medisinene mine er det som holder meg oppe!”

“Takk for at du skrev dette!”

E-post, private meldinger og diskusjoner i diverse debattforum inspirerte meg til endelig å tørre og poste dette innlegget som har ligget klart i en del uker nå. Jeg NEKTER å skamme meg fordi jeg er syk!

***

Nei, hverken telefonen eller datamaskinen min er blitt hacket. Det er noe annet som de siste årene har stjelt litt av min gamle identitet. Jeg vil egentlig ikke skrive om det men fordi jeg alltid har vært en som står på barrikadene og kalt en spade for en spade og fordi det tross alt har blitt en så pass stor del av livet mitt, føler jeg at jeg ikke har noe valg. Sykdom har vært min identitetstyv….

For 3,5 år siden ble jeg plutselig veldig syk og bare tre måneder etterpå fikk jeg diagnosen Ehlers-Danlos Syndrom (EDS). Dette er en arvelig, kronisk bindevevssykdom. Den har ligget latent helt siden jeg ble født, men den slo altså ikke til for fullt før for 3,5 år siden. Med EDS’en har jeg også fått flere tilleggsdiagnoser som har redusert helsen min ganske så kraftig.

Fra å være frisk og aktiv (alt er relativt…. jeg er tross alt nord-europas lateste…), jobbe 200% og alltid på farten er livet og identiteten min blitt totalt forandret sakte men sikkert.

For meg er det å skrive at jeg er syk og går delvis på uføretrygd, som å “komme ut av skapet”. Skummelt… Det er vanskelig å identifisere seg med det og ikke minst, å godta det. Jeg har lenge unngått å fortelle til folk hva jeg egentlig driver med. Siden jeg er delvis selvstendig næringsdrivende har jeg heller ikke trengt å fortelle om “mitt sanne jeg”. Mange har også rådet meg til å ikke si noe både for å skjerme meg selv følelsesmessig (for skammen?), men også fordi det kan ødelegge for meg om jeg senere skulle ønske/klare en “normal” jobb. Problemet mitt er at jeg ikke bare er litt syk, men til tider veldig syk og jeg har innsett at, selv om jeg hater det, andre kanskje må ta litt hensyn til dette. Siden sykdommen min er kronisk er det heller ikke slik at den bare forsvinner. For meg blir det derfor feil å holde sykdommen skjult, som om jeg skammer meg (noe jeg forøvrig gjør, men også noe jeg jobber med psykisk).

Jeg har et ambvivalent forhold til dette med å “komme ut av skapet” og jeg har tidligere lovet at denne bloggen ikke skulle handle om sykdom… men… jeg må advare… bloggen kommer nok til å også omhandle sykdom i tillegg til både adopsjon, likestilling, vennskap og relasjoner. Neida, det blir ikke tåredryppende og stakkerslig, det er ikke meg, men mer refleksjoner og tanker om min “nye” identitet. Det føles rart å skrive det, for jeg er jo den samme, tror jeg. Samtidig som jeg også merker at jeg ikke lenger kan identifisere meg med jobben og mitt aktive liv lenger, men må finne andre holdepunkter. Jeg er bevisst på at jeg ikke skal *bli* sykdommen min, men det  er også vanskelig å distansere seg når man tross alt ikke kan stikke av fra kroppen sin.

Ved å skrive om tankene og refleksjonene mine håper jeg at jeg kan gi et lite innblikk i, og mitt perspektiv på, det å være kronisk syk. På samme måte som at adopterte har forskjellige syn på livet, har også syke mennesker forskjellige erfaringer, tanker, perspektiv og ståsted. Dette har jeg full respekt for og vil derfor presisere at det du leser i denne bloggen på ingen måte representerer et flertall, men at dette er MINE tanker og refleksjoner. Samtidig håper jeg at jeg kan sette ord på vanskelige og tabubelagte emner som noen kan kjenne seg igjen i. Ofte kan det å føle at man ikke er helt alene være en hjelp og trøst når man føler livet går en litt i mot!

Jeg heier på meg! (Tror jeg… 🙂 )

***

Flaut å ta mye medisiner?

IMG_4145

Facebookoppdateringen min i dag:

***

Apotekdama (legg på litt gebrokkent norsk): “Åååh, jeg husker deg for du er alltid så velkledd og pen!”

Inni hodet mitt: ” Oj, det var jo kjekt, fjær i hatten til meg!”

Apotekdama fortsetter: “Og så husker jeg at du bruker *veeeldig* mye medisiner! Hva jobber du med?”

