Category Archives: Relasjoner

Psykisk helse i sosiale medier

BT har for tiden en debattserie som setter fokus på åpenhet om sykdom og død i sosiale medier. I dagens innlegg kan vi lese et lite innlegg skrevet av Magne Helander, pappa’en til Ylva, som skrev om sin datters sykdom og død. (Hva jeg mener om dette er en helt annen debatt som jeg har tenkt å skrive om senere.) Helander skriver at han brukte sosiale medier for å bearbeide sin egen sorg, han flyttet grenser for sin egen åpenhet omkring de vanskelige følelsene sine.

Han er ikke den eneste som har brukt blogging, Facebook og Twitter i forbindelse med vanskelige følelser og sykdom. Tvert i mot, det blir bare fler og fler “kreftblogger”, “angstblogger”, “ME-blogger” osv… osv… og det kan synes som om grensene for hva vi deler stadig flyttes. Mye av det som før var i den private sfæren er nå flyttet til det offentlige rom. På mange områder er dette bra, jeg liker åpenhet!

Dessverre er jeg ikke sikker på om denne delingen av følelser, med påfølgende empati og “støtteerklæringer”, på sosiale medier alltid er av det gode for å dempe psykiske plager. Jeg er redd at offentlig åpenheten etterhvert har ført til en “offentlig empati”, mens vår personlige og naturlige empati er blitt svekket og at vi nesten er blitt fremmedgjort mer enn vi er blitt fortrolig med de vonde følelsene.

Som jeg tidligere har skrevet tror jeg at sosiale medier har gjort det veldig enkelt for oss å vise medfølelse og empati, på avstand, og uforpliktende. For mange vil dette varme, men er det litt som å “pisse i buksen for å holde seg varm”? For hvor lenge varmer denne “ukjenteempatien”? Selv gleder det meg mye mer når folk jeg kjenner og folk som bryr seg om meg tar kontakt og viser støtte og empati og komme med konstruktive tilbakemeldinger, enn likes og “godt skrevet” fra helt ukjente. Jeg skal ikke si at 500 “likes” ikke gir meg et “kick” der og da, men de ukjente vil aldri invitere meg på kaffe, handle for meg, besøke meg – de vil aldri være der når jeg virkelig trenger det. Kanskje sosiale medier skaper et slags falskt nettverk?

På samme måte er jeg redd at sosiale medier har gjort det for enkelt for oss å dele og snakke om vanskelige følelser. Vi lurer på en måte oss selv. Fordi vi har delt og offentliggjort, tror vi at vi er blitt mer åpne. Likevel vil mange fortsatt ha de samme problemene med å snakke om følelsene face to face. I stedet for å finne noen å snakke med, noen vi kjenner, som vi stoler på og som bryr seg setter vi oss ved PC’en og skriver til hele verden. I håp om at det er lesere der ute,  i håp om at noen vil trykke “like” og i den visshet om at man ikke blir avvist. Det verste som kan skje er at man ikke får noe feedback!

Jeg har skrevet mye om empati nå. Dette fordi jeg tror mye av åpenheten blir presset frem av vårt ønske om empati og feedback. Jeg tror ikke dette er bevisst, langt i fra. Det er kanskje litt kynisk å påpeke det, men jeg tror likevel det er en sannehet, selv om vi (meg selv inkludert) ikke liker å høre den. Man bruker sosiale medier for å få likes, feedback, empati, en reaksjon…  hvis ikke kunne man  bare ha skrevet en dagbok i en lukket blogg, lukket for offentligheten.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg overhodet ikke er i mot at folk (meg selv også, kanskje…) bruker sosiale medier som terapi, “samtalepartner” og/eller for å få feedback, men jeg tror heller ikke at det bare er positivt og jeg er ikke sikker på om det har noen effekt for å få ned antall personer med psykiske lidelser.

 

Psykisk helsevern for “mannen i gata”

Kjære navnesøster (svar til blogginnlegget: “Livet er noe som skjer med oss alle“).

