Category Archives: Antimobbing

Hårete legger på 9-åring

IMG_3501

For noen måneder siden så jeg denne oppdateringen på en venninnes facebookvegg:

“Ønsker råd: Hva skal man gjøre når man har en 9 år gammel jente som nekter å gå med annet enn langbukser i sommervarmen – som følge av komplekser for hårete legger? Noen jenter i klassen hadde bemerket hårene….”

Mer eller mindre gode råd kom som perler på en snor og overraskende var det flere som svarte noe a’la dette:

“Hvis det gir henne bedre selvfølelse, vis henne hvordan hun kan fjerne hårene, why not?”

“Barna i dag er tidligere ute enn vi var, la henne fjerne hårene….”

Det er helt klart at det er et problem at jenta ikke tør å gå i sommerklær fordi hun har svarte hår på leggene, spesielt hvis hun blir ertet for det også. Samtidig synes jeg det er skremmende hvis det er “mobben i gata” som skal få diktere hva som er pent, og ikke minst at vi som foreldre også gir etter for dette. Hvilke signaler sender vi til barna våre da?

Er det nettopp fordi noen foreldre gir etter at barna våre er tidligere ute enn det vi var? Det er lett å skylde på medias påvirkning, men når vi tidligere og tidligere fjerner alt man *kan* bli mobbet for, lurer jeg litt på om vi som foreldre også har noe av skylden for konformiteten? Barna *vil* jo bli like om vi gjør de like…

Nå er det heldigvis enkelt å bli kvitt hårete legger, men om vi gir etter for dette, hva blir det neste som skal fikses på fordi de blir ertet? Nesen? Leppene? Valpefettet? Er det ikke lettere å lære barna våre at vi er forskjellige, at det ikke er hårete legger som definerer hvem og hva vi er, at det er andre ting enn det ytre som betyr noe? Kanskje akkurat dette hadde gitt henne bedre selvfølelse?

Jeg må innrømme at om jeg hadde hatt en datter og hun ble ertet for hårete legger, ja, da hadde jeg kanskje vist henne en epileringsmaskin (en slik som napper ut hårene – enkelt for henne å bruke selv, hårene vokser ut slik at hun ikke må bruke maskinen mer enn kanskje en gang i uken og hun blir ikke avhengig som ved barbering). Når det er sagt, tror jeg neppe det hadde vært så enkelt som at “om hun føler seg bedre av det, så why not?”. For meg hadde det vært et stort etisk dilemma, som jeg fortsatt ikke er 100% sikker på. Hvor mye skal vi beskytte barna og hvor mye skal vi la de tåle? Jeg er i grunnen glad jeg slipper unna akkurat disse hårete problemene siden jeg har en voksen sønn nå (han stilte noe ufrivillig opp som modell for dette bildet), men jeg misunner ikke dem som har tenåringsdøtre!

 

Flaggdebatten, igjen….

Etter å ha postet det forrige innlegget fikk jeg et spørsmål: “Ville du gått med det norske flagget om du var i Korea på den koreanske nasjonaldagen?” Nei, det vill jeg ikke. Fordi jeg ville følt at det var helt malplassert. Det tror jeg faktisk de aller fleste innvandrere i Norge også vil føle.

Problemet mitt med denne debatten er at debatten har fått frem grumset i befolkningen. De som snakker om “vi” og “de andre” og som har glemt at det er barn vi snakker om. Barn som ikke helt vet hva 17. mai er, som er glade, som vil feire og som kanskje føler at de er født i Norge, men samtidig er fra et annet land. Om de, eller noen andre, vil bruke et annet flagg enn det norske, ja, why not? Kanskje litt rart, men ville jeg følt meg støtt eller blitt redd for at de norske tradisjonene skulle bli tilsidesatt? Nei, så absolutt ikke og det forundrer meg at voksne mennesker på noe som helt måte kan føle seg truet av små barn med flagg…

Det kommer neppe til å bli et tog med alle nasjoners flagg, det kan jeg garantere. Det norske flagget kommer nok fortsatt til å være det rådende flagget på 17. mai, i mange, mange år fremover!

 

Hurra for 17. mai?

I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive om hverken innvandring eller rasisime her. Jeg har tenkt at den debatten kan foregå utenfor min lille bloggsfære. Fordi diskusjonene vedrørende det norske flagget vs. andre lands flagg i 17. mai toget har tatt fullstendig av føler jeg likevel jeg må skrive noen ord.

