Category Archives: Adopsjon

Er det greit å “grafse” i andres privatliv?

I går hadde jeg en diskusjon med en koreanskadoptert som er veldig opptatt av røttene sine i Korea. Hun mente at vi som ikke er interessert i røttene våre får mer hjelp og støtte enn slike som henne. Jeg fortalte at jeg opplevde det motsatt, at de fleste setter spørsmålstegn ved at jeg ikke er interessert i det biologiske og at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke er interessert. Da sa hun at hun, på samme måte, får spørsmål om hvorfor hun er så interessert og må forsvare sine synspunkter.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff over svaret jeg fikk, jeg hadde ikke forventet at hun følte det på samme måte som meg. Det var da jeg begynte å lure på om slike programmer som Tore på sporet gjør at folk synes det er helt greit å grafse og sette spørsmålstegn ved valgene våre, uansett hvilket ståsted vi har? Kanskje det at disse følelsene er blitt gjort offentlig så mange ganger gjør at folk føler de har både en plikt til å spørre og en rett til å få vite?

I disse dager raser adopsjonsdebatten videre (vedr. programmet adopsjonens pris, som jeg har kommentert her) og jeg er stygt redd for at det som kommer frem i den debatten ikke nødvendigvis er til det beste for den adopterte. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til!

 

Foreninger for “oss adopterte”

I BT, 6. mai, har Marilyn Førsund et innlegg om adopsjonens pris. Hun representerer en forening som heter “Adopterte”. For koreansk adopterte finnes det også en organisasjon som heter “Foreningen for koreanske adopterte”. Det finnes sikkert flere liknende organisasjoner, men jeg kjenner ikke til de. Det jeg der i mot vet, er at det er svært få av de adopterte som er med i disse foreningene.

Å bruke mer tid og krefter på å skrive om hva jeg mener om biologi og adopsjon tror jeg ikke er nødvendig. De fleste vet at jeg kun har en mamma og pappa.

Det som forundrer meg når medlemmer av disse foreningene enten går ut i media eller kommer med kommentarer er at de påberoper seg retten til å snakke for alle adopterte. De skriver/sier ofte “vi som adopterte mener….” For meg blir dette helt feil. Adopterte er, etter min mening, ikke er en ensartet gruppe. Den eneste attributten vi har til felles er at vi er adopterte. Noen problemtatiserer dette, mens andre vier det svært liten oppmerksomhet. Jeg kan ikke si med sikkerhet, men jeg har en følelse av at de som problematiserer måten de fikk foreldre på melder seg inn i disse foreskjellige gruppene. Dette er for så vidt forståelig, men å da tro at alle adopterte mener det samme, blir helt feil.

At vi har forskjellige meninger og erfaringer både respekterer og godtar jeg, men jeg vil ikke være “vi som er adopterte”. Jeg vil være meg, med mine egne meninger, på godt og vondt!

 

Adopterte venninner – nei takk!

I dag har jeg truffet en venninne som jeg ble kjent med via en Facebookgruppe for dem EDS. Tilfeldigvis er hun også adoptert fra Korea. Da hun fortalte at hun skulle til Bergen og spurte om vi kunne treffes ble jeg kjempeglad. Ikke fordi vi begge kom med storken eller fordi vi er sjuklinger, men fordi vi har et felles verdisyn og interesser. Dette skjønte vi også da vi traff hverandre, det “klikket” og det føltes som om vi hadde kjent hverandre i en evighet! Det var utrolig koselig! Selvfølgelig snakket vi litt om både adopsjon og sjuklingsstatusen vår, men det er helt klart at et felles verdisyn og en felles forståelse hele tiden lå under. Jeg tviler på at noe annet kunne vært grunnlag for et vennskap.

Dette er også mye av grunnen til at jeg aldri har vært interessert i å treffe andre adopterte (eller dem med allergi, for den saks skyld). For meg ville det blitt veldig kunstig og rart, som om alle dem med briller, rødt hår og fregner eller venstrehendte skulle samles og bli venner fordi de delte noen få, felles kjennetegn. Kanskje jeg ville funnet noen med felles verdisyn og interesser som meg, men jeg ser ingen grunn til at jeg skulle funnet de lettere sammen med andre adopterte enn andre steder.

Forstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot å ha adopterte venninner, men jeg er veldig mot å oppsøke andre adopterte i den tro at vi skal bli venninner fordi vi er adopterte!