Jeg lovet deg et svar. Grunnen til at jeg ikke har svart før nå er fordi det har vært vanskelig å svare på noe jeg selv kunne ha skrevet, annet enn at jeg er veldig enig med deg.

Inntil jeg begynte å tenke på min egen opplevelse av psykisk helsevern og hvordan det oppfattes  for “den vanlige mannen i gata”. I ditt innlegg skrev du:  “Det finnes hjelp til alt der ute. Du kan få det godt i hjertet ditt raskt om du ønsker det. Det står folk klar der ute for å hjelpe deg. Og ikke glem at du også er ansvarlig for å spørre om hjelp!”

Da lurer du sikkert på hvorfor jeg som er ressurssterk, oppegående og sosial har opplevd psykisk helsevern i praksis? Vel, som jeg har skrevet før, så har jeg ikke taklet det å bli syk spesielt bra. Jeg tenkte lenge at jeg nok skulle komme over det, at jeg bare måtte ta tiden til hjelp. Heldigvis har jeg kontakt med andre med samme sykdom som meg. Da jeg spurte om det var andre som hadde gått til psykolog, svarte flere at de hadde fått hjelp i begynnelsen av slutten på arbeidslivet. Det er nemlig en tøff prosess, mye verre enn jeg hadde trodd, men det skal jeg skrive om en annen gang.

I 6 måneder har jeg gått og grublet på om jeg burde snakke med fastlegen min, som jeg har tett kontakt med, om å få en henvisning til psykolog. For noen uker siden tok jeg mot til meg og snakket med ham. Jeg ba om hjelp. Han syntes det var en god idee. Ikke fordi jeg er en tikkende bombe, men for å få sortert tankene, få litt orden og så komme meg videre.

Fordi jeg har en omfattende sykdom har jeg vært hos både hjertespesialist, gynekolog, øre-nese-halslege, reumatolog, muskelspesialist, mage-tarmspesialist og sikkert enda flere som jeg ikke kommer på i farten. Å be om å få henvisning til noen av disse var en enkel sak, både praktisk og psykisk. Jeg har heller ikke noen problemer med å fortelle til andre at jeg har vært hos indremedisiner fordi de ikke finner ut av mitt skyhøye blodtrykk eller på legevakten fordi jeg har brukket en tå.

Å be om å få profesjonell hjelp for min psykiske helse har vært en mye tøffere vei å gå. Faktisk var jeg hos fastlegen mange ganger, med tanken om å snakke om en henvisning til psykolog, men det var alltid noe annet som, i mine tanker, var viktigere. Derfor tok det meg mer enn 6 måneder å endelig få snakket med fastlegen om min psyksiske helse. Det var som å komme ut av skapet, en lettelse. Nå skal det sies at jeg frekventerer fastlegen min sitt kontor relativt ofte og at jeg derfor har et godt tillitsforhold til ham, jeg kan derfor bare tenke meg hvor vanskelig dette må være for pasienter som knapt kjenner fastlegen sin.

Ingen har krav på å få vite at jeg har vært på legevakten ei heller at jeg skal til psykolog. Det er likevel et tankekors at det å gå på legevakten blir sett på som dagligdags, mens det å gå til psykolog har litt mer “wow-faktor”, i en slags negativ forstand. Man lurer litt på hva folk tror og mener, gjør man ikke? Jeg kan nesten banne på at venner og kjente kommer til å si at jeg er tøff som deler så mye med mine lesere, nettopp fordi jeg skriver om min psykiske helse. Mine betente knær har liksom ikke den samme “snerten”!

Jeg tror at mye av grunnen til “wow-faktoren” skyldes at man forbinder folk som går til psykokolog med psykisk syke menneskesker som har alvorlige psykiske lidelser. Ikke en som bare trenger en å samtale med for å klare å komme seg videre, eller som du sier, for å takle hverdagen og livet. Jeg har hverken tall eller statistikk, men jeg vil tro at sannheten er at de aller fleste som går til psyolog er som meg: De fungerer fint i dagliglivet, de har et nettverk  og er relativt normale og de er ikke til fare for hverken seg selv eller andre, de trenger bare litt hjelp for en periode.

