Category Archives: Litt sånn Tårnfrid

Fem uker alene, hvordan skal det gå?

IMG_2496

Etter en fantastisk helg med venner og familie kjørte jeg mannen til flyplassen i formiddag. Igjen skal han jobbe fem uker i Kina, noe han gjør hvert halvår. Han er altså fast ti uker hvert år i Kina. I tillegg jobber han mye i andre deler av Kina og også i Europa. Dvs. han er på reise nesten 50% av året. Heldigvis får jeg ofte være med, men jeg har til gode å være med på “langoppholdene” i Kina. Ikke fordi jeg ikke får lov til å være med, mest fordi det aldri har passet.

Man skulle tro slike ting ble lettere og lettere, men for meg blir det bare verre og verre. Første gang han dro felte jeg ikke en tåre. Muligens fordi jeg ikke visste hvordan det ville bli… I dag var det ikke kjekt og jeg gråt mine modige tårer i bilen på vei til flyplassen. For å være helt ærlig synes jeg det er skikkelig “rævva” (unnskyld uttrykket) og de fem ukene virker helt uutholdelige.

Jeg må innrømme at jeg føler meg som en sippeguri – litt pinlig og ikke helt Tårnfrid… Snart 40 og blir helt satt ut fordi mannen skal være vekke i fem uker… Jeg prøver å tenke på at det er andre som gjør dette enda oftere enn meg og de klarer seg helt fint. Jeg kommer også til å klare meg, det vet jeg, men jeg synes ikke noe om det og jeg synes fryktelig synd på meg selv akkurat nå. Er det lov?

Noen som har noen råd/tips om hvordan jeg skal få disse ukene til å gå?

Full kontroll, åffkårs!

IMG_3361

Utsikten fredagens gjester kan vente seg (om værgudene er med oss….)

Planen i går ettermiddag var å ta en av mange turer til butikken. Forhåpentligvis den nest siste. Å arrangere fest for 70 personer, med påfølgende ny fest for 50 personer dagen etter, er ingen spøk! Spesielt ikke når cateringselskapet 4 dager før ikke er sikker på om de kan levere til rett tidspunkt. Da skar jeg bare gjennom, ba de ta seg en bolle (ihvertfall på facebookoppdateringen min) og sa at vi fikser det selv. Jeg trodde jeg var sinnsyk i gjerningsøyeblikket da vi planla, nå begynner jeg å lure på om jeg er kronisk sinnsyk!

Avgjørelsen om å lage all maten selv ble tatt etter at jeg hadde funnet ut hvor jeg kunne få tak i rå, ferdigskrelte, stomiopererte scampi. Jeg er nemlig ikke en av dem som serverer scampi med den ekle, svarte tråden, også kalt tarm, DAN! (Dan er kokk og har vært min moralske støtte og rådgiver i flere måneder nå.) Nå skal det sies at den opprinnelige planen var å lage en del av maten selv. Litt matlaging hver dag, i flere uker, har resultert i at vi har måttet handle nesten hver dag fordi fryseren har vært full av godsaker. Dvs. vi har vært uten brød og middag ikke bare en dag de siste ukene…. “Skal se om jeg finner noe i fryseren,” er liksom ikke det samme lenger. Fryseren er full, men bare se (og lukte) ikke røre!

På vei til butikken var planen å plukke opp slaven min (da vi planla dette fikk mannen slavekontrakt). Det ble ikke handling, ihvertfall ikke før etter at vi hadde plukket opp de beste vennene våre fra Liverpool, som vi trodde skulle komme dagen etter! Hva som foregikk i hodet på slaven da det tikket inn en tekstmelding med: “We have arrived, we can take a taxi from the airport!” vet kun han!

Heldigvis er vi ikke blitt så gamle at vi ikke klarer å endre planer. Vi fikk installert vennene våre på hotellet (slaven hadde faktisk klart å bestille hotell til rett dag, ikke vet jeg hvorfor han var sikker på at de skulle komme dagen etter….), snakket litt og så bar det videre til butikken.

Da er det bare å krysse fingrene for at noen vi ikke har invitert plutselig skal dukke opp, at dagen i dag går etter planen og at kropp og sinn fortsatt virker på mandag! (Legg merke til at jeg ikke har krysset fingrene for festene, de blir bra uansett!)

50 år er gårsdagens 30

står det i dagens “Hegnar Online Kvinner”. Dette gjelder nok i aller høyeste grad når det gjelder arbeidsmarkedet, men gjelder det også i klesveien?

