Category Archives: Relasjoner

Den stygge andungen, myte eller fakta?

For noen år siden var jeg på en klassefest, gjenforening 20 år etter barneskolen. Siden jeg ikke hadde så mye kontakt med noen av dem jeg gikk i klasse med var jeg litt usikker på om jeg skulle gå, men jeg gikk.

Sint andPå forhånd hadde jeg sett for meg at folk var blitt voksne, at de kanskje hadde forandret seg litt og at noen til og med hadde forandret seg radikalt. Kanskje underbevisstheten min hadde et aldri så lite håp om at det skulle dukke opp noen “stygge andunger”?

Jeg kan ikke nekte for at jeg var veldig spent da jeg troppet opp. Den ene etter den andre ble hilst på. Ikke overraskende så nesten nesten alle så ut som de hadde gjort for 20 år siden. Kanskje litt mer rynkete, litt grå hår eller ikke noe hår, litt tykkere/tynnere, men stort sett alle var gjenkjennelig. Det var kun en eller to jeg overhodet ikke kjente igjen, men det var folk jeg hadde gått i paralellklasse med, som jeg egentlig aldri hadde kjent.

glad andDet ble en artig kveld, mange gode minner ble gjenopplivet og i ettertid er jeg glad jeg gikk. Det som forundret meg etterpå var ikke at alle, utseendetmessig, så lik ut, men at de aller fleste oppførte seg som forventet. De som ble mest beruset og oppførte seg mest utagerende var de samme som den gangen. De som var mest populære den gangen var forsyne meg også omringet av folk nå. De overlegne hadde fortsatt nesen i sky og de intereressante var fortsatt oppegående mennesker. Ikke en eneste “stygg andunge” dukket opp!

Det som kanskje var aller mest interessant  var at gruppedynamikken også var den samme. Noen hadde nok hatt kontakt, men mange hadde ikke sett hverandre på 20 år. Likevel oppstod akkurat de samme “klikkene”.

Nå lurer jeg på er om det egentlig var noen “styggen andunger” i forsamlingen, eller om det var settingen som gjorde at alle ble “seg selv” som liten, eller var det hjernen som spilte meg et puss? Det kunne jammen vært interessant å treffe disse menneskene i en annen setting, kanskje jeg ville opplevd dem anderledes?

Et helt annet spørsmål er om jeg selv fremstod som akkurat den samme? På ene siden er det jo smigrende når folk sier du ser ut som du gjorde den gangen, ung og vakker, hehe… men de fleste av oss ønsker at man har forandret seg litt i løpet av 20 år, at verden har gått fremover liksom, eller?

Takk til Lene Larsen for de søte endene!

 

 

Flaggdebatten, igjen….

Etter å ha postet det forrige innlegget fikk jeg et spørsmål: “Ville du gått med det norske flagget om du var i Korea på den koreanske nasjonaldagen?” Nei, det vill jeg ikke. Fordi jeg ville følt at det var helt malplassert. Det tror jeg faktisk de aller fleste innvandrere i Norge også vil føle.

Problemet mitt med denne debatten er at debatten har fått frem grumset i befolkningen. De som snakker om “vi” og “de andre” og som har glemt at det er barn vi snakker om. Barn som ikke helt vet hva 17. mai er, som er glade, som vil feire og som kanskje føler at de er født i Norge, men samtidig er fra et annet land. Om de, eller noen andre, vil bruke et annet flagg enn det norske, ja, why not? Kanskje litt rart, men ville jeg følt meg støtt eller blitt redd for at de norske tradisjonene skulle bli tilsidesatt? Nei, så absolutt ikke og det forundrer meg at voksne mennesker på noe som helt måte kan føle seg truet av små barn med flagg…

Det kommer neppe til å bli et tog med alle nasjoners flagg, det kan jeg garantere. Det norske flagget kommer nok fortsatt til å være det rådende flagget på 17. mai, i mange, mange år fremover!

 

Hurra for 17. mai?

I utgangspunktet hadde jeg ikke tenkt å skrive om hverken innvandring eller rasisime her. Jeg har tenkt at den debatten kan foregå utenfor min lille bloggsfære. Fordi diskusjonene vedrørende det norske flagget vs. andre lands flagg i 17. mai toget har tatt fullstendig av føler jeg likevel jeg må skrive noen ord.

I morges leste jeg en diskusjon, på en annens Facebookvegg, der eieren av veggen talte for åpenhet og toleranse og ønsket alle flagg velkommen på 17. mai. Jeg hadde trodd de fleste ville være enig med henne, men det ble en voldsom debatt som i hovedsak gikk på “vår dag” og “må ta vare på de norske tradisjonene” og “de andre”.

