Category Archives: Adopsjon

Hva er naturlig?

I ett av mine tidligere innlegg skrev jeg så vidt om dette savnet som mange mener jeg skal føle og jeg sa jeg ville utdype det mer i et annet inlegg, her kommer det!

Det er ikke sjeldent folk spør meg om jeg ikke har tenkt å reise tilbake til Korea for å finne foreldrene mine. Ja, akkurat det er det de spør om, “foreldrene mine”. Da må jeg svare som sant er: “Jeg vet hvor foreldrene mine er og jeg kjenner dem til og med!” Jeg skjønner selvfølgelig hva de mener og jeg vet at det er et naturlig spørsmål så jeg føler meg på ingen måte beklemt eller ukomfortabel. Kanskje mer provosert og irritert fordi de tar det for gitt at jeg skal føle meg rotløs og ha et savn? Mange sier rett ut at jeg før eller siden kommer til å føle savn og noen er så frekke at de til og med sier at jeg kommer til å få store problemer siden jeg IKKE føler hverken savn eller at jeg er rotløs.

Senest i dag var det en annen adoptert som mente jeg ville forstå bedre den dagen jeg selv fant min egen familie (dette var en diskusjon om hvorvidt man synes adopsjon er bra eller ikke, min generelle mening er at adopsjon er bra). Dette utsagnet gjorde meg sint, veldig sint, og det ble ikke bedre av at jeg leste det om morgenen, morgengretten som jeg er. Jeg synes det er utrolig frekt at andre tar det for gitt at jeg SKAL finne mine biologiske aner og jeg synes det er respektløst overfor meg og min familie at de ikke anerkjenner dem som min eneste familie. Jeg har full respekt for dem som ønsker å finne sine bilogiske røtter, selv om jeg ikke forstår hvorfor det er så viktig for dem, men jeg har ingen, aboslutt ingen, respekt for dem som mener at dette er det eneste naturlige.

Det er da jeg lurer på hva disse programmene a’la “Tore på sporet” har ført til. Jeg må innrømme at jeg er den første til å stortute når jeg ser programmer om adopterte som finner sine bio-familier, men det er der og da med alt dramaet og romantikken rundt det hele. Min virkelighet er en helt annen, Jeg har aldri hatt dette savnet som mange snakker om, ei heller etter Seoul-turen og møtet på Holt. Det er klart at noen føler dette helt genuint, og det skal man hverken kimse av eller bortforklare, men jeg er redd for at en del av dette savnet som mange føler, er noe som er skapt av andre, spesielt media.

Media “tuter ørene våre fulle” med tåredryppende historier og man får et inntrykk av at dette er det eneste naturlige, både for den adopterte selv og for bio-familien (dette med bio-familien vil jeg komme tilbake til i et annet innlegg). Jeg vet ikke fakta her og jeg har ikke noe tallmateriell, men jeg nekter å tro at det bare er jeg som føler meg som en relativt normal, hel, harmonisk  og lykkelig person, på tross av at jeg er adoptert. For *meg* er selve adopsjonen bare en måte jeg kom til familien min på, på samme måte som at noen barn blir født med hodet eller rumpa først, noen blir tatt med tang, andre med keisersnitt, jeg kom med storken! Dette er jeg hverken sint eller bitter for og spesielt etter å ha vært i Seoul er jeg sjeleglad for at jeg ble levert inn for adopsjon og ikke måtte leve et liv i skam.

For *meg* ville det vært unaturlig å plutselig skulle kalle bio-familien for familien min. For *meg* ville dette vært villt fremmede mennesker og jeg tør påstå at de kunne satt en hvilken som helst koreansk familie foran meg, presentert den som familien min og jeg ville neppe merket det om det ikke var sant. *Jeg* tror ikke at man kan føle blodsbånd. Om andre adopterte har et annet syn har jeg respekt for dette, men jeg tror neppe virekligheten er så ensidig som media fremstiller det.

*Jeg* har kun en familie og det er jeg glad for!

Hjemme igjen

Da er reisen over for denne gangen. Siden jeg ikke fikk sove på flyet hjem hadde jeg rikelig med tid til å tenke over og se tilbake på turen.