Jeg skal ikke påberope meg å være noen moteguru (selv om jeg har jobbet backstage under London Fashion Week, men det kan jeg fortelle om en annen gang), men jeg mener selv jeg har en viss sans for stil, form og farge. Og tro meg, det er ikke stilig å gå kledd som en 25-30 åring når man har passert 50. For all del, jeg synes mange 50-åringer er flotte. Til og med flottere enn mange 30-åringer, men hver alder har sin sjarm og man er faktisk akkurat så gammel som man er, selv om noen vil hevde at man bare er så gammel som man føler seg. Tro meg, 30-åringene ser ikke på en 50-åring som en 30-åring, uansett hvor ungt og moteriktig hun måtte kle seg!

Man trenger absolutt ikke å kle seg som en “kjerring” selv om man har passert 50, men det er langt mellom 30-åringenes mote og “kjerring”. I dag vil jeg derfor ta tommelen opp for kvinner som tør å eldes med stil og ikke går i fellen ved å prøve og være noe hun ikke er!

 

Året består av flest hverdager!

Innlegget til Frøken Makeløs, om hennes papirbryllupsdag, fikk meg til å tenke på min egen bryllupsdag, merkedager og hverdager.

Jeg har vært gift i 15,5 år, eller er det 16,5? Ble litt usikker der… Anyway… Jeg har vært gift så lenge at jeg har kommet ut av tellingen. I tillegg er vi ungdomskjærester, vi traff hverandre da vi begge akkurat var fyllt 16, vi forlovet oss da vi var 18 og fikk barn da vi var 22. Etter min mening litt tidlig, men det er slikt som skjer når man reiser på ferie til et sted der det hverken er noe å se, gjøre på, shoppe (foruten piratkopier av kassetter – som den gang var helt vanlig!) eller spise. (Advarsel herver gitt, IKKE reis til Bulgaria!)

Mange, spesielt jenter, henger seg opp i alle merkedagene i et forhold: Dagen man ble sammen, forlovelsesdag og bryllupsdag i tillegg til gebursdag, jul og, Gud forby, Valentinesdag. (Dette er en dag jeg prøver å forbigå i stillhet fordi jeg er ganske så sikker på at det er handelsstanden som har importert den.) Jeg glemte å nevne mors- og farsdag. Altså, fryktelig mange dager man skal holde styr på og gi hverandre en oppmerksomhet.

Her i huset er det ingen som vet hvilken dato vi ble sammen. Muligens fordi det kanskje ikke var en eksakt dato? Ikke vet jeg, jeg vet bare at det var i slutten av oktober. De første årene satte vi datoen til 31. oktober, for å ha en dag å feire, men jeg tror det er feil. Dagen feires ikke lenger nei. Forlovelsesdagen vet jeg fordi den står inne i ringene, som vi også bruker som gifteringer. Bryllupsdagen er 11. oktober, eller 7.? Ble litt usikker der gitt. Tror jeg må spørre mamma, hun har full kontroll! Mamma’n min pleier nemlig å minne meg på datoen, enten fordi hun stikker til meg en kovolutt med “gratulerer med bryllupsdagen” eller fordi hun ringer. Da sier hun ofte bare “gratulerer med dagen!” og jeg får panikk fordi jeg tror jeg har glemt en gebursdag.

Gebursdag eller jul tar vi heller ikke så alvorlig. Vi har felles økonomi, vi liker å reise og vi liker å shoppe. Da bruker vi heller pengene på en reise eller vi kjøper noe vi har lyst på. Smykker har jeg nok av, både som jeg har fått tidligere og som jeg har arvet. Dessuten er jeg ingen “Dolly” når det gjelder smykker. Jeg liker det enkle, små diamanter holder for meg! De tåler alt og jeg slipper å ta de av og på.

Trenger jeg å nevne at mors- og farsdag ikke blir feiret i vår familie?

Ellers liker jeg å markere runde dager og da gjør vi det skikkelig. For meg er det enten det, eller ingenting. Som jeg sa da jeg giftet meg: Enten skal jeg ha et stort bryllup eller så kan jeg gifte meg hos byfogden, stille og rolig, med nærmeste familie. Det ble stort bryllup!

Om noen dager skal vi feire runde dager. Min kjære er bare 4 dager eldre enn meg og da er det veldig praktisk at vi feirer sammen. Siden begge skal feires, og fordi vi får mange tilreisende gjester, har vi valgt å feire to dager til ende. Noe jeg gleder meg kjempemye til selv om det er mye stress i forkant. Nesten som et bryllup!

Og endelig kommer jeg til poenget i dette blogginnlegget. Året består av flest hverdager: Triste, kjedelige, travle, gode, mindre gode, kranglete, ensomme, fantastiske osv… Selv foretrekker jeg derfor å få en oppmerksomhet på en helt vanlig hverdag, fordi mannen virkelig har ønsket å gi meg noe, og ikke fordi han har følt seg tvunget pga. at det er en merkedag.