Frekke, sleske, rødmussede, ekle menn

I dag opplevde jeg noe merkelig da jeg var på jobb. Jeg deler lokale med en annen så jeg må “rigge meg til” hver gang jeg kommer på jobb. I dag holdt jeg på med opprigging da det pluselig stod en eldre, litt “slesk”, rødmussen mann ved siden av meg. Så pass tett innpå og “up in the face” at jeg syntes det var ubehagelig. Han lurte på hva jeg solgte. Fordi jeg umiddelbart ikke likte denne mannen var jeg ganske knapp tilbake. Etter å ha spurt hvor jeg var fra, og fått svar,  begynte han, helt uoppfordret, å snakke om da han var sjømann og var i Busan. Han maste i vei om Nord-Korea og jeg merket at jeg begynte å bli skikkelig irritert i tillegg til at jeg syntes det var litt ekkelt. Jeg måtte derfor avbryte mannen og si at jeg bare var adoptert fra Korea, men at jeg ellers ikke hadde noe med hverken Sør- eller Nord-Korea å gjøre. Jeg gikk til det skrittet å be han om å gå fordi jeg skulle jobbe. Da han svarte med å si: “Jeg har tatt hintet for lenge siden,” ble jeg usikker på om han ville komme enda nærmere meg eller om han skulle gå. Heldigvis gikk han.

Etterpå var jeg litt forbauset over meg selv, over hvor frekk og avvisende jeg hadde vært (jeg kommer da fra et møblert hjem!). Selvfølgelig tenkte jeg også på at at jeg kanskje hadde mistet en kunde, men konkluderte med at han antageligvis ikke var ute etter å handle håndlagde hårsmykker.

Opplevelsen fikk tankene mine inn på hvorfor jeg hadde reagert som jeg gjorde. Vanligvis er jeg veldig serviceminded og flink til å snakke med forskjellige mennesketyper. Det har alltid vært en av mine sterke sider, bortsett fra i dag. Normalt sett reagerer jeg heller ikke noe over at folk spør hvor jeg er fra, jeg ser på det som helt normalt og blir overhodet ikke fornærmet. I dag tror jeg det rett og slett ble for mye på en gang. Jeg tror blandingen av at han var så veldig tett innpå meg og begynte å spørre om private spørsmål gjorde at jeg følte han invaderte privatlivet mitt.

I tillegg må jeg innrømme at jeg har dårlig erfaring med sleske, gamle grisete menn. Helt fra jeg var 13 år, første gang jeg var i “syden” har jeg vært som en magnet på fulle, gamle, grisete, sleske menn. Beklager karakteristikken, men det er sant og noe jeg er mer flau over enn stolt av. De fleste unge jenter vil jo helst ha “draget” på unge, muskuløse, kjekke menn…. Mitt lodd i livet ble altså gamlingene. Og jeg tror jeg vet årsaken. Dessverre tror jeg ikke det er fordi jeg er spesielt pen eller har en Tone-Damlie-kropp, men heller fordi jeg er asiatisk. Og *der* kom en av de få ulempene ved å være adoptert. Det var  faktisk  lettere å ignorere barn som erter med “ching-chong-kinamann” da jeg var liten, enn gamle, grisete menn som tror asiatiske jenter er fritt villt og som ikke tar et nei for et nei! Selv når jeg er med mannen min gir de seg ikke!

Kanskje noe å tenke på for dere som har adoptert jenter. Forbered dem på at dette *kan* skje og hvor viktig det er å være avvisende og bestemt, nesten uhøflig. Det er det eneste jeg har funnet ut at virker. IKKE gi dem det minste lille håp om noe som helst, da er løpet kjørt tror jeg. Slike folk blir man ikke kvitt uten å være uhøflig!

NB. Min mann er hverken rødmussen eller gammel, litt flaks har jeg da hatt!

 

8. mars – kvinnedagen!

Jeg er en av dem som har tenkt at vi damer kanskje ikke trenger kvinnedagen lenger, at vi i Norge er så godt som likestilt og at vi på mange områder kanskje har fått det bedre enn mennene. Vi VELGER anderledes ja, men I Norge har vi et reelt valg. Sett i lys av de problemene kvinner i andre land har, så kan vi vel si at vi har det bra i Norge, både menn og kvinner.