I utgangspunktet har jeg gjort mye av det samme som jeg pleier å gjøre når jeg er ute og reiser. Det er ingen bombe at jeg ikke er så glad i å gå på museer og den slags. Min måte å oppleve nye land og kulturer på er gjennom maten og å oppsøke steder der de lokale ferdes. Jeg pleier bl.a. alltid å ta undergrunnen/buss/trikk for å komme meg rundt. Reiser man på forskjellige tider av døgnet får man virkelig oppleve lokalbefolkningen. Å rusle gatelangs og sette seg ned på en lokal kafe er også en av favorittene. For ikke å snakke om å gå på det lokale supermarkedet. Jeg elsker å lage mat og blir stort sett alltid ekstatisk av å gå i matvarebutikker i utlandet. Det sier nok dessverre mer om de norske supermarkedene enn de utenlanske vil jeg tro…

På noen punkt har nok denne reisen skilt seg ut fra andre reiser ved at jeg hadde på meg “adoptert-brillene”. Flere ganger kommenterte vi bl.a. folkene rundt oss og laget små vittige og romantiske historier (fantasien er det ingenting i veien med!) om hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde vært i Norge. Vi så folk som lignet på meg og fleipet med at det *måtte* være moren/søsteren min. Bl.a. opplevde vi en gammel dame som klarte å snike seg inn på trikken før meg. Kommentaren fra mannen var da: “Vel, hvis hun nå klarer å kapre et ledig sete, kan du være sikker på at det der er moren din!”. Det er litt pinlig å innrømme det: Ja, jeg er ekspert på å komme meg først i køen og snapper alltid det ene ledige setet, men her møtte jeg tydeligvis min overkvinne!

Man skulle kanskje tro at møtet på Holt ville være det mest overveldende med turen. Det ble det ikke. Turen har vært mer preget av selve opplevelsen av å være i Seoul, byen jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, men som jeg ble født i. Jeg elsker Seoul fordi det er en by som der man kan oppleve både den gamle kulturen og det helt moderne om hverandre. Jeg liker å spise i Seoul fordi man kan få mat fra alle de asiatiske landene. Ja, det er mye som gjør at Seoul er en av favorittbyene mine, men jeg har fortsatt ikke det romantiske og stolte “dette er *min* by, her er jeg fra”-forholdet. Kanskje jeg ville fått et annet forhold til Seoul om dette hadde vært den første asiatiske byen jeg hadde vært i og om jeg ikke hadde vært i mange asiatiske land fra før av?

En ting er jeg ihvertfall sikker på og det er at Asia er *mitt* kontinent (ihvertfall Sør-Øst Asia….)!

PS. Råtten blomkål lukter verre enn råtten kinakål (det er kinakål de bruker i kimchi, ikke hodekål)! Verdens beste sønn hadde vasket og ryddet hele huset, allikevel lå det en råtten eim over både rommene nede og oppe og jeg fikk “kimchi-dejavu”. Jeg lette og lette etter synderen, men fant den ikke. Mannen fant den, i kjøleskapet… En halv, kokt og vellagret blomkål klarte å stinke ut hele huset!

Tilbake, del 2: Holt Children Care

Etter møtet med sosialarbeideren ble vi fulgt ned i tredje etasje, der barnehjemmet er. For tiden er det 10 barn fra noen måneder til 1-2 år (etter at sønnen er blitt stor har jeg ingen begreper om hvor stort et barn er ved en viss alder, men jeg tror de eldste barna var 1-2 åe) som er på hjemmet. I tillegg jobber det 6-8 pleiere der. Noen er frivillige og andre er ansatt. Det var flere rom på avdelingen, men de to hovedrommene, der barna sov, var i grunnen ganske triste med tapet og møbler fra 70-tallet og guffent “plastgulv”. Veldig typisk institusjon! På den andre siden virket pleierne snille og greie og barna fikk mye nærkonttakt og kos, det er jeg ikke i tvil om! Og *det* er tross alt det viktigste!

