Category Archives: Likestilling, familieliv og (skap)feminisme

Hva er galt med å rose?

De siste dagene har debatten rundt kvinner i ledende posisjoner i sosiale medier herjet: Hvordan de heier hverandre frem med hjerter og “finingen”, “skjønningen”, “flinkingen” “you go girl” osv… osv… Jeg har skrevet om det før, hvor mye jeg misliker denne “hodeløse rosekulturen” eller “smiskingen” og jeg skriver gjerne om det en gang til.

I ett av innleggene som er blitt skrevet står det: 

“Så, kan et menneske få for mye ros, eller få feil ros, og vil det over-rosede mennesket i så fall utvikle seg til å bli et sant helvete av et tomt og oppblåst egoskall? Er dette seriøst et samfunnsproblem?”

Jeg er absolutt for at man skal “heie på” og “backe” flinke folk, uavhengig av kjønn. Det jeg er i mot er den ukritiske og kalkulerende rosen. Når man heier bare fordi man føler man må, eller enda verre, fordi man ønsker et heiarop tilbake. Jeg frykter det er mange i den siste kategorien, ikke bare blant middelaldrende damer, men også blant de helt unge.

Om det er skadelig? I aller høyeste grad. Fordi man aldri vet hvor man har hverandre. Mener vedkommende det hun sier? Har vedkommende baktanker? Hva ønsker vedkommende tilbake? Kan jeg stole på vedkommende når det gjelder andre ting? Man trenger ikke å være psykolog for å se at dette er skadelig både for enkeltmennesket og samfunnet.

På ene siden forundrer det meg at ikke “heiegjengen” ser dette, de er jo i følge dem selv, oppegående kvinner. På andre siden aner jeg at de har heiet så mye på hverandre at de kanskje har sett seg blind på likes og positive kommentarer?

PS. Hvorfor i alle dager må kvinner referere til utseendet når de skal heie på hverandre, ref. “finingen”, “skjønningen”, “peningen”? Hadde det vært en mann som sa dette til en kvinne skal jeg love deg det hadde blitt baluba, men det er liksom greit når kvinner sier det til kvinner?

 

 

Reservasjonsretten

I utgangspunktet skjønner jeg ikke helt at dette er blitt en debatt i det hele tatt. Jobber man for andre, plikter man å gjøre de oppgavene som stillingen innebærer. Ferdig. Om noen leger får problemer med å utføre jobben sin synes jeg de kan finne en annen jobb, enten innen det medisinske fagfeltet, eller de kan rett og slett skifte fagfelt helt. Ingen med medisinutdanning har rett til å være fastlege, men alle har rett på en fastlege som kan utføre en fastleges oppgaver. enkelt burde det være i 2014.

 

Ellers synes jeg det er høyst merkelig at enkelte har så store samvittighetskvaler mot å henvise kvinner til å ta abort når de likevel må henvise kvinnen til en annen lege som kan gjøre jobben. Det burde jo være like ille? Hvor er logikken her? Sannheten er at det ikke er noe logikk rett og slett fordi dette kun er et skittent spill mot abortloven.

Misforstå meg ikke, jeg er ikke for å kneble abortmotstandere, alle har rett til å ha sin egen mening og overbevisning. Det jeg er i mot er at leger som er i mot abortloven, skal få utøve sin motstand i yrket sitt. Om alle, også innen andre yrkesgrupper, skulle fått lov til dette kunne det fort blitt kaos, som beskrevet i denne bloggposten. Vi kan le av det nå, men sannheten er at det fort kan bli en realitet hvis vi tillater noen yrkesgrupper å reservere seg mot å utøve deler av jobben sin.

Jeg har ingen datter, men jeg har en sønn som er 19 år. Jeg fikk han da jeg var relativt ung. Selv om jeg og barnefaren valgte å beholde fosteret, er jeg glad jeg hadde et valg. Ingen tvang meg/oss til hverken det ene eller det andre, vi stod fritt til å velge selv. Dette ønsker jeg også for min sønn og hans kommende kjæreste og kone, at de selv skal kunne velge. Uansett hvilket valg de tar, så må og skal de kunne få den hjelpen valget innebærer uten å bli uglesett av det norske helsevesenet. 

Forrige 8. mars skrev jeg om min mor som stod på barrikadene på 70-tallet og om å vise solidaritet med kvinner i andre land. Jeg står fortsatt for dette, men i år er 8. mars plutselig blitt veldig nært meg, både som kvinne, mor til en ung mann og tante til både gutter og jenter. I år vil jeg derfor feire 8. mars i solidaritet med kvinner OG menn i Norge og for et norsk samfunn som bør går fremover og ikke tilbake i tid.

 

Fotballfruen(e): Hva skal man mene?