Eeeeh? Hun mente det sikkert godt, men… jeg tror jeg går på et annet apotek neste gang…. (Og bare så det er sagt, jeg tåler ikke morfin og det er ingen røde trekanter på medisinene mine… bortsett fra migrenemedisnen…. )

***

I utgangspunktet tenker jeg å se positivt på hendelsen. At damen bare var interessert i meg fordi hun syntes jeg så ut som en grei dame. I etterkant har jeg reflektert litt mer over hvorfor jeg, der og da, syntes det var flaut.

Akkurat nå er jeg i en periode der jeg prøver å finne rette medisiner og/eller doser for å kunne få økt livskvalitet. De fleste av medisinene mine er derfor ikke livsnødvendige. Fordi jeg prøver ut kan det nok også synes som om jeg bruker mer medisiner enn jeg egentlig gjør. Jeg har en pose med ubrukte medisiner som enten ikke har virket eller som har gitt meg merkelige bivirkninger. Kanskje jeg skulle tatt posen med meg og levert tilbake til samme apotekdame?

Økt livskvalitet ja. DET er medisiner for meg. Medisinene gjør at jeg kan stå opp, kle på meg, komme meg til butikken, kanskje spise lunsj med en venninne eller bake litt (som er min største hobby), jobbe litt, lage middag og spise den selv, kle av meg og pusse tennene om kvelden. Medisinene gjør at jeg kan fungere om dagen og få noen timers søvn uten smerte om natten. Alt dette sier jeg “ja takk” til, selv om jeg vet at det antageligvis vil gjøre livet mitt noen år kortere. For meg er det viktig å kunne leve når jeg lever og så får jeg heller dø når det er over. Heldigvis har jeg en fastlege som er enig med meg i at smertelindring er alfa og omega for livskvaliteten min.

Alt dette er jeg 100% sikker på og noe jeg vil forsvare med nebb og klør. Likevel blir jeg flau over å bruke mye medisiner og jeg lurer på hvorfor…. Kan det ha noe med at det, de siste årene, har blitt veldig populært med “anti-medisinering” ? Utsagn som “spis/tren deg frisk” og “medisiner er som gift for kroppen” er noe jeg til stadighet ser og hører og får råd og tips om. Som om bare jeg trener og spiser godt nok/riktig skal alle plagene mine forsvinne.

Dessverre fungerer det ikke slik for mange kronisk syke. Å ta mye medisiner kan derfor føles både flaut og som et nederlag fordi vi føler vi ikke er flinke, sterke eller tapre nok. Vi burde trene mer, spise bedre og trosse smertene oftere i stedet for å “stappe i oss medisiner”, som (ihvertfall) jeg ofte tar i smug slik at ingen skal kommentere det.

Tro meg, jeg har prøvd å både trene og spise “rett”. Jeg har prøvd fysioterapi (som jeg får gratis), manuell terapi, kiropraktikk, akupunktur, vitaminer og kosttilskudd, men det hjelper ikke. Derfor går jeg, med halen mellom beina, til apoteket, om enn så pinlig det er at de ansatte kjenner meg på navn og synes det er greit å bli personlig,at jeg nesten ikke trenger å vise legitimasjon lenger og at de kommenterer medisinbruken min.

Jeg er pent kledd da, *det* skal jeg jammen meg ha!

(NB! Jeg har full respekt og forståelse for dem som ikke ønsker å bruke medisiner. Alle velger det en tror er best for seg!)

 

Vær raus – så skal du se hvor mange venner du får!

IMG_4072

Den siste uken har jeg vært på tur med 23 ukjente personer. Det eneste vi hadde til felles da vi dro, var at vi alle har Ehlers-Danlos Syndrom (EDS). Jeg innrømmer at jeg var meget skeptisk til å dra.  Jeg så for meg at det ble et ”freak-show”, dvs. en haug med merkelige folk. I tillegg synes jeg det er skummelt å snakke for mye med andre om sykdom. Det er fort gjort at man da plutselig får “vondter” man i utgangsunktet ikke hadde!

Før jeg dro fikk jeg en pep-talk av bestevenninnen min: ”Vær raus og åpen og legg fra deg alle fordommer, så går dette så bra så!”

Og det stemte…. Ikke at det ble et ”freak-show”, men at det å være raus og åpen gav meg selv så mye mer enn om jeg hadde tatt på skylappene og bare godtatt dem jeg umiddelbart følte meg komfortabel med.

Resultatet ble at jeg ble kjent med mange interessante mennesker som jeg normalt sett ikke hadde “menget meg med”. Selvfølgelig hadde jeg ikke samme kjemien med alle, men det var ingen jeg følte jeg hadde dårlig kjemi med slik jeg av og til ellers føler. Før har jeg alltid skyldt på at alle andre er rare og merkelige, men nå ser jeg kanskje at det har vært meg det har vært noe i veien med. Litt flaut å innrømme,  men man lærer så lenge man lever…

Det er jammen godt jeg begynner å bli voksen jeg også!