Jeg hadde med noen tåteflasker og brystpumper (til senteret for enslige mødre) og dette ble de veldig glade for. (En stor takk til de som bidro!) Neste gang kommer jeg nok til å ta med meg klær, morsmelkserstatning og kanskje noen leker.

Vi fikk lov til å holde hvert vårt barn fra avdelingen for de minste barna og jeg fikk gi mat til en av de. Jeg må innrømme at jeg fikk lyst til å ta med meg det lille nurket hjem til Norge….

Vi ble fortalt at de som adopterer vekk barna sine i dag stort sett er enslige, veldig unge mødre. Det visste jeg fra før av. Det jeg ikke visste var at det nå for tiden er stort sett gutter som blir sendt ut av landet. Dette fordi de prøver å få til adopsjon innenlands i første omgang og koreanerne vil ikke adoptere gutter. Det var litt uklart hvorfor, men jeg forstod det slik at koreanerne mener det er mer slitsomt å ha gutter. Fordi det nå er en lov som sier at barna i første omgang skal adopteres bort innenlands er derfor barna som nå sendes ut av landet en del eldre enn det de var da jeg var liten. (Min personlige mening her er at det er synd. Jeg tror det er best for alle parter at barna kommer til sine rette foreldre så tidlig som mulig, jo tidligere jo bedre.)

 

Dette var en av de eldste på avdelingen for de minste, gutt på 8 måneder. Lurer på hva som foregår inne i hodet på denne lille gutten…?

 

Etter å ha vært på barnehjemmet en liten stund kom det et amerikansk ektepar inn. De skulle hente sønnen sin senere på dagen, men hadde akkurat blitt fortalt at sønnen de skulle hente hadde en lillebror som var på Holt. Det var “lillebroren” de var på besøk til da vi var der. (Jeg forstod det slik at prosessen for å få adoptere ham ville gå raskere og enklere fordi det er ønskelig at søsken ikke skilles.) Dette møtet fikk vi overvære og for første gang i løpet av tiden på Holt fikk jeg en ørliten klump i halsen. Vi snakket litt med det amerikanske ekteparet, men de var, forståelig nok, mest opptatt av å hilse på, bli kjent med, kose med og leke med sin fremtidige sønn. Det var virkelig rørende å se dette første møtet!

Som en oppsummering av besøket mitt på Holt vil jeg si at ja, det var en fin opplevelse, men langt i fra så opprivende som jeg hadde sett for meg. (Kanskje jeg har sett for mye på programmer som “Tore på Sporet”?Spørsmålet er kanskje om vi alle har sett for mye på slike programmer… Dette er et tema jeg vil komme tilbake til. Selv om møtet med Holt er over har jeg fortsatt mange tema omkring adopsjon jeg gjerne vil ta opp, så bloggen er langt i fra død!)

 

 

 

 

Tilbake, del 1: Holt Post Adoption Center.

Vi klarte å gå til feil kontor. Vi gikk ti hovedkontoret og senteret for utenlandsadopsjon mens vi skulle til “post adoption” senteret. Heldigvis var det ikke langt å gå og vi ble guidet til rett sted av en dame. Det viste seg at hun jobbet med Verdens Barn (de som organiserer adopsjon fra Korea til Norge) og kjente han som jeg har hatt kontakt med der.

 

Utenfor hovedkontoret. Mannen, som står i døren der, var nok sikker på at vi var et ungt par som skulle adoptere for han geleidet oss så fint inn i heisen og trykket på det han trodde var rett knapp, altså senter for utenlandsadopsjon. Han trodde sikkert at vi var på hentereise! 🙂

 

Da vi kom til rett sted ble vi møtt av en gammel og veldig hyggelig mann. Han viste oss hvor vi skulle sette skoene våre og gav oss noen vakre tøfler.

 

 

Det viste seg at sosialarbeideren som jeg hadde hatt kontakt med via mail var borte, men jeg fikk snakke med en annen, veldig hyggelig dame. Hun hadde forresten vært i Norge, i mai! Jeg var ikke forberedt på at de måtte se, og få kopi av, passet mitt, men heldigvis hadde jeg det med meg i vesken. Når jeg tenker jeg om burde jeg visst det, for ellers kunne jo hvem som helst ha dukket opp for å fått ut sensitiv informasjon.