I morges leste jeg en diskusjon, på en annens Facebookvegg, der eieren av veggen talte for åpenhet og toleranse og ønsket alle flagg velkommen på 17. mai. Jeg hadde trodd de fleste ville være enig med henne, men det ble en voldsom debatt som i hovedsak gikk på “vår dag” og “må ta vare på de norske tradisjonene” og “de andre”.

En annen vri, jeg har hørt mange ganger, er at vi feirer gebursdagen til Norge. Hvor har de egentlig dette fra, er det fordi vi sier “gratulerer med dagen” at noen enkle sjeler kobler dagen til at vi feirer en gebursdag? Vi feirer Norges Grunnlov av 1814. De som vil feire “Norges gebursdag” bør feire 26. oktober, da Norge formelt ble løsrevet fra Sverige i 1905.

Vi feirer altså Norges Grunnlov av 1814. I grunnloven har vi en paragraf som står høyt både i nordmenns bevissthet og tradisjon, nemlig ytringsfriheten. Er det da riktig å si at vi feirer ytringsfriheten, men at det bare er noen som skal få frihet til å bruke sitt flagg?

Jeg er ikke helt uenig i at vi må ta vare på de norske tradisjonene, men skjønner ikke hvorfor vi ikke SAMTIDIG kan ønske andre tradisjoner, holdninger og verdier inn i vårt fellesskap. Kanskje vi til og med kan lage noen nye tradisjoner?

Et helt annet spørsmål er: Hva er det de er så redde for å miste? Jeg tviler på det er tapet av nynorsken (eller vanlig, norsk rettskrivning for den saks skyld), kjøttkaker eller en asketisk livsstil som holder dem våken om natten. Jeg har en aldri så liten mistanke om at “vi må ta vare på norske tradisjoner” bare er et tomt utsagn mot “dem” som de færreste egentlig har tenkt over hva betyr.

Som de fleste vet er ikke jeg opptatt av hverken koreansk kultur eller Korea, På 17. mai bruker jeg Bergensbunad og ikke Hanbok (den koreanske nasjonaldrakten). Jeg vet det er noen koreanskadopterte som er veldig stolte av å bære Hanbok. Det respekterer jeg og jeg ville synes det var forferdelig synd om man ikke skulle ønske både disse og andre forskjellige nasjonaldrakter velkommen på 17. mai sammen med de respektive flaggene. På samme måte er det mange innvandrere som har “en fot i hver leir” og jeg ser heller ingen grunn til å ikke ønske dem velkommen.

Kjære lesere, gratulerer med dagen den 17. Jeg ønsker dere alle en flott feiring med det norske flagget, norske bunader, andre lands flagg og nasjonaldrakter fra hele verden!

PS. 17. mai for noen år siden registrerte jeg at køen for å kjøpe samosa og vårruller var mye større enn køen for pølser og is. Kanskje det er pølser og is noen er så redde for å miste?

IMG_1142Slik ville jeg kanskje sett ut i en Hanbok?

“Vær en venn” – for de mest populære, eller?

Jeg ser på Facebooksiden til “Vær en venn” at de forskjellige 10-klassene i Bergen skal lage opplegg og prosjekter “mot mobbing”. Jeg vet ikke hvordan BT har lagt opp løpet her, men har de tenkt på at de med dette prosjektet kan ha vært med på å opprettholde ekskluderingen, smerten og pinen for dem som står utenfor, at slike sosiale gruppearbeid er det aller verste for dem som aldri får være med?

På Facebooksidene ser jeg mange, flotte, tenåringer. Spørsmålet mitt er: Ser vi her bare de med spissest albuer og de mest populære eller ser vi også den grå musen? Jeg frykter at dette bare er atter et morsomt prosjekt og ansvarsfraskrivelse (“nå har vi jo skrevet om det, laget fine bilder osv… så nå har vi gjort noe, flinke oss!”) for dem som kanskje mest hadde trengt en liten tankevekker…

Ansvarfraskrivelse

Jeg har tenkt mye på denne saken med Gulli. Både fordi jeg har litt av samme erfaringene, men også fordi jeg kjenner mange, både unge og eldre, som også har opplevd noe av det samme.

Jeg tror det er veldig feil av BT å kalle det Gulli har opplevd for mobbing. Ekskludering, utestenging, “klikking”  og uhyre sårt ja, men ikke mobbing. Ved å kalle dette for mobbing fratar man veldig mange ansvar. Jmf. med at BT etterpå skrev at de hadde vært i kontakt med noen av “de syndige”, som ikke kjente seg igjen. Hvorfor? Jo, fordi de ikke så på seg selv som mobbere!  Da er det vanskelig å gjøre noe med problemet!

