Category Archives: Litt sånn Tårnfrid

Hurra for 17. mai, eller hurra for ødelagt russefeiring?

Normalt sett er jeg en av dem som synes norsk skole er både for slapp og for lite krevende, og det står jeg fortsatt ved. Generelt sett er det alt for mye “forståihjel” og “dikkedering” fra og med det året skolen begynner til og med 4 uker før siste skoledag på videregående. Det er de 4 siste ukene jeg gjerne skulle sett at elevene fikk litt mer “slingringsmonn” enn det de i dag får.

Min sønn har vært en flittig og pliktoppfyllende elev gjennom alle skoleårene, derfor kommer han til å gå ut med opptil flere seksere på vitnemålet sitt. Han hadde sin siste prøve i går og var klar til å feire de to siste dagene av russetiden i dag og i morgen.

Inntil i morges, da han fikk vite at han kommer opp i eksamen i mattematikk og fysikk, med matematikk allerede på mandag. Jeg har full forståelse for at elevene må gjennom eksamen, på ett eller annet tidspunkt, men det gjør meg rasende sint at “noen” (jeg vet ærlig talt ikke hvem som bestemmer dette) har bestemt at eksamen gjennomføres 2 dager etter 17. mai. Spesielt ille synes jeg det er at de har satt opp ett av de tyngste fagene først.

Jeg skjønner ikke hvorfor eksamensperioden ikke kunne blitt forskjøvet til en uke etter 17. mai. Konsekvensene hadde kanskje blitt at elevene måtte gå en ekstra uke på skolen, men hadde det gjort noe? De har lang nok ferie fra før!

Dessverre er min sønn pliktoppfyllende, så mye at jeg ser for meg at han ikke kommer til å ha samvittighet til å ha det gøy de to siste dagene av russetiden. Noe jeg, av hele mitt hjerte, hadde unnet ham (og de andre som skal ha eksamen på 19. mai). Nå blir det nok mer lesing og frustrasjon enn “hurra for at vi endelig er ferdige”…

Jeg vet, det er ikke noe å gjøre med dette nå, men jammen var det godt å få ut litt irritasjon! (Og om ikke annet er det lov til å håpe at “noen” neste år kanskje kan ta til fornuft?)

God 17. mai til dem som skal feire, og LYKKE TIL til alle de som skal sitte inne og lese til eksamen, spesielt til russen som får sin velfortjente feiring ødelagt!

Hurra, jeg ble plukket ut!

Jeg har tre aktive blogger og etter å ha skrevet om saken i de to andre føler jeg nå at jeg har litt “hakk i platen”. Samtidig ser jeg på det jeg skal med forskjellig perspektiv i bloggene og da tenker jeg det er greit. Heldigvis har jeg ikke de samme leserne av de tre bloggene, men det er noen som leser alle, og for dem er nok nyhetens interesse borte.

For en ukes tid siden poppet det opp “Bli med Norske reisebloggere på bloggtur til Marocco…” i facebookfeeden min. Jeg skrev en kommentar til vedkommende som hadde lagt ut linken og sa at det var liten vits for meg å søke, jeg ble sikkert ikke trukket ut likevel, siden jeg ikke akkurat har tusenvis av lesere av noen av bloggene mine. Ikke er jeg aktiv på hverken Twitter eller Instagram heller. Heldigvis skrev jeg en søknad likevel, og heldigvis ble jeg valgt til å være med! Det vil si at jeg, om 1,5 måned, reiser 3 dager til Marocco sammen med 12-14 andre reisebloggere!

Jeg vet ikke hvor mange som søkte eller hvilke kriterier de brukte for å velge ut, men jeg liker å tro at de valgte meg og mine blogger fordi de synes jeg skriver godt og interessant. Da jeg fikk vite at akkurat jeg ble plukket ut ble jeg skikkelig barnslig glad, nesten på grensen til det pinlige. For alvorlig talt, det er da ikke *så* stort vel? For andre kan det synes som en bagatell, men for meg, akkurat nå, var det en skikkelig opptur. Tenk at noen faktisk liker det jeg gjør, noe jeg mestrer og selv føler jeg er flink til!