Derfor, Cecilie, tror jeg ikke det er så enkelt som å si at det finnes folk der ute som kan hjelpe. Problemet ligger ikke i mangel på hjelpere, men at det er tabubelagt å spørre om og få den slags hjelp. Dette er mye av grunnen til at jeg har valgt å dele min historie. Jeg vet ikke om jeg kommer til å dele noe av selve prosessen, men jeg håper blogginnlegget mitt kanskje kan være med på å fjerne myten om at man nærmest må være psykotisk for å be om hjelp.

 

Fotballfruen(e): Hva skal man mene?

Jeg har ikke selv lest blogginnlegget, eller bloggen for den saks skyld, til fotballfruen(e?), men jeg har fått med meg litt av debatten nå i ettertid. Jeg må innrømme at jeg slettes ikke er sikker på hva jeg skal mene om saken.

På den ene siden synes jeg folk må få eksponere seg som de vil og så får vi som foreldre ta jobben med å lære barna våre hva som er rett og galt, sunt og usunt, viktig og uviktig osv… osv… Vi må lære barna våre å stå i mot presset, ha tro på seg selv og bli kloke og selvstendige individer.

På den andre siden ser jeg helt klart hvilken påvirkningskraft vi alle utsettes for. Selv voksne mennesker, som deg og meg, blir påvirket av det vi leser, ser og hører. Hvordan skal vi da forvente at en tenåring skal klare å sondere og sjonglere sinnet sitt gjennom all (des)informasjonen vi hele tiden blir bombardert med?

Å være tenåring i dag er nok på mange måter mye vanskeligere enn da jeg var ung. Den gangen følte vi konformiteten som en tvangstrøye. I ettertid ser jeg at konformiteten ikke bare var negativt, men at det også gav en slags trygghet. Vi visste hvor vi hadde hverandre og var på mange måter sikrere på oss selv og det vi stod for.

I dag utsettes tenåringene for krysspress fra de står opp om morgenen. De skal både være konforme, men også dyrke sin egen individualitet til det ytterste. Alt de gjør/ikke gjør blir også veldig tydelig gjennom sosiale medier, det var lettere å være ensom og/eller anderledes når ingen visste om det.

Det som kanskje forundrer meg aller mest i denne debatten er at mange argumenterer med at kritikerne er misunnelig og at kvinner er kvinner verst. I det hele tatt er det tragisk at ikke enkelte ser at dette er en verdidebatt langt over misunnelsens drift. Jeg ønsker ihvertfall at min kommende svigerdatter skal være mer opptatt av barnets helse, ve og vel, enn sin egen kropp og utseendet, når hun en gang skal bære frem mitt barnebarn. Jeg håper også at både hun og min sønn forstår at livet går i faser, at hver alder han sin sjarm og at både kropp og sinn forandrer seg gjennom et langt liv. Det er *dette* som er naturlig!

 

 

Vær raus – så skal du se hvor mange venner du får!

IMG_4072

Den siste uken har jeg vært på tur med 23 ukjente personer. Det eneste vi hadde til felles da vi dro, var at vi alle har Ehlers-Danlos Syndrom (EDS). Jeg innrømmer at jeg var meget skeptisk til å dra.  Jeg så for meg at det ble et ”freak-show”, dvs. en haug med merkelige folk. I tillegg synes jeg det er skummelt å snakke for mye med andre om sykdom. Det er fort gjort at man da plutselig får “vondter” man i utgangsunktet ikke hadde!

Før jeg dro fikk jeg en pep-talk av bestevenninnen min: ”Vær raus og åpen og legg fra deg alle fordommer, så går dette så bra så!”