En annen vri, jeg har hørt mange ganger, er at vi feirer gebursdagen til Norge. Hvor har de egentlig dette fra, er det fordi vi sier “gratulerer med dagen” at noen enkle sjeler kobler dagen til at vi feirer en gebursdag? Vi feirer Norges Grunnlov av 1814. De som vil feire “Norges gebursdag” bør feire 26. oktober, da Norge formelt ble løsrevet fra Sverige i 1905.

Vi feirer altså Norges Grunnlov av 1814. I grunnloven har vi en paragraf som står høyt både i nordmenns bevissthet og tradisjon, nemlig ytringsfriheten. Er det da riktig å si at vi feirer ytringsfriheten, men at det bare er noen som skal få frihet til å bruke sitt flagg?

Jeg er ikke helt uenig i at vi må ta vare på de norske tradisjonene, men skjønner ikke hvorfor vi ikke SAMTIDIG kan ønske andre tradisjoner, holdninger og verdier inn i vårt fellesskap. Kanskje vi til og med kan lage noen nye tradisjoner?

Et helt annet spørsmål er: Hva er det de er så redde for å miste? Jeg tviler på det er tapet av nynorsken (eller vanlig, norsk rettskrivning for den saks skyld), kjøttkaker eller en asketisk livsstil som holder dem våken om natten. Jeg har en aldri så liten mistanke om at “vi må ta vare på norske tradisjoner” bare er et tomt utsagn mot “dem” som de færreste egentlig har tenkt over hva betyr.

Som de fleste vet er ikke jeg opptatt av hverken koreansk kultur eller Korea, På 17. mai bruker jeg Bergensbunad og ikke Hanbok (den koreanske nasjonaldrakten). Jeg vet det er noen koreanskadopterte som er veldig stolte av å bære Hanbok. Det respekterer jeg og jeg ville synes det var forferdelig synd om man ikke skulle ønske både disse og andre forskjellige nasjonaldrakter velkommen på 17. mai sammen med de respektive flaggene. På samme måte er det mange innvandrere som har “en fot i hver leir” og jeg ser heller ingen grunn til å ikke ønske dem velkommen.

Kjære lesere, gratulerer med dagen den 17. Jeg ønsker dere alle en flott feiring med det norske flagget, norske bunader, andre lands flagg og nasjonaldrakter fra hele verden!

PS. 17. mai for noen år siden registrerte jeg at køen for å kjøpe samosa og vårruller var mye større enn køen for pølser og is. Kanskje det er pølser og is noen er så redde for å miste?

IMG_1142Slik ville jeg kanskje sett ut i en Hanbok?

Er det greit å “grafse” i andres privatliv?

I går hadde jeg en diskusjon med en koreanskadoptert som er veldig opptatt av røttene sine i Korea. Hun mente at vi som ikke er interessert i røttene våre får mer hjelp og støtte enn slike som henne. Jeg fortalte at jeg opplevde det motsatt, at de fleste setter spørsmålstegn ved at jeg ikke er interessert i det biologiske og at jeg må forsvare hvorfor jeg ikke er interessert. Da sa hun at hun, på samme måte, får spørsmål om hvorfor hun er så interessert og må forsvare sine synspunkter.

Jeg må innrømme at jeg ble litt paff over svaret jeg fikk, jeg hadde ikke forventet at hun følte det på samme måte som meg. Det var da jeg begynte å lure på om slike programmer som Tore på sporet gjør at folk synes det er helt greit å grafse og sette spørsmålstegn ved valgene våre, uansett hvilket ståsted vi har? Kanskje det at disse følelsene er blitt gjort offentlig så mange ganger gjør at folk føler de har både en plikt til å spørre og en rett til å få vite?

I disse dager raser adopsjonsdebatten videre (vedr. programmet adopsjonens pris, som jeg har kommentert her) og jeg er stygt redd for at det som kommer frem i den debatten ikke nødvendigvis er til det beste for den adopterte. Hvorfor, skal jeg komme tilbake til!

 

Hvorfor er det lettere å ha empati med totalt fremmede enn å skrive “god bedring” til en venn som ikke har det bra?

For noen dager siden ble jeg beskyldt for å være for negativ i mine statusoppdateringer på Facebook. Jeg hadde vært så syndig og klaget min nød over vondt i magen og migrene mer enn tre ganger i løpet av en uke. I tillegg vet jeg at jeg har vært litt ekstra negativ de siste ukene.