Nå begynner jeg å skjønne “rosabloggerne”. Selv om vi andre ler og til og med harselerer litt med/over dem, så det være tilfredsstillende å få anerkjennelse (lesere, tjene penger, gratis “dill og dall”) for det de gjør. Jeg har selv aldri skjønt hva som er så interessant med det de skriver, men jeg er neppe målgruppen heller. Likevel ser jeg at de gjør det bra, langt bedre enn jeg noensinne vil klare (eller har ønske om, du ser meg NEPPE, noensinne, på noe “bloggawards” el.), og det er i grunnen ganske kult!

Mitt mål er ikke, og har aldri vært, å leve av å blogge. Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og fordi jeg tror jeg er god til det. Likevel ser jeg kulhetsfaktoren i å ha klart å få mange tusen følgere som leser bloggen hver dag, og til og med kanskje flere ganger for dagen. Hatten av for dem som klarer å leve av å blogge, om de er “rosablogger”, reiseblogger, mammablogger, whateverblogger… Om bedrevitere liker det eller ikke… De er uansett flinke til det de gjør og det skal de jammensanten ha “kred” for!

Når er man handikappet nok?

IMG_1022-624x468

Jeg hadde egentlig lovet meg selv at denne bloggen IKKE skulle handle om sykdom, men i går opplevde jeg noe som jeg bare få ut!

Ja, jeg har parkeringskort for handikappede. Nei, jeg har ikke tenkt å legge ut om hvor syk jeg er, men en ting kan jeg si: Man får ikke parkeringskortet om man ikke trenger det. For å få kortet må man ha legeerklæring i tillegg til at man må skrive personlig søknad og selv da er det mange som ikke kommer gjennom nåløyet. Jeg trenger ikke kortet hver dag, men når jeg trenger det, trenger jeg det selv om mine handikapp ikke er synlig for andre.

I går var jeg på Rihannakonserten i Bergen. Jeg kjørte bil fordi jeg var såkalt “standby” for artisten og i tillegg tenkte at jeg sikkert ville finne en handikapp-parkering i nærheten av konsertarenaen. Jeg fant to rett utenfor, men der var hele parkeringsplassen sperret av. Fordi det er få handikapp-parkeringer i byen spurte jeg politiet om det var mulig å bruke en av de to parkeringsplassene.

Først spurte politiet hva jeg skulle og hvorfor jeg skulle parkere akkurat der. Jeg pekte på akreditteringsbåndet mitt, viste parkeringskortet og sa at jeg skulle inn på konserten. Videre spurte de om jeg hadde med meg en i rullestol. Da jeg forklarte at parkeringskortet var mitt og at det var jeg som trengte det så de på meg og sa: ” Du klarer jo å gå litt, så du får parkere et annet sted. Hadde du sittet i rullestol hadde det vært noe annet!” (Dette poengterte de flere ganger.)

Jeg hadde ikke spesielt lyst til å fortelle hele sykdomsforløpet mitt og jeg følte i grunnen at det burde være nødvendig, så jeg kjørte vekk, selv om jeg var rasende sint.

Det hadde for så vidt vært greit om politiet sa at ingen fikk lov til å stå parkert på parkeringsplassen. Det hadde jeg hatt full forståelse for i og med at hele området var sperret av. Det som føltes både fornedrende og irriterende her er at politiet tydeligvis mente at jeg haddde en plikt til å fortelle dem hva jeg skulle, hva som feilte meg og ikke minst, at de hadde makt til å vurdere min helsetilstand og mine behov på tross av at dette allerede er gjort av både lege og trafikketaten i Bergen, som har skrevet ut parkeringskortet mitt. Burde det ikke holde å vise parkeringskortet?

For funksjonsfriske kan denne episoden synes som en bagatell og en liten filleting. Isolert sett er det også det. Problemet er at dette er noe “usynlig handikappede” ofte opplever. Vi må ofte forklare oss fordi vi ikke ser funksjonshemmet ut. Folk tror ikke at vi er syke fordi “vi ser så godt ut”, ikke bruker krykker, ikke er halt eller ikke sitter i rullestol.