Og det stemte…. Ikke at det ble et ”freak-show”, men at det å være raus og åpen gav meg selv så mye mer enn om jeg hadde tatt på skylappene og bare godtatt dem jeg umiddelbart følte meg komfortabel med.

Resultatet ble at jeg ble kjent med mange interessante mennesker som jeg normalt sett ikke hadde “menget meg med”. Selvfølgelig hadde jeg ikke samme kjemien med alle, men det var ingen jeg følte jeg hadde dårlig kjemi med slik jeg av og til ellers føler. Før har jeg alltid skyldt på at alle andre er rare og merkelige, men nå ser jeg kanskje at det har vært meg det har vært noe i veien med. Litt flaut å innrømme,  men man lærer så lenge man lever…

Det er jammen godt jeg begynner å bli voksen jeg også!

 

Hårete legger på 9-åring

IMG_3501

For noen måneder siden så jeg denne oppdateringen på en venninnes facebookvegg:

“Ønsker råd: Hva skal man gjøre når man har en 9 år gammel jente som nekter å gå med annet enn langbukser i sommervarmen – som følge av komplekser for hårete legger? Noen jenter i klassen hadde bemerket hårene….”

Mer eller mindre gode råd kom som perler på en snor og overraskende var det flere som svarte noe a’la dette:

“Hvis det gir henne bedre selvfølelse, vis henne hvordan hun kan fjerne hårene, why not?”

“Barna i dag er tidligere ute enn vi var, la henne fjerne hårene….”

Det er helt klart at det er et problem at jenta ikke tør å gå i sommerklær fordi hun har svarte hår på leggene, spesielt hvis hun blir ertet for det også. Samtidig synes jeg det er skremmende hvis det er “mobben i gata” som skal få diktere hva som er pent, og ikke minst at vi som foreldre også gir etter for dette. Hvilke signaler sender vi til barna våre da?

Er det nettopp fordi noen foreldre gir etter at barna våre er tidligere ute enn det vi var? Det er lett å skylde på medias påvirkning, men når vi tidligere og tidligere fjerner alt man *kan* bli mobbet for, lurer jeg litt på om vi som foreldre også har noe av skylden for konformiteten? Barna *vil* jo bli like om vi gjør de like…

Nå er det heldigvis enkelt å bli kvitt hårete legger, men om vi gir etter for dette, hva blir det neste som skal fikses på fordi de blir ertet? Nesen? Leppene? Valpefettet? Er det ikke lettere å lære barna våre at vi er forskjellige, at det ikke er hårete legger som definerer hvem og hva vi er, at det er andre ting enn det ytre som betyr noe? Kanskje akkurat dette hadde gitt henne bedre selvfølelse?

Jeg må innrømme at om jeg hadde hatt en datter og hun ble ertet for hårete legger, ja, da hadde jeg kanskje vist henne en epileringsmaskin (en slik som napper ut hårene – enkelt for henne å bruke selv, hårene vokser ut slik at hun ikke må bruke maskinen mer enn kanskje en gang i uken og hun blir ikke avhengig som ved barbering). Når det er sagt, tror jeg neppe det hadde vært så enkelt som at “om hun føler seg bedre av det, så why not?”. For meg hadde det vært et stort etisk dilemma, som jeg fortsatt ikke er 100% sikker på. Hvor mye skal vi beskytte barna og hvor mye skal vi la de tåle? Jeg er i grunnen glad jeg slipper unna akkurat disse hårete problemene siden jeg har en voksen sønn nå (han stilte noe ufrivillig opp som modell for dette bildet), men jeg misunner ikke dem som har tenåringsdøtre!