Etter min mening burde BT og media fokusert mye mer på nettopp “vær en venn”, fremfor “ikke vær en mobber”. Veldig få kan identifisere seg  med å være en mobber og en bølle, mens alle kan identifisere seg med at de kanskje en gang eller to har ekskludert noen, oppført seg dårlig eller vært overlegne, Hvor mange av oss har ikke avlyst en avtale rett før, latt være å gi beskjed om man kommer eller ikke, snakket i telefonen mens man har snakket med andre, skrevet tekstmeldinger midt i en samtale, kommet for sent, glemt å svare på e-poster eller private meldinger på Facebook osv? Har dere tenkt på hvordan andre oppfatter dette, at det er  akkurat dette Gulli har opplevd altfor mange ganger og at det er denne frykten for å bli avvist som setter de dypeste sporene?

Jeg vet jeg har skrevet om dette før, men jeg kan ikke få sagt det nok ganger: Hvis ALLE tar tak i seg selv, tenker litt mer på hvordan de oppfører seg og ikke minst, hvordan de blir oppfattet av andre, tror jeg vi hadde vært et lite skritt på veien mot et bedre samfunn.

Gulli har fått mer enn 100 venneforespørsler på Facebook…

I går skrev BT igjen om Gulli, om at hun hadde fått nær 100 venner på Facebook. Og da er spørsmålet, hvem vil egentlig ha en haug med sympativenner?

At Gulli har fått nær 100 sympativenner viser at folk overhodet ikke har skjønt bæret. Gulli trenger VIRKELIGE venner, venner hun kan gå på byen med, som hun kan invitere på fest, reise til London med, ikke ukjente Facebookvenner som overhodet ikke kjenner henne, men som akkurat der og da tror de er snille.

Dette er vel kanskje det mest betegnende for samfunnet vårt i dag. Vi skriver flotte ting til hverandre på Face, vi blir venner med alle, vi deler positive visdomsord som aldri før og vi bryr oss, men på avstand. Og igjen, kanskje mest for å fremheve oss selv som snille og gode, eller for å få noe positivt tilbake selv? Kanskje jeg er i overkant negativ og mistenksom, men hele denne “antimobbekampanjen” til BT viser jo at folk IKKE er snille med hverandre, på tross av at vi tilsynelatende bryr oss som aldri før…

For når det kommer til stykket, hvem bryr seg?

 

Vennskap, “Willy Venneløs” og “mobbing”

I dagens BT står det om Gulli som plutselig mistet alle vennene sine på videregående, om den usynlige mobbingen som jeg skrev om for noen uker siden. I kommentarene på Facebook står det igjen og igjen: “Mobberne skulle skammet seg” ol. Dette var også min første tanke og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Så kom jeg på innlegget mitt, både det som het  “Jeg – en mobber?”, men også om det jeg skrev nå nettopp, om at jeg ønsker venner som jeg har noe til felles med. Hva om disse “mobberne” ikke visste at de mobbet? Hva om de trakk seg unna fordi de fant ut at de ikke hadde noe til felles med Gulli? I 17-18 års alderen er det nettopp dette som skjer, man finner seg venner på tvers av klassetilhørighet og bosted og finner dem man liker å være med og dem man har en kjemi med. Skal ikke dette være lov uten at det kalles mobbing?

I artikkelen står det at 1/3 av alle ungdommer opplever denne “mobbingen”. I stedet for å kalle det for mobbing og gjøre ungdommen til et offer, burde man ikke da heller fortelle ungdommen at dette er helt normalt? Det er jo dette som gjør at de blir usikre og lei seg, de speiler seg i andre og tror at alle andre har så mange venner og har det så bra, mens sannheten er at 1/3 føler seg som “Willy Venneløs”.