Egentlig er jeg sjeleglad for at ingen kan se at jeg er syk. Jeg tar meg derfor kraftig sammen, sminker og “doller meg” og kler meg pent når jeg er ute blant folk (noe jeg også hadde gjort i går). Da slipper jeg oppmerksomhet og jeg kan “gli inn i mengden” og føle meg “normal” selv med alle mine usynlige skavanker. At “vanlige mennesker” ikke skjønner kan jeg forstå og jeg forventer heller ikke noe forståelse fra dem. At man skal måtte forklare og forsvare overfor offentlige tjenestemenn for å få lov til å bruke handikappparkeringen når man har et gyldig parkeringskort, synes jeg der i mot ikke noe om. Enten er det en handikapp-plass der, der dem med parkeringskort kan stå, eller så er parkeringsplassen sperret, uavhengig av politiets vurdering av den enkeltes helsetilstand, eller har jeg misforstått noe her?

Man kan faktisk være funksjonshemmet selv om det ikke synes, men politiet i Bergen har kanskje ikke fått det med seg?

Sommer og sol i Bergen!

413714_10151894200840414_1185970595_o

Det er jammen ikke ofte det er sommer og sol i Bergen. Når den endelig kommer, da slipper bergenserne alt de har og løper ut. Denne damen også. Jeg har prøvd å skrive noen innlegg fra terrassen, men det er akkurat som om vettet går ut når solen kommer inn. Det ble altså bare tull! Jeg kommer sterkere tilbake når sommeren er over! Hehe, i Bergen kan det bety i morgen, på søndag eller på mandag… Ikke så lenge til altså! Ha en fortsatt strålende fin sommer, hvor enn i (ut)landet du er!

 

Couldn’t care less


IMG_2313

Jeg har en fantastisk mann, men av og til er han litt irriterende også. Som f.eks. når jeg er fryktelig engasjert i en sak. Ikke fordi denne saken angår meg eller mine, men fordi jeg lar meg provosere, jeg har mange meninger og jeg liker å ytre dem, høyt og tydelig, og gjerne flere ganger. Spesielt når han, meget uengasjert svarer: “Jada, jeg er enig, du har helt rett, forfedelig!” Da må jeg jo bare spørre en gang til: “Men er du ikke enig da? At … er helt bak mål …. osv.. osv…”

Da blir han irritert: “Men jeg sa jo at jeg var enig, hva mer skal jeg si?” Da blir selvfølgelig jeg litt smågrinete, for jeg vil at han skal engasjere seg mer, slik som meg, med både høy, gjerne litt sint røst, et kroppsspråk som sier “ja, ja, ja, go for it” og øyne som lyner. Men neida, han sitter der, sindig og rolig, og lurer på hvorfor jeg er så sint.

Han har ikke skjønt bæret… jeg er ikke sint, jeg er bare superengasjert må vite! At han kan sitte der, som om han ikke bryr seg, når resten av verden går ad undas (ihvertfall i mine øyne), kan jeg ikke forstå! Han, på sin side, kan ikke skjønne at jeg blir så hissig over, og ikke minst bruker så mye energi på, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Noe som ikke en gang angår oss eller noen vi kjenner.

Mulig han har rett… men irriterende er det uansett… Jeg tror dette er en mann/kvinnegreie, eller?

Følg bloggen på Facebook!

Da har bloggen fått en egen facebookside. Jeg var litt i tvil på om jeg skulle lage en slik, siden bloggingen tross alt bare er en hobby, men så tenkte jeg at det kunne være greit for dem som virkelig ønsker å følge med på hva som skjer i topplokket mitt. Da slipper dessuten de som ikke vil følge meg å få mine blogginnlegg i “feed’en” sin.