I grunnen tenker jeg at de romantiske “jentegreiene” ikke betyr så mye for meg. Blomster, hva er det da? OK, alle jenter ønsker seg blomster innimellom. Det er romantisk, man har sett og lest om det og det blir enda mer romantisk om man kan skrive det på Face og alle andre blir misunnelig: “Fikk blomster av mannen i dag, LYKKE! <3” Gjør seg bra!

Jeg får ikke så ofte blomster, men min mann viser at han elsker meg på andre måter, f.eks. ved å kjøre og hente meg over alt (i mange år hentet han meg på jobben nesten hver eneste kveld, etter å ha laget middag) og han sier stort sett aldri nei til å hjelpe meg med noe. Han er en av de mest rause personene jeg kjenner og jeg vet at han alltid vil at jeg skal ha det bra. Ofte kan han ringe til meg fra jobben bare for så spørre hvordan jeg har det! I tillegg til å være verdens beste mann er han også min aller beste venn. Selv om vi av og til krangler så huset rister (jeg er ikke kjent for å gå stille i dørene når jeg er sint….) ville jeg ikke hatt noen annen. Alt dette betyr mye mer enn en blomsterkvast, selv om det ikke akkurat ser like bra ut på Face: “Mannen ringte til meg i dag, lykke!” Eeeh…

Det er mulig jeg hadde hatt en annen mening om “blomster- og gavegreiene” om jeg hadde hatt en mann som kom med røde roser og små esker i tide og utide. Poenget mitt er at jenter ikke skal nedvurdere sine egne menn fordi de ikke er som i filmene, men heller finne andre positive egenskaper ved sine menn. Kanskje ikke “skryteromantisk”, men romantisk på sin måte!

 

 

Litt sånn Tårnfrid

I det siste har denne bloggen vært fryktelig alvorlig og saklig. Jeg er riktignok en ganske så alvorlig type og jeg virkelig hater når folk prøver å være morsomme mens jeg prøver å diskutere noe jeg synes er viktig, men jeg har faktisk litt humor også. Ikke minst har jeg mye selvironi og kan fint le meg skakk i hjel av meg selv.

På toppen av dette er jeg verdens største ulykkesfugl og skader meg på de latterligste måter (om jeg skulle bli fattig kan jeg kanskje skrive bok om alle de rare måtene jeg har skadet meg på). Det er som om føttene mine av og til er spaghetti og armer og bein går ikke alltid i takt med hodet, øynene og ørene. “Vimsete,” sa min mor at jeg var. For tre år siden fikk jeg noe av forklaringen (jeg liker å dro at jeg overhodet ikke er en “klumse”, at alt har en forklaring). Jeg fikk da diagnosen på en sjelden, kronisk, arvelig bindevevsykdom som gjør at armer og bein blir “løse”, og jeg er derfor ganske så “myk”. Noen ganger er det en ulempe, mens andre ganger er det ganske så greit, f.eks. når jeg er alene og trenger solkrem på ryggen. Trenger ingen degos jeg!

Om en ukes tid har vi visst invitert til “bli-kjent-fest” på fredagen og middag i leid lokale på lørdagen. Enten inviterer man til skikkelig gebursdagsfeiring, eller så lar man være! Ops.. der røpet jeg meg… <gebursdag>…. Nok om det…

Her kommer altså Tårnfrid-tendensene mine inn. Jeg er et råskinn på å planlegge (lært av min mor). Jeg har allerede skrevet flere sider om hva som skal gjøres når og hvem som skal gjøre hva. Type: “Handle onsdag: xxx.. Skjære tomater: xxx… Mannen: xxx – husk å være effektiv, ikke dill… !” (Han tok det heldigvis med et smil!)

I dag stod handling på programmet og dette ble skrevet på Facebooken min om dagens seanse: Hektisk dag… Handling til 60 + 50 gjester: Opptil flere matvarebutikker (logistikksjefen klarte å gå i feil butikk til feil tid (is kan ikke kjøpes først må vite!), dette ble ikke oppdaget før vi hadde parkert og gått målrettet inn i butikken: “Eh, hva gjør vi her?” ), Ikea (klarte å glemme kanelbollene som vi skulle spise til lunsj… kjøpte nye senere, men de var slettes ikke like gode som de vi hadde glemt… ) og en tur ut på landet for å avlevere 5 kasser brus og en haug med mat. Oppdaget selvfølgelig at vi hadde fire poser som skulle vært hjemme. Ble ikke oppdaget før vi hadde dradd de ned til huset…. Jaja…. selv med litt svikt i logistikken har vi fått gjort mye! Hehe, T tror vi er kommet langt… han skulle bare visst…. det gjenstår 6 dager med slavearbeid….:-D

(Iflg. listen skal vi på butikken minst 3 ganger til før fredag….)

Jeg er flink på logistikk, litt vimsete i utførelsen og delegerer gjerne. Dette jo bare gå bra!