Etter å ha sett programmet om alenemødre i Korea er jeg helt sikker på at vi trenger den *internasjonale* kvinnedagen. I Korea, og mange andre land, er de kulturelle føringene på kvinnesynet dominerende. Dette er også en av grunnene til at det er så vanskelig å gjøre noe med dette. Hele kulturen, og gjerne også religionen, er gjennomsyret av at kvinner er mindre verdt bare fordi de er kvinner. På den andre siden er det slettes ikke lenge siden unge alenemødre I Norge hadde det på akkurat samme måte som alenemødrene i Korea har det nå. Det er ikke mer enn 25-35 år sidendet var skammen for familien som var verst når en ung kvinne ble gravid utenfor ekteskapet. Jentene som ble gravid ble sendt “på landet” for å føde, ute av synet ute av sinn! Ingen snakket om hverken kvinnens tanker, drømmer, ve eller vel. Barnefaren kunne fortsette å leve livet sitt UTEN skam mens moren ble utsøtt fra familie, venner og arbeidsliv. Dette lå i aller høyeste grad i kulturen vår. At det er mulig å frigjøres fra kulturen er Norge derfor et godt eksempel på (antageligvis på godt og vondt….).

Jeg er oppvokst med en mor som stod på barrikadene for kvinnesaken. Jeg husker jeg hadde en teskjorte med “Kvinner kan!” som jeg fikk av min mor. Jeg er litt usikker på om jeg skjønte hva det betød, men jeg husker jeg var veldig stolt både av teskjorten, min mor og det å være jente. Takket være min mor og hennes medsøstre kan kvinner i Norge, i dag, bekymre seg om eget kvinnedo i stedet for å kjempe for sin rett til å ikke bli nedgradert bare fordi hun er kvinne. Jeg, og mine jevnaldrende, ler av retten til eget kvinnedo, men vi må huske på er at denne retten en gang startet med noe mye mer alvorlig!

Gratulerer med dagen til min mor og hennes medsøstre!

STÅ PÅ til mine internasjonale medsøstre!

Og til slutt til mine jevnaldrende medsøstre: STÅ PÅ for dine internasjonale medsøstre, de trenger all den støtte og hjelp de kan få!

 

Programmet “Adopsjonens pris”

Da har jeg sett det mye omtalte programmet  “Adopsjonens pris ” og jeg sitter igjen med en ganske merkelig følelse. Etter å kun ha lest alle reaksjonene på dokumentaren forventet jeg meg noe virkelig hjerteskjærende. La meg bare få presisere at det nå ikke er “mammahjertet”, men mer den fornuftige, konstruktive og analytiske delen av meg som taler. Om man bare tenker med “mammahjertet” er det klart at denne saken bare er tragisk. På den andre siden følte jeg at det lå noe bak dokumentaren, spekulativt og et ønske om å være kontroversiell. Man kan vel si at det siste i aller høyeste grad slo til…

Fra de biologiske foreldrenes ståsted er denne saken trist, forfedelig hjerteskjærende. Det er klart at de er blitt forespeilet noe helt annet enn det som skjedde her. Man kan spekulere i om de har vridd litt på sannheten fordi man ofte hører det man vil høre og lukker ørene for ubehageligheter når man havner i håpløse situasjoner. Man ønsker bare en løsning man kan leve med og man ønsker det beste for barna sine. Om dette er tilfellet har DanAdopt gjort en slett jobb. For meg høres det helt utrolig ut at de ikke har vært klinkende klare på å fortelle foreldrene om hva en adopsjon innebærer, at det er for evig og alltid og at det er ugjenkallelig.

At DanAdopt så lar det bli opp til adoptivforeldrene å bestemme om de vil treffe bioforeldrene gjør meg betenkt. Biioforeldrene spør så om å få ta farvel med barna på flyplassen, noe DanAdopt ikke en gang ønsker å legge føringer på, men igjen lar de adoptivforeldrene ta valget. Skal ikke DanAdopt fungere som en rådgiver, både for bioforeldrene OG adoptivforeldrene, ligger ikke dette i prisen adoptivforeldrene har betalt for adopsjonen? For meg høres det helt håpløst ut, både for adoptivforeldrene, men også for barna. Man trenger ikke å være psykolog for å skjønne at dette ville blitt mer opprivende for barna enn godt. Derfor burde DanAdopt satt foten ned og sagt nei og ikke satt noen av partene i den vanskelige situasjonen. Igjen, slett jobb fra DanAdopts side!

