Category Archives: Reisen tilbake/reisebrev

Hjemme igjen

Da er reisen over for denne gangen. Siden jeg ikke fikk sove på flyet hjem hadde jeg rikelig med tid til å tenke over og se tilbake på turen.

I utgangspunktet har jeg gjort mye av det samme som jeg pleier å gjøre når jeg er ute og reiser. Det er ingen bombe at jeg ikke er så glad i å gå på museer og den slags. Min måte å oppleve nye land og kulturer på er gjennom maten og å oppsøke steder der de lokale ferdes. Jeg pleier bl.a. alltid å ta undergrunnen/buss/trikk for å komme meg rundt. Reiser man på forskjellige tider av døgnet får man virkelig oppleve lokalbefolkningen. Å rusle gatelangs og sette seg ned på en lokal kafe er også en av favorittene. For ikke å snakke om å gå på det lokale supermarkedet. Jeg elsker å lage mat og blir stort sett alltid ekstatisk av å gå i matvarebutikker i utlandet. Det sier nok dessverre mer om de norske supermarkedene enn de utenlanske vil jeg tro…

På noen punkt har nok denne reisen skilt seg ut fra andre reiser ved at jeg hadde på meg “adoptert-brillene”. Flere ganger kommenterte vi bl.a. folkene rundt oss og laget små vittige og romantiske historier (fantasien er det ingenting i veien med!) om hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde vært i Norge. Vi så folk som lignet på meg og fleipet med at det *måtte* være moren/søsteren min. Bl.a. opplevde vi en gammel dame som klarte å snike seg inn på trikken før meg. Kommentaren fra mannen var da: “Vel, hvis hun nå klarer å kapre et ledig sete, kan du være sikker på at det der er moren din!”. Det er litt pinlig å innrømme det: Ja, jeg er ekspert på å komme meg først i køen og snapper alltid det ene ledige setet, men her møtte jeg tydeligvis min overkvinne!

Man skulle kanskje tro at møtet på Holt ville være det mest overveldende med turen. Det ble det ikke. Turen har vært mer preget av selve opplevelsen av å være i Seoul, byen jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, men som jeg ble født i. Jeg elsker Seoul fordi det er en by som der man kan oppleve både den gamle kulturen og det helt moderne om hverandre. Jeg liker å spise i Seoul fordi man kan få mat fra alle de asiatiske landene. Ja, det er mye som gjør at Seoul er en av favorittbyene mine, men jeg har fortsatt ikke det romantiske og stolte “dette er *min* by, her er jeg fra”-forholdet. Kanskje jeg ville fått et annet forhold til Seoul om dette hadde vært den første asiatiske byen jeg hadde vært i og om jeg ikke hadde vært i mange asiatiske land fra før av?

En ting er jeg ihvertfall sikker på og det er at Asia er *mitt* kontinent (ihvertfall Sør-Øst Asia….)!

PS. Råtten blomkål lukter verre enn råtten kinakål (det er kinakål de bruker i kimchi, ikke hodekål)! Verdens beste sønn hadde vasket og ryddet hele huset, allikevel lå det en råtten eim over både rommene nede og oppe og jeg fikk “kimchi-dejavu”. Jeg lette og lette etter synderen, men fant den ikke. Mannen fant den, i kjøleskapet… En halv, kokt og vellagret blomkål klarte å stinke ut hele huset!

Siste dag i Seoul i dag!

Siste dag for denne gangen, ikke for alltid… 🙂 Siden jeg er så heldig å ha mange av leverandørene mine i Seoul skal jeg nok tilbake igjen, men *når* vet jeg ikke.

Dessverre har de to-tre siste dagene vært noe preget av en irriterende migrene som ikke vil gi seg. Heldigvis virket medisinene godt på lørdag, så vi fikk en fantastisk opplevelse på restaurant Pierre Gagnaire på lørdag kveld. Restauranten kan anbefales på det varmeste! Maten var utsøkt, atmosfæren fin og servicen var på topp. Jeg klarte, ikke helt ulikt meg, å søle maten min ut over gulvet og kjolen min. Servitøren kom løpende nesten før jeg selv merket at maten var i fanget mitt! Jeg fikk både våte og tørre tøyservietter til å tørke meg med!

I går var vi ute og fartet på formiddagen, men på ettermiddagen og kvelden kastet jeg inn hånkleet. Vi var dog en liten tur ut for å få med oss litt av “k-pop” konserten som ble holdt rett utenfor hotellet vårt. Jeg skjønner hvorfor k-pop er blitt så populært, det er virkelig fengende musikk og selv med migrene hadde jeg lyst til å danse! Tror jeg må hente ned litt k-pop i Spotify.