 

Couldn’t care less


IMG_2313

Jeg har en fantastisk mann, men av og til er han litt irriterende også. Som f.eks. når jeg er fryktelig engasjert i en sak. Ikke fordi denne saken angår meg eller mine, men fordi jeg lar meg provosere, jeg har mange meninger og jeg liker å ytre dem, høyt og tydelig, og gjerne flere ganger. Spesielt når han, meget uengasjert svarer: “Jada, jeg er enig, du har helt rett, forfedelig!” Da må jeg jo bare spørre en gang til: “Men er du ikke enig da? At … er helt bak mål …. osv.. osv…”

Da blir han irritert: “Men jeg sa jo at jeg var enig, hva mer skal jeg si?” Da blir selvfølgelig jeg litt smågrinete, for jeg vil at han skal engasjere seg mer, slik som meg, med både høy, gjerne litt sint røst, et kroppsspråk som sier “ja, ja, ja, go for it” og øyne som lyner. Men neida, han sitter der, sindig og rolig, og lurer på hvorfor jeg er så sint.

Han har ikke skjønt bæret… jeg er ikke sint, jeg er bare superengasjert må vite! At han kan sitte der, som om han ikke bryr seg, når resten av verden går ad undas (ihvertfall i mine øyne), kan jeg ikke forstå! Han, på sin side, kan ikke skjønne at jeg blir så hissig over, og ikke minst bruker så mye energi på, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Noe som ikke en gang angår oss eller noen vi kjenner.

Mulig han har rett… men irriterende er det uansett… Jeg tror dette er en mann/kvinnegreie, eller?

Willy Venneløs i motbakke

IMG_3483

For noen uker siden så jeg følgende på facebookveggen til en venninne av meg:

“… Synes til tider det er slitsomt å prøve og bli kjent med folk.. Litt som motbakkeløp, trur eg…”

Hun forklarte etterpå at hun tenkte spesielt på den settingen der man er på “hei-stadiet”, men skal over til å bli bedre kjent.

Jeg tror mange av oss har det slik. Det er nesten som i begynnelsen av et kjæresteforhold. Man vil gjerne bli bedre kjent samtidig som man er redd for å dumme seg ut og bli avvist:

“Sa jeg noe galt?”

“Snakket jeg for mye/for lite?”

“Kanskje ønsket om å bli bedre kjent ikke er gjensidig?”

Jeg har tidligere skrevet om ungdom og vennskap, om Gulli som følte hun kke hadde venner. Jeg tror ikke dette er et typisk ungdomsproblem. Jeg tror det er mange godt etablerte som også føler seg litt som Willy Venneløs. Jeg får ofte høre, av folk på min egen alder, at de gjerne skulle hatt et større nettverk. Mange, meg inkludert, har vært så opptatt av studier, familie, barn, jobb at de ikke har hatt tid til å pleie vennskap. Så plutselig er barna større, man går ikke på lekeplassen og blir kjent med andre barns foreldre lenger og lever ellers ganske så stabile liv. Man har plutselig mer tid til venner, men tilkomsten av nye, potensielle venner har stoppet opp.

Når man er blitt mer voksen er man, heldigvis, i en alder der man ofte er blitt litt mer romslig. Dem man før kanskje ikke ville blitt venner med, vil nå slippe gjennom “nåløyet”. Man har skjønt at ulikhet ikke nødvendigvis er en trussel, men mer en berikelse, for et vennskap. Problemet for mange er da: Hvordan finner man disse nye vennene og hvordan stifter og opprettholder man vennskapet? Jeg snakker ikke nå om å få bestevenner, men et nettverk man kan gå på byen med, invitere til en kopp kaffe, ta en telefon til osv…

Iflg. Facebook kan det virke som om det er mange som har store nettverk og mange nære venner og da blir det selvfølgelig ekstra belastende både å være Willy Venneløs, men også å “bryte inn” i det man tror er etablerte nettverk (man vil ikke bli avslørt som Willy Venneløs). Det å ha en stor omgangskrets er nærmest blitt et statussymbol, spesielt etter sosiale medier gjorde sitt inntog. Samtidig har jeg en følelse av at det er flere Willy Venneløs’er der ute enn vi tror, det er bare det at slikt snakker man ikke om fordi det er tabubelagt å ikke ha store nettverk og mange venner.