Jeg har ikke selv lest blogginnlegget, eller bloggen for den saks skyld, til fotballfruen(e?), men jeg har fått med meg litt av debatten nå i ettertid. Jeg må innrømme at jeg slettes ikke er sikker på hva jeg skal mene om saken.

På den ene siden synes jeg folk må få eksponere seg som de vil og så får vi som foreldre ta jobben med å lære barna våre hva som er rett og galt, sunt og usunt, viktig og uviktig osv… osv… Vi må lære barna våre å stå i mot presset, ha tro på seg selv og bli kloke og selvstendige individer.

På den andre siden ser jeg helt klart hvilken påvirkningskraft vi alle utsettes for. Selv voksne mennesker, som deg og meg, blir påvirket av det vi leser, ser og hører. Hvordan skal vi da forvente at en tenåring skal klare å sondere og sjonglere sinnet sitt gjennom all (des)informasjonen vi hele tiden blir bombardert med?

Å være tenåring i dag er nok på mange måter mye vanskeligere enn da jeg var ung. Den gangen følte vi konformiteten som en tvangstrøye. I ettertid ser jeg at konformiteten ikke bare var negativt, men at det også gav en slags trygghet. Vi visste hvor vi hadde hverandre og var på mange måter sikrere på oss selv og det vi stod for.

I dag utsettes tenåringene for krysspress fra de står opp om morgenen. De skal både være konforme, men også dyrke sin egen individualitet til det ytterste. Alt de gjør/ikke gjør blir også veldig tydelig gjennom sosiale medier, det var lettere å være ensom og/eller anderledes når ingen visste om det.

Det som kanskje forundrer meg aller mest i denne debatten er at mange argumenterer med at kritikerne er misunnelig og at kvinner er kvinner verst. I det hele tatt er det tragisk at ikke enkelte ser at dette er en verdidebatt langt over misunnelsens drift. Jeg ønsker ihvertfall at min kommende svigerdatter skal være mer opptatt av barnets helse, ve og vel, enn sin egen kropp og utseendet, når hun en gang skal bære frem mitt barnebarn. Jeg håper også at både hun og min sønn forstår at livet går i faser, at hver alder han sin sjarm og at både kropp og sinn forandrer seg gjennom et langt liv. Det er *dette* som er naturlig!

 

 

Likestilte hormoner?

For noen uker siden poppet denne linken til Andrologisk Senter opp i innboksen min på Facebook. En kamerat sa han hadde bestilt time der. Jeg må ærlig innrømme at jeg overhodet ikke skjønte hva det var for noe. Androlog, hva er det for noe? Jeg måtte inn på Google… I følge Wikipedia er andrologi vitenskapen som beskjeftiger seg med mannen som biologisk vesen. Aha, da visste jeg det, men jeg skjønte fortsatt ikke hvorfor kompisen min skulle til dette senteret. Jeg fikk forklaringen…

Han hadde nemlig snakket med en annen mann, som hadde fortalt at manglende testosteronnivå hos menn kan føre til både en del fysiske plager, men også psykiske. Kanskje dette kunne være årsaken til en plutselig vektoppgang (20 kg), lavt energinivå, søvnløshet, destruktive tanker, indre uro, hetetokter, konsentrasjonsproblemer osv…?

Da kameraten min hadde spurt den forrige legen sin om hans kroniske sykdom kunne ha tullet med hormonnivået hans hadde legen, en kvinnelig, bare ledd av ham. Det ble derfor aldri diskutert videre. Inntil nå, etter ny fastlege og denne samtalen med kameraten, som har samme sykdommen.

Det var da jeg skjønte at vi kvinner, på noen områder, er priviligerte. Vi kan snakke om kvinnehelse med hverandre og det mangler ikke akkurat på informasjon om vi lurer på noe. At mange kvinneplager kobles til hormonsystemet er en kjensgjerning og vi kan til og med konsultere hverandre om de forskjellige hormonene, normalnivå og symptomer. Og ikke minst, legene tror og hører på oss.

Om en kvinne hadde hatt de samme symptomene som kameraten min er jeg 100% sikker på at hun selv hadde koblet plagene opp mot hormonsystemet og jeg tror også at legen hadde sendt henne til hormonlaboratoriet uten å le. Menn der i mot, blir kun sendt til hormontest om de ikke klarer å gjøre en kvinne gravid, tror jeg. Jeg er hverken lege eller psykolog, men vil tro at det er like viktig for mennene å ha et hormonsystem i ballanse, som det er for kvinner, eller er jeg helt på jordet her?

Jeg krysser fingrene for at kameraten min får time på Andrologisk Senter og at han endelig blir tatt alvårlig. Det skulle egentlig bare mangle, men hans tidligere erfaringer tilsier noe helt annet, dessverre….