Etter å ha gått gjennom formalitetene kom hun med mappen min. Den så forbausende lik ut til den mappen som jeg hadde hjemme! Jeg var spent, men likevel forbausende rolig og fattet. Det første jeg fikk se da jeg åpnet mappen var de to bildene som ble tatt i Korea før jeg ble adoptert, som jeg også selv har. I tillegg var det et bilde av meg i fullt vinterutstyr i snøen! Jeg ble forklart at bildet var blitt sendt av mamma og pappa. Det skjønte jeg med en gang, for jeg har sett det samme bildet hjemme i albummet.

I begynnelsen fikk jeg også vite at de ikke hadde noe mer informasjon om bakgrunnen min enn det som stod i mappen som jeg allerede har. Jeg ble levert til et annet barnehjem, for innenlands adopsjon. Dette barnehjemmet er lagt ned og det er nok noe av grunnen til at det ikke finnes noe mer informasjon. Ellers stod det ikke så mye mer i mappen min, annet enn mamma og pappas evaluering, som jeg ikke fikk se. Jeg tror det var både evalueringen av dem og et brev med evaluering av meg i ettertid. Selv om jeg ikke fikk lese dette kunne jeg skimte mamma sin håndskrift! Bilder av familien var der også, veldig vittig, 40 år gamle bilder av en kjernesunn, norsk familie. Det var nok bildene som gjorde utslaget! Og ikke minst, at vi hadde “trekk-i-snoren-do”! 🙂

I grunnen er jeg lettet og glad over at jeg ikke fikk vite noe mer enn det jeg allerede vet. OM det f.eks. hadde ligget et brev eller et notat om at bio-familien hadde prøvd å ta kontakt (dette har jeg hørt flere historier om), måtte jeg tatt et valg. Jeg er redd jeg, fordi jeg er mor selv, hadde følt meg tvunget til å ta kontakt. En mor vil jo gjerne vite hvordan det har gått med barnet sitt tenker jeg! Siden jeg overhodet ikke har vært interessert i å finne biologiske røtter er det derfor godt å vite at det ikke er noe mer informasjon å hente ut.

Dette ble altså hverken noe “tåreperse” eller så følelsesladet som jeg trodde det kom til å bli. Ikke en eneste gang i løpet av prosessen hadde jeg så mye som en klump i halsen en gang. Jeg, som er verdens mest sentimentale, føler meg nesten litt snytt! Andre har fortalt at de syntes dette møtet på Holt var veldig nært, jeg fikk aldri den følelsen. Ja, det var kjekt, og kanskje også viktig, men i ettertid ser jeg at det kun var viktig for å få stadfestet at jeg overhodet ikke føler hverken noe savn eller “sort hull”.

Del 2. fra barnehjemmet kommer i morgen!

Besøk på senteret for handikappede er avlyst

Etter å ha funnet ut at dette senteret ligger 2 timer fra hotellet vårt har jeg funnet ut at jeg må avlyse besøket. Jeg skulle egentlig dit på torsdag, men innser at jeg ikke kommer til å klare både den turen og turen til Holt på fredag. Det blir rett og slett for mye for meg og jeg er redd jeg kommer til å ende opp med migrene på fredag om jeg ikke tar det litt med ro på torsdag. Besøket på Holt er tross alt det viktigste! Fortsatt går jeg og “grugleder” meg, som min sønn ville sagt det da han var liten, men jeg tror jeg gleder meg mest. Ikke minst er jeg veldig nysgjerrig på hva som måtte ligge i mappen min her i Seoul!

HURRA!

I dag kommer min kjære mann!

Jeg har skiftet hotell i dag. Det er to Intercontinental hoteller like ved hverandre og som den hotell-freaken jeg er måtte jeg prøve ut begge to. Jeg bodde på dette siste hotellet forrige gang jeg var i Seoul og visste derfor at det var bra. Ryktene sa at dette hotellet er best, og det stemmer nok, tror jeg.

