Category Archives: IBS/lav FODMAP

Psykisk helsevern for “mannen i gata”

Kjære navnesøster (svar til blogginnlegget: “Livet er noe som skjer med oss alle“).

Jeg lovet deg et svar. Grunnen til at jeg ikke har svart før nå er fordi det har vært vanskelig å svare på noe jeg selv kunne ha skrevet, annet enn at jeg er veldig enig med deg.

Inntil jeg begynte å tenke på min egen opplevelse av psykisk helsevern og hvordan det oppfattes  for “den vanlige mannen i gata”. I ditt innlegg skrev du:  “Det finnes hjelp til alt der ute. Du kan få det godt i hjertet ditt raskt om du ønsker det. Det står folk klar der ute for å hjelpe deg. Og ikke glem at du også er ansvarlig for å spørre om hjelp!”

Da lurer du sikkert på hvorfor jeg som er ressurssterk, oppegående og sosial har opplevd psykisk helsevern i praksis? Vel, som jeg har skrevet før, så har jeg ikke taklet det å bli syk spesielt bra. Jeg tenkte lenge at jeg nok skulle komme over det, at jeg bare måtte ta tiden til hjelp. Heldigvis har jeg kontakt med andre med samme sykdom som meg. Da jeg spurte om det var andre som hadde gått til psykolog, svarte flere at de hadde fått hjelp i begynnelsen av slutten på arbeidslivet. Det er nemlig en tøff prosess, mye verre enn jeg hadde trodd, men det skal jeg skrive om en annen gang.

I 6 måneder har jeg gått og grublet på om jeg burde snakke med fastlegen min, som jeg har tett kontakt med, om å få en henvisning til psykolog. For noen uker siden tok jeg mot til meg og snakket med ham. Jeg ba om hjelp. Han syntes det var en god idee. Ikke fordi jeg er en tikkende bombe, men for å få sortert tankene, få litt orden og så komme meg videre.

Fordi jeg har en omfattende sykdom har jeg vært hos både hjertespesialist, gynekolog, øre-nese-halslege, reumatolog, muskelspesialist, mage-tarmspesialist og sikkert enda flere som jeg ikke kommer på i farten. Å be om å få henvisning til noen av disse var en enkel sak, både praktisk og psykisk. Jeg har heller ikke noen problemer med å fortelle til andre at jeg har vært hos indremedisiner fordi de ikke finner ut av mitt skyhøye blodtrykk eller på legevakten fordi jeg har brukket en tå.

Å be om å få profesjonell hjelp for min psykiske helse har vært en mye tøffere vei å gå. Faktisk var jeg hos fastlegen mange ganger, med tanken om å snakke om en henvisning til psykolog, men det var alltid noe annet som, i mine tanker, var viktigere. Derfor tok det meg mer enn 6 måneder å endelig få snakket med fastlegen om min psyksiske helse. Det var som å komme ut av skapet, en lettelse. Nå skal det sies at jeg frekventerer fastlegen min sitt kontor relativt ofte og at jeg derfor har et godt tillitsforhold til ham, jeg kan derfor bare tenke meg hvor vanskelig dette må være for pasienter som knapt kjenner fastlegen sin.

Ingen har krav på å få vite at jeg har vært på legevakten ei heller at jeg skal til psykolog. Det er likevel et tankekors at det å gå på legevakten blir sett på som dagligdags, mens det å gå til psykolog har litt mer “wow-faktor”, i en slags negativ forstand. Man lurer litt på hva folk tror og mener, gjør man ikke? Jeg kan nesten banne på at venner og kjente kommer til å si at jeg er tøff som deler så mye med mine lesere, nettopp fordi jeg skriver om min psykiske helse. Mine betente knær har liksom ikke den samme “snerten”!

Jeg tror at mye av grunnen til “wow-faktoren” skyldes at man forbinder folk som går til psykokolog med psykisk syke menneskesker som har alvorlige psykiske lidelser. Ikke en som bare trenger en å samtale med for å klare å komme seg videre, eller som du sier, for å takle hverdagen og livet. Jeg har hverken tall eller statistikk, men jeg vil tro at sannheten er at de aller fleste som går til psyolog er som meg: De fungerer fint i dagliglivet, de har et nettverk  og er relativt normale og de er ikke til fare for hverken seg selv eller andre, de trenger bare litt hjelp for en periode.

Derfor, Cecilie, tror jeg ikke det er så enkelt som å si at det finnes folk der ute som kan hjelpe. Problemet ligger ikke i mangel på hjelpere, men at det er tabubelagt å spørre om og få den slags hjelp. Dette er mye av grunnen til at jeg har valgt å dele min historie. Jeg vet ikke om jeg kommer til å dele noe av selve prosessen, men jeg håper blogginnlegget mitt kanskje kan være med på å fjerne myten om at man nærmest må være psykotisk for å be om hjelp.

 

Dagens gladmelding!

IMG_4813

 

Etter å ha gått på lav FODMAP i ganske mange uker nå føler jeg at jeg har begynt å bli mye bedre i magen. Rumlingen er nesten vekke og det samme er luftsmertene og luften. Har fortsatt mye løs mage og smerter, men ikke på langt nær så ille som det har vært. Derfor tenkte jeg at jeg skulle deiste meg til å spise litt GOD mat i dag: “Butter Chicken”. Krydderet kjøpte jeg i Johannesburg og forbausende nok så er alt lav FODMAP! Likevel hadde jeg så utrolig lyst på både løk og hvitløk i dag og da ble det med løk og hvitløk… (Men det er altså mulig å lage uten.)

Det var så UTROLIG godt at jeg tenkte det var verdt det med både vondt i magen og resten av ubehaget. Etter en times tid begynte magen å rumle litt, men det gav seg. Nå flere timer etterpå har jeg litt knip, men det er helt levelig og det er jo helt utrolig!

Min teori, som også er andres erfaring, er at jeg, fordi jeg har fjernet alt av høy FODMAP, kanskje kan tåle litt høy FODMAP innimellom, men jeg vet jo ikke. Natten kan bli lang selv om jeg krysser fingrene for at det skal gå bra!

IMG_4811

 

Og blir jeg dårlig var det kanskje verdt det. Unsett vet jeg at jeg kan lage retten uten løk og hvitløk og det er jo en stor glede i seg selv! Dessverre kjøpte jeg ikke med meg mer enn noen få bokser (en boks = en middag), men jeg har mine kontakter i Johannesburg… 😀