Når Willy Venneløs så endelig møter potensielle, nye venner oppstår denne usikkerheten og redselen for å bli avvist. Dessverre tror jeg denne redselen for å bli avvist gjør at mange ikke tør å ta videre kontakt. Ingen liker å bli avvist, gjør vi vel?

Jeg tror det da er viktig å tenke på hvordan man selv ville reagert om noen strakte ut en hånd. Man ville neppe tenkt at personen virkelig var Willy Venneløs og tatt i mot hånden av medlidenhet, eller avslått, slik mange frykter. Tvert i mot tror jeg at jeg selv ville blitt både glad og smigret over at noen ønsket å bli bedre kjent med meg. For vi vil jo alle være vennemateriell, vil vi ikke?

Mange sosiale og interessante relasjoner kunne nok oppstått om flere turde å ta sjansen, ta seg bryet ved å løpe litt i motbakke, selv om det er slitsomt. Toppen er neppe så langt vekke som vi tror! Selv har jeg planer om å løpe litt i motbakke de kommende ukene og månedene. Om noen ønsker å løpe sammen med meg er det bare å henge seg på. Husk at jeg er en av nord-europas lateste, så om jeg klarer det, kan du og!

 

 

 

50 år er gårsdagens 30

står det i dagens “Hegnar Online Kvinner”. Dette gjelder nok i aller høyeste grad når det gjelder arbeidsmarkedet, men gjelder det også i klesveien?

Jeg skal ikke påberope meg å være noen moteguru (selv om jeg har jobbet backstage under London Fashion Week, men det kan jeg fortelle om en annen gang), men jeg mener selv jeg har en viss sans for stil, form og farge. Og tro meg, det er ikke stilig å gå kledd som en 25-30 åring når man har passert 50. For all del, jeg synes mange 50-åringer er flotte. Til og med flottere enn mange 30-åringer, men hver alder har sin sjarm og man er faktisk akkurat så gammel som man er, selv om noen vil hevde at man bare er så gammel som man føler seg. Tro meg, 30-åringene ser ikke på en 50-åring som en 30-åring, uansett hvor ungt og moteriktig hun måtte kle seg!

Man trenger absolutt ikke å kle seg som en “kjerring” selv om man har passert 50, men det er langt mellom 30-åringenes mote og “kjerring”. I dag vil jeg derfor ta tommelen opp for kvinner som tør å eldes med stil og ikke går i fellen ved å prøve og være noe hun ikke er!

 

Året består av flest hverdager!

Innlegget til Frøken Makeløs, om hennes papirbryllupsdag, fikk meg til å tenke på min egen bryllupsdag, merkedager og hverdager.

Jeg har vært gift i 15,5 år, eller er det 16,5? Ble litt usikker der… Anyway… Jeg har vært gift så lenge at jeg har kommet ut av tellingen. I tillegg er vi ungdomskjærester, vi traff hverandre da vi begge akkurat var fyllt 16, vi forlovet oss da vi var 18 og fikk barn da vi var 22. Etter min mening litt tidlig, men det er slikt som skjer når man reiser på ferie til et sted der det hverken er noe å se, gjøre på, shoppe (foruten piratkopier av kassetter – som den gang var helt vanlig!) eller spise. (Advarsel herver gitt, IKKE reis til Bulgaria!)

Mange, spesielt jenter, henger seg opp i alle merkedagene i et forhold: Dagen man ble sammen, forlovelsesdag og bryllupsdag i tillegg til gebursdag, jul og, Gud forby, Valentinesdag. (Dette er en dag jeg prøver å forbigå i stillhet fordi jeg er ganske så sikker på at det er handelsstanden som har importert den.) Jeg glemte å nevne mors- og farsdag. Altså, fryktelig mange dager man skal holde styr på og gi hverandre en oppmerksomhet.