Jeg må vel innrømme at dette også er litt skummelt da det plutselig blir mer synlig hvem og hvor mange som følger bloggen. Selv kan jeg se statistikken og i forhold til superrosabloggerne har jeg ikke så mye å stille opp mot, men jeg kan vel ikke måle meg mot dem, kan jeg? (Apropos det… Jeg er stygt redd jeg hadde skremt vekk leserne om jeg hadde laget meg en sånn “outfitkategori” der jeg stilte opp i diverse merkelige positurer med min utrolig kjedelige garderobe. Garderoben min er så kjedelig at jeg en gang gikk med en av hver sko uten at jeg merket det før jeg kom til jobben. Kan muligens også ha med at jeg er en smule distree…)

Vel, jeg blir uansett glad om du liker, deler og kommenterer! (Jeg tror du må klikke på “følg bloggen på Facebook”, i kolonnen til høyre. Tror ikke det holder at du liker dette innlegget om du ønsker å få blogginnleggene mine i feed’en din!)

 

blogglisten_c1d5071bd8a55fb0a7a3e66bbbdcf18e

Willy Venneløs i motbakke

IMG_3483

For noen uker siden så jeg følgende på facebookveggen til en venninne av meg:

“… Synes til tider det er slitsomt å prøve og bli kjent med folk.. Litt som motbakkeløp, trur eg…”

Hun forklarte etterpå at hun tenkte spesielt på den settingen der man er på “hei-stadiet”, men skal over til å bli bedre kjent.

Jeg tror mange av oss har det slik. Det er nesten som i begynnelsen av et kjæresteforhold. Man vil gjerne bli bedre kjent samtidig som man er redd for å dumme seg ut og bli avvist:

“Sa jeg noe galt?”

“Snakket jeg for mye/for lite?”

“Kanskje ønsket om å bli bedre kjent ikke er gjensidig?”

Jeg har tidligere skrevet om ungdom og vennskap, om Gulli som følte hun kke hadde venner. Jeg tror ikke dette er et typisk ungdomsproblem. Jeg tror det er mange godt etablerte som også føler seg litt som Willy Venneløs. Jeg får ofte høre, av folk på min egen alder, at de gjerne skulle hatt et større nettverk. Mange, meg inkludert, har vært så opptatt av studier, familie, barn, jobb at de ikke har hatt tid til å pleie vennskap. Så plutselig er barna større, man går ikke på lekeplassen og blir kjent med andre barns foreldre lenger og lever ellers ganske så stabile liv. Man har plutselig mer tid til venner, men tilkomsten av nye, potensielle venner har stoppet opp.

Når man er blitt mer voksen er man, heldigvis, i en alder der man ofte er blitt litt mer romslig. Dem man før kanskje ikke ville blitt venner med, vil nå slippe gjennom “nåløyet”. Man har skjønt at ulikhet ikke nødvendigvis er en trussel, men mer en berikelse, for et vennskap. Problemet for mange er da: Hvordan finner man disse nye vennene og hvordan stifter og opprettholder man vennskapet? Jeg snakker ikke nå om å få bestevenner, men et nettverk man kan gå på byen med, invitere til en kopp kaffe, ta en telefon til osv…

Iflg. Facebook kan det virke som om det er mange som har store nettverk og mange nære venner og da blir det selvfølgelig ekstra belastende både å være Willy Venneløs, men også å “bryte inn” i det man tror er etablerte nettverk (man vil ikke bli avslørt som Willy Venneløs). Det å ha en stor omgangskrets er nærmest blitt et statussymbol, spesielt etter sosiale medier gjorde sitt inntog. Samtidig har jeg en følelse av at det er flere Willy Venneløs’er der ute enn vi tror, det er bare det at slikt snakker man ikke om fordi det er tabubelagt å ikke ha store nettverk og mange venner.

Når Willy Venneløs så endelig møter potensielle, nye venner oppstår denne usikkerheten og redselen for å bli avvist. Dessverre tror jeg denne redselen for å bli avvist gjør at mange ikke tør å ta videre kontakt. Ingen liker å bli avvist, gjør vi vel?

Jeg tror det da er viktig å tenke på hvordan man selv ville reagert om noen strakte ut en hånd. Man ville neppe tenkt at personen virkelig var Willy Venneløs og tatt i mot hånden av medlidenhet, eller avslått, slik mange frykter. Tvert i mot tror jeg at jeg selv ville blitt både glad og smigret over at noen ønsket å bli bedre kjent med meg. For vi vil jo alle være vennemateriell, vil vi ikke?