Trenger vi fedrekvoten?

IMG_3360

Den siste tiden har fedrekvoten igjen vært i vinden, antageligvis fordi Høyre og Fremskrittspartiet vil avskaffe ordningen.

I utgangspunktet er jeg for mest mulig valgrfrihet for både enkeltmennesket og familien, men i denne saken tror jeg det er nødvendig med litt styring.

Selv er jeg heldigvis ferdig med småbarn, men jeg har fortsatt venninner og bekjente som er i den fasen av livet. Ikke rent sjeldent hører jeg at de snakker om at de gjerne vil ta pappapermisjonen, om de får muligheten. Ikke fordi de nødvendigvis vil frarøve far muligheten til å være hjemme med barnet, men fordi de selv har et sterkere ønske om å være hjemme lenger. Hvilken mann og far vil nekte sin kone og sitt barns mor å være hjemme med barnet så lenge som mulig?

Jeg har selv vært arbeidsgiver og vet hva både sykdom og permisjon koster. I utgangspunktet koster ikke permisjonen noe, men man må ha inn en vikar, ha opplæring med vedkommende og i tillegg kunne tilby den permitterte en lik stilling/jobb når h*n kommer tilbake igjen. Dette er den permittertes rettigheter, men for en arbeidsgiver er og blir det problematisk. Spesielt i en liten bedrift.

Om fedrekvoten forsvinner viser flere undersøkelser at far sjeldent kommer til å ta permisjon. Da er jeg redd for at kvinner mellom 20 og 35 kommer til å bli diskriminert enda mer enn menn i samme alder: Arbeidsgiver tenker at unge kvinner kommer til å bli gravid OG blir hjemme med barna mens mennene fortsatt kan jobbe. Om arbeidsgiver vet at både kvinene og mennene kommer til å ta permisjon ved en ev. familieforøkelse, vil det ihvertfall bli litt mer likestilling på dette området, tror jeg.

I tillegg tror jeg fedrekvoten også gir mer likestilling i hjemmet. Jo fortere far kommer inn på banen mht. nattevåk, bleieskift, mat- og andre rutiner og generelt husarbeid, jo mer naturlig kommer det til å bli for far å ta ansvar for dette videre. Det burde bl.a. være naturlig at far er like mye hjemme som mor ved barns sykdom. I følge undersøkelser (som jeg dessverre ikke kan refere til akkurat her og nå) er det fortsatt mor som tar det meste av denne byrden. Antageligvis av gammel vane, men også fordi det er en viss forventing om at mor skal være hjemme?

Fedrekvoten tvinger også mor til å gi slipp på både tiden med barnet og sin måte å gjøre tingene på. Far får dermed mulighet til å bli kjent med barnet på sine premisser og på sin måte. Dette tror jeg er viktig for både far og barn, men kanskje også for mor? Det *kan* jo være at hennes måte ikke alltid er den beste?

Videre tror jeg det er viktig å tenke på at fedrekvoten ikke kommer på tross av mammapermisjonen, men på toppen av en allerede veldig god permisjonsordning. At familien mister fedrekvoten om far ikke bruker denne burde derfor ikke være noe problem, det er fortsatt mye permisjonstid igjen!

 

Som kvinne, mor til en mann (jeg vil gjerne at min sønn skal få en reell mulighet til å ta sin del av ansvaret i hjemmet når den tiden kommer), tidligere arbeidsgiver og på vegne av alle kommende pappa’er der ute sier jeg derfor: IKKE ta vekk fedrekvoten og øk den gjerne!

Couldn’t care less


IMG_2313

Jeg har en fantastisk mann, men av og til er han litt irriterende også. Som f.eks. når jeg er fryktelig engasjert i en sak. Ikke fordi denne saken angår meg eller mine, men fordi jeg lar meg provosere, jeg har mange meninger og jeg liker å ytre dem, høyt og tydelig, og gjerne flere ganger. Spesielt når han, meget uengasjert svarer: “Jada, jeg er enig, du har helt rett, forfedelig!” Da må jeg jo bare spørre en gang til: “Men er du ikke enig da? At … er helt bak mål …. osv.. osv…”

Da blir han irritert: “Men jeg sa jo at jeg var enig, hva mer skal jeg si?” Da blir selvfølgelig jeg litt smågrinete, for jeg vil at han skal engasjere seg mer, slik som meg, med både høy, gjerne litt sint røst, et kroppsspråk som sier “ja, ja, ja, go for it” og øyne som lyner. Men neida, han sitter der, sindig og rolig, og lurer på hvorfor jeg er så sint.