Videre i programmet får vi se at foreldrene sliter med å håndtere den eldste datteren. Foreldrene fremstilles som noen kalde udyr og man vil umiddelbart tenke at disse foreldrene aldri burde fått barn. Det jeg der i mot ser er høyst oppegående foreldre som ber om hjelp fordi de har problemer med et barn som har tilknytningsvansker. Ja, påkjennelsen ved adopsjonen har nok hatt innvirkning på dette, men det trenger slettes ikke å ha noe med foreldrene å gjøre! Dette kan dessuten også skje i “vanlige” familier,  men hvor mange “vanlige” foreldre innser at de har problemer, hvor mange ber om hjelp og hvor mange BURDE i aller høyste grad gjort dette? Jeg er overbevist om at det er mange, altfor mange. Da klandrer man foreldrene fordi de IKKE har oppsøkt hjelp. I dette tilfellet klandrer man foreldrene for å ikke være superforeldre fordi de har adoptert og jeg synes det blir helt feil vinkling.

Kommentarer som “de burde ikke få lov til å adoptere” er kommenterer som går igjen og igjen, både på norske og danske nettsider. Og det er da jeg lurer på om folk forventer ekstremt mye mer av adoptivforeldre enn av andre foreldre? Som foreldre gjør vi alle noen feil, de aller fleste kan rettes opp igjen, mens noen blir fatale, men vi gjør alle så godt vi kan. Burde ikke dette være nok for adoptivforeldre også, eller skal de være ekstra flinke siden de har ventet så lenge?

For meg ble “Adopsjonens pris” omtrent like ille som “Tore på sporet”, bare med motsatt fortegn. Nå kan “mannen i gata” synse, mene og tro enda mer om meg og mine følelser. HURRA!

 

Tore på sporet, igjen…

I dagens BT.no, under “Preik” har mediekommentator Petter Sjøli satt spørsmålstegn til om vi virkelig trenger programmet til Tore Strømøy, “Tore på sporet”. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg blir rørt av den minste lille ting, det er nesten pinlig, og dette programmet er intet unntak. Ikke fordi jeg på noen måte identifiserer meg med hovedpersonen(e), men rett og slett fordi det i øyeblikket er veldig rørende og man får en følelse av at dette er ekte og nært. Det er selvfølgelig dette som gjør programmet så populært, man koser seg, griner litt og får utløp for føleser.

Det er dog noen sider ved dette programmet som gjør meg rasende sint. For det første fordi det er sosialpornografi på sitt verste/beste. Mennesker som har hatt et dypt savn, noen hele livet andre over flere år, får hjelp, men kun hvis “Tore på sporet” får være med å dokumentere og, enda verre, regissere.

I tillegg blir jeg virkelig opprørt fordi programmer som “Tore på sporet” får “mannen i gata” til å tro at det er helt normalt at adopterte går rundt med dette savnet. I kommentarene under innlegget til Petter Sjøli får jeg bekreftet dette. Kommentarer som “blod er tykkere enn vann” går igjen, og igjen, og igjen… Det gjør meg sint fordi jeg vet at jeg, og mange adopterte med meg, aldri har følt hverken savn eller å ikke passe inn. Dette synet må vi forsvare både overfor venner, men også vilt fremmede som tror det er helt greit å synse og mene noe om følelsene mine for  de har jo sett på “Tore på sporet”!

Mitt sinne mot “blod er tykkere enn vann” grunner også i at uttrykket gjør forholdet til mine foreldre til et slags “annenrangsforhold”. Som om mine foreldre er mer knyttet til, eller mer glad i, mine brødre som er egnefødte. Dette har jeg overhodet, aldri hatt følelsen av, tvert i mot. Mine foreldre har elsket meg betingelsesløst, som de to andre, fra første dag. Som eneste jente og minstemann vil jeg tro jeg til og med har fått ekstra mye kjærlighet. Så nei, hos oss har blod aldri vært tykkere enn vann. Der i mot har familien alltid vært viktig for meg, men det har ikke noe med blodsbånd å gjøre!

Noen vil sikkert tro at jeg er den eneste som har disse “u-Tore-på-sporet” tankene, men det tror jeg ikke. Klart der er noen som ikke deler mitt syn, men jeg vet også at det er veldig mange som vil sitte og nikke og smile av det jeg har skrevet. Problemet er at vi ikke blir hørt, vi er ikke interessante, vi har ingen tåredryppende historie å fortelle! I utgangspunktet er ikke dette noe problem for meg, jeg er ikke interessert i å “stå frem” på fjernsynet, i beste sendetid, men det er et problem fordi man tror man er unormal fordi man ikke “føler noe”. Sannehten er at det er en forbausende liten prosentandel av adopterte som er opptatt av å finne “røttene” sine. Jeg husker ikke hvor jeg har det fra, eller ekstakt prosentandel, men mener jeg leste 2% en gang! Dette er også en av grunnene til at jeg blogger om dette, for å få andre til å forstå at selv om vi er adopterte, så er vi helt normale, på godt og vondt.