Mange sosiale og interessante relasjoner kunne nok oppstått om flere turde å ta sjansen, ta seg bryet ved å løpe litt i motbakke, selv om det er slitsomt. Toppen er neppe så langt vekke som vi tror! Selv har jeg planer om å løpe litt i motbakke de kommende ukene og månedene. Om noen ønsker å løpe sammen med meg er det bare å henge seg på. Husk at jeg er en av nord-europas lateste, så om jeg klarer det, kan du og!

 

 

 

Ikke helt husmor nei…

DEN følelsen når man tror man har vært flink husmor og lagt opp gardinene selv. Hengt de opp, for så å skjønne at man har blingset ørlitegranne med lengden, men bare på den ene siden…. eh…. Jaja…. Den gardinlengden havner innerst i kroken….

Ny 40-års dag og ut av komfortsonen på flere måter!

Hei fra Oslo!

Nå har jeg ligget på lading i noen dager og er nå klar for en ny 40-års dag, denne gangen i Oslo. Fordi jeg skal på fest på andre siden av byen fant jeg ut at det var en god idee å leie bil. Jeg har aldri leid bil alene før (dvs. jeg har stort sett kjørt vår egen bil) og jeg er ikke akkurat vant med å kjøre i Oslo. Ny utfordring!

For anledningen hadde jeg leid en bil med aircondition. Av erfaring vet jeg at det kan være lurt å ha en levelig temperatur inne i bilen om det plutselig skulle begynne å koke under topplokket (hvor er jeg, hvor skal jeg, rødt lys, nei grønt…. osv… ). Damen hos Hertz var dog veldig opptatt av å fortelle meg at jeg hadde fått en Volvo blah..blah.. (husker ikke), noe som kan tyde på at jeg hadde fått en oppgradert bil? Siden jeg overhodet ikke har peiling på biler (eller på hvillken bil jeg bestilte for den saks skyld…) vet jeg bare at jeg fikk det jeg bestilte: En bil med fem dører og aircondition!

Etter å ha sjekket bilen omhyggelig for riper og bulker (klok av andres skade forrige helg….) satte jeg meg inn i bilen. Eeeeh…. Hvor skal nøkkelen? Her var det ingen vei tilbake, jeg måtte ha hjelp. Noe pinlig berørt tasset jeg bort til mannen i luken, spilte enda dummere enn jeg er og spurte pent om han kunne hjelpe meg. Det hjalp gitt! Bilen startet, jeg fikk satt på GPS’en og suste av gårde på motorveien.

So far, so good. Etter 30 min, fortsatt på motorveien, begynte jeg å skjønne at GPS-app’en min kanskje ikke var den beste… Den ville ha meg til å kjøre gjennom rundkjøringen og en krapp sving til høyre… Ingen rundkjøring i mils omkrets… Siden jeg visste at jeg skulle til Ring 3, suste jeg fordi rundkjøreingen som ikke var der, ikke fullt så avslappet og med bange anelser om at det kunne ta noe lengre tid enn planlagt å komme seg frem.

GPS’en hentet seg inn igjen etter 10 min og jeg kom nesten til huset til min bror. Der koblet GPS’en ut både retning- og stedsans og jeg ble sendt rundt og rundt og rundt og rundt. Jeg tør påstå jeg var innom samtlige av veiene rundt Holmenkollen, flere ganger til og med, før GPS’en endelig kom seg ut av alfzheimer-stadiet og plutselig sendte meg til rett hus. Det var noe ironisk da GPS’en plutselig gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde kjørt forbi huset fordi jeg måtte snu bilen.

Så nå sitter jeg her og lurer på 1. Om den nye GPS’en min vil virke i morgen. 2. Hvor lang tid jeg må beregne (1 time, 2 timer, halve dagen?) for å komme meg til festen og det samme hjem igjen. 3. Om det er mange rare mennesker på festen i morgen. Det føles litt guffent å komme helt alene, spesielt siden jeg bare kjenner vertsskapet, men siden det nå en gang jobbes med “ut av komfortsonen”, hopper jeg i det!

(I reisebloggen min kan du lese om da jeg reiste muttens alene til Malta, også en ut av komfortsonengreie…)

IMG_2459Bil er bil!