Det mange ikke vet er at de har vært med på et lite uformellt eksperiment! Etter å fått høre at jeg burde holde meg  mer i ro, siden jeg tross alt ikke er helt frisk, tenkte jeg: “Vel, folk tror jeg lever et liv i sus og dus og de er grønne av misunnelse. Da skal jeg jammen meg ønske de velkommen inn i min virkelige verden. Min verden av kroniske smerter der jeg 90% av tiden ligger nede for telling fordi jeg er for syk til å gå ut. Min verden der hverdagslykken ikke handler om kaffelatte og wienerbørd, men om å være lykkelig for at medisinene virker og at jeg klarer å kle på meg selv. Den delen av min verden som jeg ikke forteller om fordi det er noe man bare ikke gjør på Facebook.” (Og da må jeg bare beklage om noen føler seg stødt over at livet mitt ikke er en eneste stor fest av trening, Champagne, jobb og en haug med festlige venner som kaller meg for søta, finingen, skjønningen…)

Jeg har passet på at jeg ikke bare har vært negativ, jeg har faktisk vært ganske mye positiv også og fått mange likes. På de negative oppdateringene? Vel, som sagt, etter tre eller fire negative oppdateringer ble folk rett og slett irriterte, de ble småspydige og de begynte å etterlyse hverdagslykke og positive oppdateringer, for jeg kunne jo ikke ha det så fælt? Noen få skrev  “god bedring”, men de fleste skrev ingenting!

De siste dagene har jeg vært litt i tenkeboksen og trangen til å skrive et innlegg toppet seg i går, da en venninne (ikke nær venninne, men en barndomsvenninne som jeg har fått litt mer kontakt med over Facebook) fortalte at hun hadde vært delvis sykemeldt i et halvt år. Jeg kommenterte ikke hvorfor jeg ikke visste noe, men vi snakket litt om hva som feilte henne. Etter å ha avsluttet samtalen begynte tankene å rulle rundt i hodet mitt.

På Facebook kan man klage over det aller meste: Telefonselgere, dustete svigermødre, kolleger, mann, barn, egen vekt…  men helst skal det være en morsom vri, gjerne ispedd litt selvironi, man skal underholde. Det er der i mot en ting man ALDRI skal klage over på Facebook: Egen fysisk og psykiske helse. Til nøden kan man klage over en brukket tå, den smerten kommer ikke til å vedvare og man slipper å høre om det i mer enn noen uker.

Jeg kan innrømme en ting, og det er at jeg selv heller ikke synes det er så kjekt å lese når folk klager, syter og synes synd på seg selv hele tiden. Det er rett og slett slitsomt!  Derfor er dette like mye et spark til meg selv, som til dere andre.

Det forundrer meg at vi ikke orker å ta inn over oss om venner og bekjentes ve og vel når de ikke har det bra, mens vi samtidig går mann av huse for å gå i fakkeltog for alt mulig, hjelper helt ukjente ensomme (ref. damen som satt alene i julen), deler flotte og tankevekkende visdomsord skrevet med løkkeskrift og rosa bakgrunn,  holder foredrag om hvordan vi skal være mot hverandre… Ja tilsynelatende har vi mer omsorg og empati enn aldri før.

Samtidig leser vi stadig at antall selvmord er økende, at gamle folk sitter muttens alene på gamlehjem, ja de dør til og med uten at noen vet om det. Mobbing både på skolen og jobben er et økende problem og  køene for å få komme til hos en psykolog er milelange. Dette har fått meg til å lure på om vi er blitt så selvsentrerte og opptatt av at andre skal like oss, synes at vi er greie, at det er lettere å hjelpe ukjente fordi det der er “no strings attacked”? Vi kan bry oss når det passer oss, den ene gangen, klappe oss selv på skulderen og haste videre. Med venner og bekjente må man følge opp og det er kanskje ikke like kjekt?

Mitt lille eksperiment er over for denne gangen. Det er ikke dermed sagt at jeg aldri mer skal klage og at jeg bare skal være positiv. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, som en duracellkanin på lykkepille. For å være helt ærlig finner jeg den typen mennesker mye mer slitsomme enn mennesker som ønsker å vise omverden at de har både oppturer og nedturer.

Det jeg der i mot skal bli flinkere til er å tenke at det er en grunn til at folk klager og synes synd på seg selv, at de faktisk ikke har det bra og at de kanskje trenger et trøstende ord og ikke taushet!

(Da tar jeg sjansen på å laste opp dette innlegget selv om mange kanskje vil bli både irriterte, sure, føle seg stødt og til og med kanskje føle seg truffet!)

Vet du hvor mye dine “likes” er verdt?

Denne bloggen startet som en privat liten blogg for venner og familie slik at de kunne følge meg i tankene og på reisen tilbake til Seoul. Etter hvert har bloggen utviklet seg og nå vet jeg at det er flere “ukjente”, dog mest adopterte og adoptivforeldre, som følger med på bloggen. Å si at jeg skriver bloggen for å glede andre ville være å skjule litt av sannheten. Ja, det er kjekt å høre at andre kan ha glede av det jeg skriver, men innerst inne tror jeg de fleste som blogger gjør det for å få anerkjennelse, enten for det de skriver eller det de tar bilder av. Jeg er ikke verre enn at jeg tør å innrømme det. Å skrive/snakke for døve ører er det vel ingen som vil?!