Her i huset er det ingen som vet hvilken dato vi ble sammen. Muligens fordi det kanskje ikke var en eksakt dato? Ikke vet jeg, jeg vet bare at det var i slutten av oktober. De første årene satte vi datoen til 31. oktober, for å ha en dag å feire, men jeg tror det er feil. Dagen feires ikke lenger nei. Forlovelsesdagen vet jeg fordi den står inne i ringene, som vi også bruker som gifteringer. Bryllupsdagen er 11. oktober, eller 7.? Ble litt usikker der gitt. Tror jeg må spørre mamma, hun har full kontroll! Mamma’n min pleier nemlig å minne meg på datoen, enten fordi hun stikker til meg en kovolutt med “gratulerer med bryllupsdagen” eller fordi hun ringer. Da sier hun ofte bare “gratulerer med dagen!” og jeg får panikk fordi jeg tror jeg har glemt en gebursdag.

Gebursdag eller jul tar vi heller ikke så alvorlig. Vi har felles økonomi, vi liker å reise og vi liker å shoppe. Da bruker vi heller pengene på en reise eller vi kjøper noe vi har lyst på. Smykker har jeg nok av, både som jeg har fått tidligere og som jeg har arvet. Dessuten er jeg ingen “Dolly” når det gjelder smykker. Jeg liker det enkle, små diamanter holder for meg! De tåler alt og jeg slipper å ta de av og på.

Trenger jeg å nevne at mors- og farsdag ikke blir feiret i vår familie?

Ellers liker jeg å markere runde dager og da gjør vi det skikkelig. For meg er det enten det, eller ingenting. Som jeg sa da jeg giftet meg: Enten skal jeg ha et stort bryllup eller så kan jeg gifte meg hos byfogden, stille og rolig, med nærmeste familie. Det ble stort bryllup!

Om noen dager skal vi feire runde dager. Min kjære er bare 4 dager eldre enn meg og da er det veldig praktisk at vi feirer sammen. Siden begge skal feires, og fordi vi får mange tilreisende gjester, har vi valgt å feire to dager til ende. Noe jeg gleder meg kjempemye til selv om det er mye stress i forkant. Nesten som et bryllup!

Og endelig kommer jeg til poenget i dette blogginnlegget. Året består av flest hverdager: Triste, kjedelige, travle, gode, mindre gode, kranglete, ensomme, fantastiske osv… Selv foretrekker jeg derfor å få en oppmerksomhet på en helt vanlig hverdag, fordi mannen virkelig har ønsket å gi meg noe, og ikke fordi han har følt seg tvunget pga. at det er en merkedag.

I grunnen tenker jeg at de romantiske “jentegreiene” ikke betyr så mye for meg. Blomster, hva er det da? OK, alle jenter ønsker seg blomster innimellom. Det er romantisk, man har sett og lest om det og det blir enda mer romantisk om man kan skrive det på Face og alle andre blir misunnelig: “Fikk blomster av mannen i dag, LYKKE! <3” Gjør seg bra!

Jeg får ikke så ofte blomster, men min mann viser at han elsker meg på andre måter, f.eks. ved å kjøre og hente meg over alt (i mange år hentet han meg på jobben nesten hver eneste kveld, etter å ha laget middag) og han sier stort sett aldri nei til å hjelpe meg med noe. Han er en av de mest rause personene jeg kjenner og jeg vet at han alltid vil at jeg skal ha det bra. Ofte kan han ringe til meg fra jobben bare for så spørre hvordan jeg har det! I tillegg til å være verdens beste mann er han også min aller beste venn. Selv om vi av og til krangler så huset rister (jeg er ikke kjent for å gå stille i dørene når jeg er sint….) ville jeg ikke hatt noen annen. Alt dette betyr mye mer enn en blomsterkvast, selv om det ikke akkurat ser like bra ut på Face: “Mannen ringte til meg i dag, lykke!” Eeeh…

Det er mulig jeg hadde hatt en annen mening om “blomster- og gavegreiene” om jeg hadde hatt en mann som kom med røde roser og små esker i tide og utide. Poenget mitt er at jenter ikke skal nedvurdere sine egne menn fordi de ikke er som i filmene, men heller finne andre positive egenskaper ved sine menn. Kanskje ikke “skryteromantisk”, men romantisk på sin måte!