I dag var jeg var en liten tur for å handle de siste tingene, men har ellers holdt meg til hotellet. Migrenen er ikke så ille i dag. I dag er “medisinbakrusen” det verste, vondt i hodet, slapp, svimmel og kvalm. Altså ikke det helt store! 🙁

Jeg krysser fingrene for at dagen i morgen blir bedre rent helsemessig, hvis ikke kan det bli en laaaaaang flytur hjem…

 

 

Tilbake, del 2: Holt Children Care

Etter møtet med sosialarbeideren ble vi fulgt ned i tredje etasje, der barnehjemmet er. For tiden er det 10 barn fra noen måneder til 1-2 år (etter at sønnen er blitt stor har jeg ingen begreper om hvor stort et barn er ved en viss alder, men jeg tror de eldste barna var 1-2 åe) som er på hjemmet. I tillegg jobber det 6-8 pleiere der. Noen er frivillige og andre er ansatt. Det var flere rom på avdelingen, men de to hovedrommene, der barna sov, var i grunnen ganske triste med tapet og møbler fra 70-tallet og guffent “plastgulv”. Veldig typisk institusjon! På den andre siden virket pleierne snille og greie og barna fikk mye nærkonttakt og kos, det er jeg ikke i tvil om! Og *det* er tross alt det viktigste!

Jeg hadde med noen tåteflasker og brystpumper (til senteret for enslige mødre) og dette ble de veldig glade for. (En stor takk til de som bidro!) Neste gang kommer jeg nok til å ta med meg klær, morsmelkserstatning og kanskje noen leker.

Vi fikk lov til å holde hvert vårt barn fra avdelingen for de minste barna og jeg fikk gi mat til en av de. Jeg må innrømme at jeg fikk lyst til å ta med meg det lille nurket hjem til Norge….

Vi ble fortalt at de som adopterer vekk barna sine i dag stort sett er enslige, veldig unge mødre. Det visste jeg fra før av. Det jeg ikke visste var at det nå for tiden er stort sett gutter som blir sendt ut av landet. Dette fordi de prøver å få til adopsjon innenlands i første omgang og koreanerne vil ikke adoptere gutter. Det var litt uklart hvorfor, men jeg forstod det slik at koreanerne mener det er mer slitsomt å ha gutter. Fordi det nå er en lov som sier at barna i første omgang skal adopteres bort innenlands er derfor barna som nå sendes ut av landet en del eldre enn det de var da jeg var liten. (Min personlige mening her er at det er synd. Jeg tror det er best for alle parter at barna kommer til sine rette foreldre så tidlig som mulig, jo tidligere jo bedre.)

 

Dette var en av de eldste på avdelingen for de minste, gutt på 8 måneder. Lurer på hva som foregår inne i hodet på denne lille gutten…?

 

Etter å ha vært på barnehjemmet en liten stund kom det et amerikansk ektepar inn. De skulle hente sønnen sin senere på dagen, men hadde akkurat blitt fortalt at sønnen de skulle hente hadde en lillebror som var på Holt. Det var “lillebroren” de var på besøk til da vi var der. (Jeg forstod det slik at prosessen for å få adoptere ham ville gå raskere og enklere fordi det er ønskelig at søsken ikke skilles.) Dette møtet fikk vi overvære og for første gang i løpet av tiden på Holt fikk jeg en ørliten klump i halsen. Vi snakket litt med det amerikanske ekteparet, men de var, forståelig nok, mest opptatt av å hilse på, bli kjent med, kose med og leke med sin fremtidige sønn. Det var virkelig rørende å se dette første møtet!

Som en oppsummering av besøket mitt på Holt vil jeg si at ja, det var en fin opplevelse, men langt i fra så opprivende som jeg hadde sett for meg. (Kanskje jeg har sett for mye på programmer som “Tore på Sporet”?Spørsmålet er kanskje om vi alle har sett for mye på slike programmer… Dette er et tema jeg vil komme tilbake til. Selv om møtet med Holt er over har jeg fortsatt mange tema omkring adopsjon jeg gjerne vil ta opp, så bloggen er langt i fra død!)

 

 

 

 

15-års bryllupsdag!

I dag skal vi feire 15-års bryllupsdag! Egentlig er dagen på torsdag, men siden vi er i Seoul nå tenkte vi at det er fint å feire dagen her. Det blir ikke koreansk mat i dag, men fransk. Pierre Gagnaire har en restaurant i sentrum og min kjære har bestilt bord der til i kveld. Pierre Gagnaire har forøvrig også en restaurantt på Intercontinental Tokyo, som vi bodde på i 5 uker,  men vi prøvde den aldri ut. Det eneste vi smakte på var isen som han lager og den var himmelsk god, virkelig verdt de 60 kronene for en liten is! Det skal derfor bli spennende å teste ut maten i kveld!