Mitt svar til om vi trenger “Tore på sporet” er, ikke overraskende: “Takk for at du gir deg nå Tore!”

(De som bruker Tore på Sporet som en katalysator for følelser kan kanskje heller se en trist film, jeg vil tro det gjør samme nytten… )

Anonym adopsjon vs. ingen adopsjon

For noen dager siden skjedde det igjen, en bag med en liten baby ble funnet i Sverige. Jeg vet lite om saken, men den fikk meg til å tenke. Antageligvis har moren gjort dette i et øyeblikks desperasjon over en situasjon hun ikke taklet, men jeg vil tro at barnet i utgangspunktet ikke har vært ønsket og/eller at situasjonen til mor i utgangspunktet ikke var optimal. På tross av at vi både i Sverige og Norge har verdens beste ordninger for alenemødre finnes det mødre som blir så desperate at de legger fra seg barnet i en bag, søppelsekk, container osv… Hvorfor? Og hvorfor velger ikke mor heller å adoptere vekk barnet?

I dag er det få, eller ingen (?), innenlandsadopsjoner, med mindre familien er involvert (a la stefar adopterer stebarn). Den største grunnen er nok, som skrevet over, at vi har gode ordninger for alenemødre. Kan det tenkes at en annen grunn er skam? I dagens samfunn heter det seg at man *skal* ha et forhold til et barn man har båret frem, man *skal* ha et forhold til sitt eget kjøtt og blod og det *skal* være et usynlig bånd mellom mor og barn. Jeg har før skrevet at jeg selv aldri har følt disse blodsbåndene Likevel tenker jeg at den bilogiske moren min kanskje må føle dette veldig sterkt selv om jeg overhodet ikke har noe annen grunn til dette enn at jeg selv er mor.

Jeg er oppvokst i Norge. Kan det tenkes at jeg hadde hatt et annet syn på dette om jeg hadde vært oppvokst i et annet land? I noen land er det f.eks. helt normalt at mor reiser fra mann og barn, i flere år, for å tjene penger til familien. Dette er vanlig i disse landene, dette er deres kultur, og de synes selv ikke det er så rart. Vi nordmenn synes jo nesten dette er forkastelig, om ikke annet synes vi veldig synd på dem.

Det er ikke mange år siden det var en så stor skam å være alenemor at mange valgte å flytte til en slektning for å føde og lot barnet bli igjen. Det var mer skam å være alenemor enn å gi vekk barnet sitt. I dag tror jeg det er omvendt, det er mer skammelig å si at man har valgt å adoptere vekk barnet sitt enn å være alenemor og det er jo litt trist. Misforstå meg rett, jeg synes ikke det skal være skambelagt å være alenemor, men jeg synes det er trist at det å adoptere vekk barnet sitt skal være skambelagt. Ja, det er så ille tror jeg, at det er noe en bare ikke gjør. Da setter man heller barnet ut i en bag, som egentlig er det samme som å adoptere vekk barnet sitt… nei… stopp en halv… det er ikke det…

Fordi vi nå har en lov som sier at alle adopterte skal ha en rett tll å få vite sitt biologiske opphav når de blir 18, vil en adopsjon forfølge mor resten av livet. Sett fra den adoptertes side er dette positivt (? dette vil jeg ta opp i et annet innlegg), men for en som vil adoptere vekk barnet sitt må det være virkelig ille. Grunnen til at hun velger adopsjon er nettopp fordi hun ikke vil at fortiden plutselig skal innhente henne, det skal være ugjenkallelig. Slik som loven er i dag, er det ikke ugjenkallelig for den biologiske moren og jeg vil tro at sjansene for å bli “funnet” er relativt store i dagens samfunn, der det er blitt et “must” å finne sine “røtter”. Ja, hun kan saktens regne med å måtte stå til ansvar for, forsvare og forklare sitt valg – skamme seg. Kanskje en plastpose, bag, søppelsekk hadde vært lettere å bære?

Dagens “BT mener”, om surrogati

I dagens “BT mener” er surrogati tema. BT mener at politikerne bør prioritere adopsjon fremfor surrogati.