 

 

Nei til retusjering av barnebilder, men hva med all “koreografi” og “stæsjing”?

På TV2.no kan vi i dag lese om foreldre som raser mot at barna har blitt retusjert på barnehage- og skolebilder. Fregner blir tatt vekk og hårfrisyrer blir forandret, noen ganger har det væt så radikalt at foreldrene ikke har kjent igjen sine egne barn. De fleste foreldre vil si at dette er forkastelig, både mht. at de liker barna sine som de er, men også fordi vi ikke vil ha et samfunn der alle (bilder) er perfekte.

Da sønnen min var liten, for 15-18 år siden, tok vi aldri sønnen til fotograf, men fotografene kom  til barnehage og skole. Bilder ble tatt, ganske mange, og så ble de beste brukt. Fotografene måtte være flinke med lyssetting, til å sense “øyeblikket”, finne rett miljø og setting, ha en viss barnetekke for å fange barnas oppmerksomhet og ikke minst, de brukte barnas naturlige arena som rekvisitter. Retusjering var, om ikke helt ukjent, lite brukt.

Vi har mange flotte bilder fra barndommen. Noen av bildene er som sagt tatt tatt hos fotograf via barnehage og skole, men de aller fleste er bilder som vi har tatt selv. Det er de bildene jeg er mest glad i, selv med det noe amatørmessige preget av smil, grimaser og forskrekkede fjes på ett og samme bilde. (Foruten bildene som min mor har tatt. Hun er en perfeksjonist, med det resultat at vi alle har stått og ventet i minst 5 minnutter før bildet endelig ble tatt: Alle ser enten sure eller veldig (kunstig) glad ut!) For meg er det amatørmessige halve sjamen ved et bilde og det gjenspeiler tid og sted på en riktig måte.

Da sønnen var liten var det, heldigvis, ikke mote å ta barna til fotograf annenhvert år heller. Jeg finner det noe paradoksalt at det er blitt en trend å ta bilder hos fotograf, med alt det innebærer av stress og økonomiske utlegg, i dagens samfunn (noen som snakket om “tidsklemmen”?). Aldri har godt utstyr vært mer tilgjengelig for amatører, aldri har vi tatt så mye bilder som nå, likevel er fotografbilder nesten påkrevd minst annenhvert år, virker det som.

Det jeg, de siste årene, også har reagert på, er alt det unaturlige og oppkonstruerte “dillet og dallet”, all “koreografien” og alt “stæsjet” rundt en barnefotografering i dag. Både på Facebook, Instagram og i avisene dukker det stadig opp små spedbarn i trompeter, som ligger i gamle eplekasser, med sløyfer og bånd pent dandert på en skinnfelle etc.. etc.. Ingenting er tilfeldig og alt er regissert på forhånd. Det er nesten sjeldent at man ser “kjedelige” bilder av barn som ligger i sitt naturlige element, nemlig sengen eller vuggen.

Selv bilder som skal være naturlige, som naken barnehud mot foreldrenes nakne hud, er så regissert at det blir unaturlig, sukkersøtt og litt klisjeaktig. For meg blir dette nesten litt groteskt, som om barna ikke er små mennesker men mer et trofe som skal vises frem.

Jeg er fullt klar over at jeg sikkert tramper på både fotograf- og foreldretær nå, men det får stå sin prøve. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som synes det er en skremmende utvikling her?

PS. Dette er ikke skrevet som noe “spark bak” til hverken fotografer eller foreldre som velger å ta barna til fotograf. Vi lever i et fritt land og folk må få gjøre som de vil. Dette er vel heller skrevet med undring over en utvikling som *jeg* synes er skremmende.