Volvo, Lada, whatever. Det eneste bildet jeg hadde av en bil var denne kinesiske drosjebilen… Siden jeg ville ha et bilde av en bil ble det dermed kinesisk drosjebil… Den har fem dører og (kanskje, om man er heldig) aircondition!

40 år og fortsatt politisk ukorrekt!

IMG_2136

I dag fyller jeg 40 år, hurra og gratulerer med dagen til meg! Dagen er allerede feiret med gode venner, familie, mat og drikke og en tale… fra mine to storebrødre… En fantastisk flott og morsom tale der de selvfølgelig fortalte hvor snill, søt, flink og grei jeg er samt at min dårlige musikksmak fikk gjennomgå.

Det de “glemte” å ta med var at jeg til tider er voldsomt politisk ukorrekt!

Jeg er antageligvis, i følge min mann, nord-europas lateste. Jeg går ikke mer enn nødvendig og du ser meg ikke henge rundt et treningssenter. Jeg er en av dem som innrømmer at jeg blir sliten av å trene og energioverskudd kan jeg bare se langt etter. Joda, jeg har prøvd! En periode sponset jeg treningssenteret i et helt år og det første halvåret var jeg flink og trente flere ganger i uken. Jeg ble trøtt, sliten, stiv og støl og jeg så ikke snurten av noen av de positive effektene som energibuntene snakker om. En Duracellkanin med dårlig batteri hadde nok mer energi enn meg!

Ingen kan beskylde meg for å være miljøbevisst. Iom. at jeg er lat blir det også en del bilkjøring. Til mitt forsvar blir jeg bilsyk (det er vel det jeg er mest flau av av det jeg kommer til å skrive om i dag) og da blir buss slitsomt. Kildesortering har vi heldigvis sluppet unna i nabolaget vårt så det slipper jeg. Det eneste jeg sorterer er aviser, mest fordi de tar så stor plass i søppelbøtten…

“Shoppestopp”, hva er det for noe? Jeg liker å shoppe, jeg har skapet fullt av både klær og sko, til og med ubrukte, likevel kjøper jeg mer. Riktignok er jeg blitt litt mer kritisk til det jeg kjøper, men det er mest fordi jeg ikke har plass til så mye mer. Mitt navn kommer nok aldri til å være forbundet med kjøpestopp og det er helt greit.

Mat… Jeg elsker god mat omtrent like mye som jeg elsker å shoppe. Det eneste poltitiske korrekte her er at jeg også liker å lage mat, gjerne helt fra bunnen av. MEN dette er noe jeg gjør fordi jeg LIKER det, ikke fordi noen har fortalt meg at det er så mye sunnere. Om jeg har dårlig tid, er sliten eller bare ikke gidder å lage mat, bestiller jeg gjerne en pizza, og jeg får ikke dårlig samvittighet en gang! Da poden var liten hendte det titt og ofte at det ble en tur Mc. Donalds, heller ikke det har jeg dårlig samvittighet over (ei heller at jeg synes en burger er ganske så godt av og til)!

E-stoffer bryr meg ikke. Jeg stoler på at myndighetene gjør jobben sin (de er jo ganske så flinke til å passe på oss ellers…) og jeg spiser gladelig gule, grønne og blå godterier. Det er jo så godt! Jo seigere og mer klissete, jo bedre! Mørk sjokolade, som visstnok skal være sunt, kan ta seg en bolle!

Enkelte vil kanskje kalle meg for barnemishandler, men jeg har heller ikke noen betenkeligheter ved å gi litt av Pepsi Maxen min til poden. Iflg. nyere forskning er det overhodet ikke farlig å få i seg små mengder av Aspertam. For at det skal være farlig må man få i seg så mye f.eks. light-brus at et normalt menneske ikke ville klart å drikke så mye. Likevel går advarslene som en farsott på sosiale medier. Jeg biter ikke på og jeg griper begjærlig Pepsi Max flasken med god samvittighet, om enn så politisk ukorrekt det er å drikke brus!

Å bli 40 er i grunnen ganske greit, da kan man gladelig innrømme at man er politisk ukorrekt uten å skamme seg!