Jeg vet, jeg lovet et innlegg om barnehjemmet. Det kommer! 🙂

 

Tilbake, del 1: Holt Post Adoption Center.

Vi klarte å gå til feil kontor. Vi gikk ti hovedkontoret og senteret for utenlandsadopsjon mens vi skulle til “post adoption” senteret. Heldigvis var det ikke langt å gå og vi ble guidet til rett sted av en dame. Det viste seg at hun jobbet med Verdens Barn (de som organiserer adopsjon fra Korea til Norge) og kjente han som jeg har hatt kontakt med der.

 

Utenfor hovedkontoret. Mannen, som står i døren der, var nok sikker på at vi var et ungt par som skulle adoptere for han geleidet oss så fint inn i heisen og trykket på det han trodde var rett knapp, altså senter for utenlandsadopsjon. Han trodde sikkert at vi var på hentereise! 🙂

 

Da vi kom til rett sted ble vi møtt av en gammel og veldig hyggelig mann. Han viste oss hvor vi skulle sette skoene våre og gav oss noen vakre tøfler.

 

 

Det viste seg at sosialarbeideren som jeg hadde hatt kontakt med via mail var borte, men jeg fikk snakke med en annen, veldig hyggelig dame. Hun hadde forresten vært i Norge, i mai! Jeg var ikke forberedt på at de måtte se, og få kopi av, passet mitt, men heldigvis hadde jeg det med meg i vesken. Når jeg tenker jeg om burde jeg visst det, for ellers kunne jo hvem som helst ha dukket opp for å fått ut sensitiv informasjon.

Etter å ha gått gjennom formalitetene kom hun med mappen min. Den så forbausende lik ut til den mappen som jeg hadde hjemme! Jeg var spent, men likevel forbausende rolig og fattet. Det første jeg fikk se da jeg åpnet mappen var de to bildene som ble tatt i Korea før jeg ble adoptert, som jeg også selv har. I tillegg var det et bilde av meg i fullt vinterutstyr i snøen! Jeg ble forklart at bildet var blitt sendt av mamma og pappa. Det skjønte jeg med en gang, for jeg har sett det samme bildet hjemme i albummet.

I begynnelsen fikk jeg også vite at de ikke hadde noe mer informasjon om bakgrunnen min enn det som stod i mappen som jeg allerede har. Jeg ble levert til et annet barnehjem, for innenlands adopsjon. Dette barnehjemmet er lagt ned og det er nok noe av grunnen til at det ikke finnes noe mer informasjon. Ellers stod det ikke så mye mer i mappen min, annet enn mamma og pappas evaluering, som jeg ikke fikk se. Jeg tror det var både evalueringen av dem og et brev med evaluering av meg i ettertid. Selv om jeg ikke fikk lese dette kunne jeg skimte mamma sin håndskrift! Bilder av familien var der også, veldig vittig, 40 år gamle bilder av en kjernesunn, norsk familie. Det var nok bildene som gjorde utslaget! Og ikke minst, at vi hadde “trekk-i-snoren-do”! 🙂

I grunnen er jeg lettet og glad over at jeg ikke fikk vite noe mer enn det jeg allerede vet. OM det f.eks. hadde ligget et brev eller et notat om at bio-familien hadde prøvd å ta kontakt (dette har jeg hørt flere historier om), måtte jeg tatt et valg. Jeg er redd jeg, fordi jeg er mor selv, hadde følt meg tvunget til å ta kontakt. En mor vil jo gjerne vite hvordan det har gått med barnet sitt tenker jeg! Siden jeg overhodet ikke har vært interessert i å finne biologiske røtter er det derfor godt å vite at det ikke er noe mer informasjon å hente ut.

Dette ble altså hverken noe “tåreperse” eller så følelsesladet som jeg trodde det kom til å bli. Ikke en eneste gang i løpet av prosessen hadde jeg så mye som en klump i halsen en gang. Jeg, som er verdens mest sentimentale, føler meg nesten litt snytt! Andre har fortalt at de syntes dette møtet på Holt var veldig nært, jeg fikk aldri den følelsen. Ja, det var kjekt, og kanskje også viktig, men i ettertid ser jeg at det kun var viktig for å få stadfestet at jeg overhodet ikke føler hverken noe savn eller “sort hull”.

Del 2. fra barnehjemmet kommer i morgen!

Sommerfugler i magen!