Jeg tror ikke vi har de store planene for dagen, regner med mannen er trøtt etter en lang reise, men MAT skal vi ha! Jeg tror det må bli… ååååh… jeg kan ikke navnene på alle rettene her, men jeg tror det blir en middag der vi griller ved bordet. Kjøttet blir skjært i tynne skiver, det grilles, dyppes i sauser og pakkes inn i salatblader og spises. Det er utrolig godt, men noe man ikke spiser alene akkurat. Enda en grunn til å være glad for at mannen komm

Veldig spent nå ja!

Jeg er vant til å reise, jeg har reist rundt i hele verden, både alene og sammen med familien. Jeg har jo også vært i Korea og Seoul før. Allikevel er jeg spesielt spent og har nesten litt “reisefeber”, som min svigermor ville sagt, i dag. Kjenner at jeg har litt problemer med å konsentrere meg og annehvert minnutt tenker jeg over alt jeg kan ha glemt! Heldigvis kommer mannen over på fredag så har jeg glemt noe, får han ta det med. Jeg er i grunnen mest redd for å glemme noen av medisinene mine (siden jeg har EDS bruker jeg en del medisiner, ikke livsviktige, men de gjør livet mitt en god del bedre), resten kan jeg alltid få tak i der. Det er ihvertfall dette jeg prøver å tenke…:)

Vi har gjort det slik at jeg reiser først av flere grunner. For det første må han jobbe på fredag og for det andre vet jeg at jeg må ha noen dager på å “hente meg inn” igjen etter både lang flytur og skifting av tidssoner. Nå kan jeg få slappe av og ta livet med ro i noen dager før det braker løs med både jobbing, sight-seeing, etegilder (jeg gleder meg ekstremt mye til maten) og ikke minst, besøket på Holt.

Jeg tror neppe det blir noen flere blogginnlegg fra Norge på noen uker, men jeg lover både blogginnlegg og flere bilder fra Seoul i ukene som kommer.

Tjukka i enga!

Kanskje jeg treffer nybakte foreldre som er på hentereise når jeg er på Holt?

I det siste har jeg skjønt at det er mange (kommende) adoptivforeldre som leser bloggen min. I går slo det meg plutselig at jeg faktisk kan treffe noen av disse når jeg er på Holt! *DET* hadde vært utrolig spennende… Så hvis det er noen som er på hentereise de kommende 2 ukene, gi en lyd, så kanskje vi kan treffes?

Apropos andre adoptivforeldre… Det hender jeg treffer adoptivfamilier (merkelig ord… men, men… fant ikke noe annet i farten…:-)) og veldig ofte ser jeg at foreldrene stirrer litt ekstra på meg, jeg kan nesten se at de tenker: “Hun *må* være adoptert!” Og har jeg sønnen vår med meg ser jeg at de tenker: “Kanskje mitt barnebarn kommer tl å se slik ut?!” Ofte har jeg tenkt at jeg kanskje burde snakke med disse folkene, men jeg lar det være. Jeg tenker at jeg ikke skal blande meg inn i andres private sfære. Det vittige er at “de andre” antageligvis tenker akkurat det samme! Så kjære foreldre, om dere ser meg (jeg skiller meg jo litt ut, kommer ikke unna det!) så ta gjerne kontakt, det er bare hyggelig! Og ikke minst, om noen av dere er i Seoul når jeg er der, ta kontakt!

 

 Se! Jeg satt som en potetsekk den gangen også! 🙂 (Og på dette bildet ser jeg at sønnen vår ligner *litt* på meg også, selv om han ligner mest på faren…)

KLM, den gang og nå

I mappen min fant jeg også flybilletten jeg brukte da jeg kom til Norge. Jeg kom med  KLM og KLM er også flyselskapet som skal ta meg tilbake til Seoul om noen uker! Flybilletten den gangen kostet 480 USD, dvs. at flybillettene, relativt sett, må ha vært mye dyrere for 40 år siden, men det visste jeg egentlig. 🙂 Skulle gjerne hatt de bonuspoengene nå ja….

 


Slik så altså flybillettene ut for 39 år siden!

 

Dette bildet fant jeg i mitt første album. Jeg vil tro det er flyet jeg kom med, KLM-storken!