Han har ikke skjønt bæret… jeg er ikke sint, jeg er bare superengasjert må vite! At han kan sitte der, som om han ikke bryr seg, når resten av verden går ad undas (ihvertfall i mine øyne), kan jeg ikke forstå! Han, på sin side, kan ikke skjønne at jeg blir så hissig over, og ikke minst bruker så mye energi på, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Noe som ikke en gang angår oss eller noen vi kjenner.

Mulig han har rett… men irriterende er det uansett… Jeg tror dette er en mann/kvinnegreie, eller?

Bruker kvinner morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme?

I dagens Aftenposten går LO-lederen igjen hardt ut mot kvinner som ønsker å være (mer) hjemme med barna ved å hevde at kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta mer av ansvaret hjemme.  I artikkelen blir bl.a. full barnehagedekning og at vi tross alt bare jobber 37,5 timer i uken trukket frem. Dette er det de fleste, jeg kan tenke meg spesielt kvinner som er hjemmeværende/jobber deltid, henger seg opp i. Det de ikke får med seg er at LO-lederen sier dette, ikke for å være stygg med hjemmeværende/deltidsarbeidende kvinner, men fordi de må tenke gjennom konsekvensene hjemmearbeid og deltidsarbeid fører med seg. (Jeg tror heller ikke hun er ute etter dem som er tvunget til å være hjemme/jobbe deltid, men dem som velger det.)

Jeg er for at alle må få velge som de vil, men jeg er også for at alle må ta konsekvensene av sine valg. Det nytter ikke å hevde sin rett til å velge den dagen man ikke har annet valg enn å være minstepensjonist!

En ting som virkelig irriterer meg i denne debatten er at alt for få journalister/politikere skriver/forteller at det faktisk er mulig å “sikre” seg økonomisk om man velger å være hjemme. Man kan opprette en egen sparekonto/pensjonskonto der ektefellene sammen sparer, gjerne med et beløp hver måned. I grunnen synes jeg det er rart at ikke bankene har solgt dette inn som et eget spareprodukt for det er nok mange som hadde gjort dette om de var mer bevisste på det!

Videre må jeg innrømme at jeg faktisk er litt enig i overskriften. At kvinner ønsker å være hjemme, at de ønsker å ta mer ansvar for hus og hjem, at de trives med dette bedre enn mannnen og at de synes dette er kjekkere enn å gå på jobb, er en ærlig sak (og det er ikke nødvendigvis negativt!). Å da skyve “alt for barna, familien og samfunnet” fremfor seg blir etter min mening litt merkelig. Som om de ønsker å være feminister, men må bruke barna, familien og morsrollen, som er ganske så hellige i dagens samfunn (dette er noe jeg vil ta opp i et eget innlegg senere), som en unskyldning overfor både seg selv og andre.

LO-lederen argumenterer videre med at vi har full barnehagedekning og at vi bare jobber 37,5 timer i uken, derfor har vi mye tid til barna våre. Om man ser på problemstillingen isolert sett kan man si at vi kanskje ikke har så mye tid med barna, selv om vi bare jobber 37,5 timer i uken. Man bruker tid på å komme seg til/fra jobb, spise lunsj (som de fleste har midt på dagen og dermed blir tiden man er på jobb 40 timer i uken), hente i barnehage osv.. osv… At ikke alle har barnehageplass er også et problem for dem som ønsker å jobbe.

Om man der i mot sammenligner med andre land, vil jeg si at småbarnsforeldre har det ekstremt godt i dette landet. Allerede lenge før barnet er født blir arbeidslivet tilrettelagt, gjennom arbeidsmiljøloven, for mor. Vi har verdens beste permisjonsordning for både mor og far. Barnehagedekningen i Norge er langt bedre enn i de fleste andre land. Mor får automatisk (litt usikker på om det er automatikk, men hun får ihvertfall) pensjonspoeng til yngste barnet er 7 år. Og til sist, vi er på jobb ca. 40 timer i uken.

Mange tror gjerne at vi har et familiefiendtlig arbeidsliv i Norge. Etter å ha bodd i England og etter å ha snakket med venner fra utlandet vil jeg tørre å påstå at det norske arbeidslivet er ekstremt familievennlig (mine internasjonale medsøstre vil nok være veldig enige!) . I mange land begynner arbeidsdagen klokken 09.00-10.00 De har gjerne lunsj i 1-2 timer, noe som vil si at de er fysisk på jobb mye lengre og kommer mye senere hjem enn oss. Barna får varm mat i barnehagen/på skolen og de spiser middag rett etter at de er kommet hjem/rett før de skal legge seg. Slik er hverdagen for veldig mange! Jeg sier ikke at dette er bra hverken for barna eller foreldrene, men jeg tror det er viktig å stoppe opp litt, se hva vi har og hvordan vi kan få mest mulig ut av ordningene som allerede finnes, i stedet for å svartmale.