God morgen!

Jeg har, merkelig nok, sovet ganske bra i natt. Bortsett fra en trøblete mage (hey ho, velkommen til min verden…:-/) har jeg ikke vært mye våken. Nå kjenner jeg at jeg er ganske spent, spesielt fordi jeg det siste døgnet har fått mange historier fra adopterte som har vært på besøk hos Holt. Hver historie er unik, men det er ikke til å komme utenom at disse historiene har økt spenningsnivået litt. Mange har lett etter sine bilogiske røtter, noen har funnet, andre leter fortsatt. Mitt besøk på Holt grunner ikke i en søken etter røtter, så det er ikke det jeg er spent på, kanskje det er mer nysgjerrigheten på selve historien, om det er noe mer å fortelle? Time will show!

 

I går, i dag og i morgen!

I går var vi en tur innom byen. Koreanerne hadde fortsatt ferie. En god del butikker var åpne, men ikke de som jeg skulle på. Vi endte opp med å rusle litt rundt. På vei til undergrunnen, utenfor City Hall, “dumpet” vi borti noe vi ikke helt vet hva var for noe, men det virket som en slags gudstjeneste. Mange eldre mennesker i Hanbok og med rare hatter på hodet!

 

 

På ettermiddagen dro vil inn til Gangnam (som uttales “Kagnam” ) og spiste middag. Ikke noe fancy greier, men veldig godt. Jeg ELSKER hvitløk, men magen min er ikke så glad i det..- Etter middagen, som var veldig god, men stappet med hvitløk, dro vi derfor tilbake til hotellet.

I dag var *mine* butikker endelig åpne og jeg fikk gjort litt innkjøp samt et møte med hovedleverandøren min. Var også en tur innom stoff-markedet, men kjøpte ikke noe. Siden magen min fortsatt trøblet seg litt etter middagen i går ble det en kjapp middag på en kafe. (Min teori om at Kimchi er godt for magen min var en dårlig teori. Sant nok består Kimchi av råtten kål, som skal være full av de gode bakteriene, men den er også full av hvitløk, som jeg ikke tåler, så da er jeg like langt! :-))

Nå sitter jeg og grugleder meg til møtet med Holt i morgen. Jeg har ingen forventninger og vet svært lite om hva jeg kan forvente meg, men en ting er sikkert, det blir spennende!

Besøk på senteret for handikappede er avlyst

Etter å ha funnet ut at dette senteret ligger 2 timer fra hotellet vårt har jeg funnet ut at jeg må avlyse besøket. Jeg skulle egentlig dit på torsdag, men innser at jeg ikke kommer til å klare både den turen og turen til Holt på fredag. Det blir rett og slett for mye for meg og jeg er redd jeg kommer til å ende opp med migrene på fredag om jeg ikke tar det litt med ro på torsdag. Besøket på Holt er tross alt det viktigste! Fortsatt går jeg og “grugleder” meg, som min sønn ville sagt det da han var liten, men jeg tror jeg gleder meg mest. Ikke minst er jeg veldig nysgjerrig på hva som måtte ligge i mappen min her i Seoul!

Ny bomtur, men vi fant fort en backupplan!

I dag tenkte jeg at koreanerne hadde hatt nok ferie og at stoffmarkedet (som i tøy altså…:-)) derfor måtte være åpent. Noen var fornøyd med ferien, men de aller fleste butikkene var stengt. De butikkene som var åpne var de som solgte Hanbok. Kanskje det er “Hanbok-kjøpe-dag” i dag? Jeg fant også noen butikker som solgte tweed. Jeg endte derfor opp med å kjøpe litt stoff! HURRA!

 

Dette stoffet kjøpte jeg altså i dag

 

Og jeg skal bruke det til å lage slike hårspenner.

 

Etter bomturen tok vi undergrunnen til Deoksugungpalasset. Det viste seg at Seoul Festival 2012 begynte i går. Vi har enda ikke funnet ut HVA dette er, men det er tydeligvis mye som skjer i hele Seoul. Bl.a. er det også Gangnam Festival.

 

Lunsjen i dag ble japanske nudler. Dette er typisk oppdekning. Med andre ord, ikke spesielt stilfullt!

 

Selv om man spiser som en japaner (slurper og dytter halve hodet ned i bollen) er det umulig å ikke grise…

 

 

Ved inngangen til Deouksugungpalasset. Oppvirning i forbindelse med Seoul Festival. Ingen aning HVA dette var for noe, men vi måtte jo ta bilder!

 

Inne på Deoksugungpalasset.

Inne i hagen til palasset.

 

Jeg prøvde ut mine fotografferdigheter…