Kanskje man kunne sagt at om disse vennene ikke vil være med en, ja så er det greit, for da er de ikke skikkelige venner? Er det ikke bedre å ha en skikkelig venn enn ti tilsynelatende venner? Kanskje man burde lært ungdommene at det er umulig å endre andre, men at den eneste man kan endre er seg selv og sin egen innstilling? Jeg vil tro det er så godt som umulig å tvinge andre til å like en. Da er det er tross alt mye lettere å blanke i idiotene og heve seg over dem, selv om det er smertefullt. Smertefullt vil det være uansett…

På den ene siden ønsker vi å oppdra barna våre til å bli sterke individer, til å ha integritet, til å stå for det de tror på, til å være ærlige… For meg kolliderer det litt med “alle skal være med alle” og “vær snill med alle” tankegangen. Faktisk tror jeg at denne tankegangen gjør oss mer usikre, man vet ikke hvor man har hverandre. I tillegg skaper det et falskt miljø og ord og uttrykk mister sin mening fordi det er noe man sier, nettopp for å bli likt av andre, ikke fordi man mener det: Fine ord og “fremsnakking” blir mer et spill om andres oppmerksomhet enn om hva man virkelig mener. Selv vil jeg mye heller vite at folk ikke liker meg enn at de later som om de liker meg. Dette har kanskje gitt meg færre “venner” opp gjennom årene, men de får vennene jeg har, er virkelige venner og det er det som betyr noe for meg.

Jeg mener slettes ikke at jeg har universaloppsrkiften mot mobbing, men tenker det kan være lurt å tenke litt “ut av boksen” i tillegg til den tradisjonelle tankegangen. Dette er uansett et vanskelig og sammensatt tema fordi vi mennesker er så ulike med forskjellig erfaringsbakgrunn, referanserammer, oppdragelse, normer, verdier osv…

Og til informasjon: Jeg opplevde mye av det samme som Gulli selv da jeg gikk på videregående, men jeg vil passe meg for å si at noen mobbet meg. Jeg vil heller si at jeg aldri følte jeg passet inn og i ettertid ser jeg at jeg antageligvis ikke var den letteste å like heller. Det er jeg fortsatt ikke, men synes i grunnen det er helt greit nå. Jeg har i det minste integritet og en eneste bestevenn!

Jeg, en mobber?

BT sitt nye mobbeprosjekt “vær en venn” har sikkert gode intensjoner, men jeg har ingen tro på at det virker. Aldri har det vært satt så mye fokus på mobbing som nå og aldri har det vært så mange som har følt seg mobbet og/eller ekskludert (om det er en sammenheng kan jo diskuteres, men ikke nå). Nesten daglig leser man om folk som blir/har blitt mobbet. Man leser, synes synd på personene og går videre. Om man er litt engasjert trykker man “liker”, føler at man har vist overfor omverden at man er mot mobbing og trenger ikke å gjøre noe mer. Kanskje man tenker på det i løpet av dagen, eller uken, og kanskje man til og med skriver et blogginnlegg om mobbing mens man tenker: “Jeg har jo aldri mobbet. Jeg har hverken slått, sparket eller drevet med bevisst, psykisk mobbing, det er alle de andre det!” Eller?

De fleste opplever at enkelte mennesker får en til å føle seg virkelig liten. Det er neppe en tilfeldighet og jeg vil tro det er flere som også får den samme følelsen av de samme menneskene. De mobber ikke, de gjør ikke noe, det er bare noe med væremåten deres som får en til å føle seg som et null. Har du tenkt på at i andre situasjoner kan det være deg og din personlighet som kan få andre til å føle seg slik?

Mange av disse mobbeprosjektene får folk til å tro at det gjelder alle andre og ikke en selv. Man flytter debatten ut i det åpne rom, gir fellesskapet skylden, fraskriver seg selv for ansvar og engasjerer seg på alle synlige måter, som å gå i tog, gå med buttons, skrive blogginnlegg, trykke “liker” osv. Problemet er at det hjelper så lite så lenge enkeltmennesket ikke forstår at det *kan* være en selv, selv uten å vite det! (Om man blir ekskludert av mange nok, og lenge nok, vil det kanskje føles som mobbing…?).

Jeg har valgt å ikke “like” BT sin side. Det vil ikke dermed si at jeg synes mobbing er greit. Jeg tenker å heller engasjere meg ved å gå litt i meg selv, være hyggelig med folk, være bevisst på å være inkluderende på f.eks. møter og i sosiale sammenehenger og ved å gi min oppmerksomhet til andre. De færreste er ikke bevisst uhyggelig, ekskluderende eller uoppmerksom, men de aller fleste av oss kan bli mye mer bevisste på å ikke være det, også mot dem man normalt sett ikke “menger” seg med. Da tror jeg faktisk man er et godt stykke på vei! (Man trenger absolutt ikke å bli bestevenner med alle, men det er langt mellom å være bestevenner og å være inkluderende.)

Dette innlegget var mer dagens tanker enn om adopsjon…. det får gå for denne gangen…. 🙂