Dette er jeg veldig enig i, men jeg er ikke enig i alle argumentene som brukes. BT mener bl.a. at surrogatbarn har krav på å få vite hvem som er dets biologiske mor og at mange vil få problemer om de ikke får vite dette. *OM* dette er et problem vil jeg si at dette også vil være et like stort problem for adopterte barn som surrogatbarn. Man kan faktisk bruke dette som et argument for surrogati, her vil i det minste barnet vite hvem den ene bilogiske foreldren er!

Videre kan det synes som at BT mener at adoptivforeldre er mer motiverte enn surrogatforeldre og at dette skal være bedre for barnet.  Det som er sikkert er at adoptivforeldre må gå gjennom grundige og tidkrevende prosesser for å bli godkjente som foreldre. Om dette gjør de mer motiverte er jeg mer usikker på. Dessuten, om motivasjon skulle være en faktor for om surrogati skal være lov eller ikke burde man kanskje også forby å lage barn på den vanlige måten, hvem vet hvor motiverte disse foreldrene er? (Jeg vet, veldig flåsete sagt, men jeg kunne bare ikke dy meg…:-) )

BT avslutter med følgende: “Adopsjon handler om barn som trenger foreldre, surrogati om foreldre som vil ha barn. Det burde ikke være vanskelig for politikerne å prioritere.” Dette siste er jeg veldig enig i! Jeg har ikke et voldsomt engasjement MOT surrogati, jeg vil heller si at jeg er mer FOR adopsjon. Jeg ser ikke noe grunn til at vi skal bruke tid, penger og ressurser på å få enda flere barn til verden når det er så mange barn som trenger foreldre. Politikerne burde gjøre det lettere å få adoptere, både ved å støtte økonomisk og ved å korte ned ventetiden der det er mulig. At ting tar tid i “giverlandet” er ikke noe norske myndigheter kan gjøre noe med, men de kan absolutt fjerne en del av byråkratiet og få fortgang i sakene her hjemme.

En ting som er sikkert er at surrogati vs. adopsjon vs. kunstig befruktning er et vanskelig tema. I utgangspunktet er jeg for at folk må få gjøre som de vil så lenge de ikke skader andre. Spørsmålet vedrørende surrogati er om andre faktisk blir skadelidende eller om det er oppkonstruert moralsk dilemma for alle oss som står utenfor og gjerne vil mene og synse? (Dette skal jeg gå mer inn på i et annet innlegg.)

Jeg vil avslutte ved å si følgende: “Det er ingen menneskerett å få barn!” Og der tråkket jeg sikker på en haug med såre tær….

God jul og godt nyttår til dere alle, også de med såre tær!

Antall surrogatbarn til Norge øker

I dagens VG-nett kan man lese at anall surrogatbarn har økt de siste årene. I artikkelen står det ingenting om foreldrene, hvem de er og hvilken samlivsform de har, men jeg antar at mange av foreldrene er homofile siden få land godkjenner homofile som adoptivforeldre.

At noen velger å få barn via surrogati er i utgangspunktet greit for meg. Hvem er jeg til å fortelle hvordan andre velger å få barna sine til verden på? Allikevel kjenner jeg at jeg er litt lei meg fordi jeg vet at det er så mange barn som trenger et nytt hjem. Mine tanker er de samme ang. kunstig befruktning. Jeg vet at mange velger dette alternativet fordi 1. Det er mye dyrere å adoptere. 2. Adopsjonsprosessen er fryktelig lang og 3. Dessverre er det mange som er veldig opptatt av å føre sine egne gener videre.

Det er synd at de som egentlig vllle valgt adopsjon fremfor kunstig befruktning blir stoppet pga. økonomi og lang ventetid når det allerede finnes mange barn som ønsker seg foreldre. Kanskje den norske stat burde latt noe av u-landsbudsjettet gå til adopsjon om foreldre ønsker å adoptere fra u-land? Og kanskje det hadde vært en idee å få litt fortgang i det norske byråkratiet? (Huff, det er kanskje for mye å forlange…..)

Jeg hverken er, eller har aldri vært, noe talsperson for adopsjon bare fordi jeg eradoptert selv. Jeg tror jeg hadde hatt dette synet selv om jeg hadde vært mine foreldres kjøtt og blod, men det er nok lettere for meg å snakke positivt om adopsjon fordi jeg selv har så gode erfaringer med det. 🙂