Nå tjener jeg ingen penger på denne bloggen så rent økonomisk er det lite fortjeneste å hente, bortsett fra den sosiale gevinsten. Og hva er den sosiale gevinsten her? Jo, en “likes” eller to, eller tre. Det er den eneste gevinsten jeg får, og om du tror det eller ei så betyr det ganske mye!

Som mange vet er jeg også designer og freelance reiseskribent. Dvs. jeg legger hodet mitt for hogg både titt og ofte (liker folk det jeg skriver, kjøper de det jeg lager?). Å si at jeg lever og ånder for “likes” vil være å ta litt vel hardt i, men en ekstra “like” kan faktisk redde dagen for en selvstendig næringsdrivende.

Så ja, dine “likes” er verdt ganske mye for dem som får de!

PS. lik gjerne siden min: www.facebook.com/shil.no (skrev hun med en viss redsel for å ikke få noen “likes”… )

“Vær en venn” – for de mest populære, eller?

Jeg ser på Facebooksiden til “Vær en venn” at de forskjellige 10-klassene i Bergen skal lage opplegg og prosjekter “mot mobbing”. Jeg vet ikke hvordan BT har lagt opp løpet her, men har de tenkt på at de med dette prosjektet kan ha vært med på å opprettholde ekskluderingen, smerten og pinen for dem som står utenfor, at slike sosiale gruppearbeid er det aller verste for dem som aldri får være med?

På Facebooksidene ser jeg mange, flotte, tenåringer. Spørsmålet mitt er: Ser vi her bare de med spissest albuer og de mest populære eller ser vi også den grå musen? Jeg frykter at dette bare er atter et morsomt prosjekt og ansvarsfraskrivelse (“nå har vi jo skrevet om det, laget fine bilder osv… så nå har vi gjort noe, flinke oss!”) for dem som kanskje mest hadde trengt en liten tankevekker…

Ansvarfraskrivelse

Jeg har tenkt mye på denne saken med Gulli. Både fordi jeg har litt av samme erfaringene, men også fordi jeg kjenner mange, både unge og eldre, som også har opplevd noe av det samme.

Jeg tror det er veldig feil av BT å kalle det Gulli har opplevd for mobbing. Ekskludering, utestenging, “klikking”  og uhyre sårt ja, men ikke mobbing. Ved å kalle dette for mobbing fratar man veldig mange ansvar. Jmf. med at BT etterpå skrev at de hadde vært i kontakt med noen av “de syndige”, som ikke kjente seg igjen. Hvorfor? Jo, fordi de ikke så på seg selv som mobbere!  Da er det vanskelig å gjøre noe med problemet!

Etter min mening burde BT og media fokusert mye mer på nettopp “vær en venn”, fremfor “ikke vær en mobber”. Veldig få kan identifisere seg  med å være en mobber og en bølle, mens alle kan identifisere seg med at de kanskje en gang eller to har ekskludert noen, oppført seg dårlig eller vært overlegne, Hvor mange av oss har ikke avlyst en avtale rett før, latt være å gi beskjed om man kommer eller ikke, snakket i telefonen mens man har snakket med andre, skrevet tekstmeldinger midt i en samtale, kommet for sent, glemt å svare på e-poster eller private meldinger på Facebook osv? Har dere tenkt på hvordan andre oppfatter dette, at det er  akkurat dette Gulli har opplevd altfor mange ganger og at det er denne frykten for å bli avvist som setter de dypeste sporene?

Jeg vet jeg har skrevet om dette før, men jeg kan ikke få sagt det nok ganger: Hvis ALLE tar tak i seg selv, tenker litt mer på hvordan de oppfører seg og ikke minst, hvordan de blir oppfattet av andre, tror jeg vi hadde vært et lite skritt på veien mot et bedre samfunn.

Gulli har fått mer enn 100 venneforespørsler på Facebook…

I går skrev BT igjen om Gulli, om at hun hadde fått nær 100 venner på Facebook. Og da er spørsmålet, hvem vil egentlig ha en haug med sympativenner?

At Gulli har fått nær 100 sympativenner viser at folk overhodet ikke har skjønt bæret. Gulli trenger VIRKELIGE venner, venner hun kan gå på byen med, som hun kan invitere på fest, reise til London med, ikke ukjente Facebookvenner som overhodet ikke kjenner henne, men som akkurat der og da tror de er snille.

Dette er vel kanskje det mest betegnende for samfunnet vårt i dag. Vi skriver flotte ting til hverandre på Face, vi blir venner med alle, vi deler positive visdomsord som aldri før og vi bryr oss, men på avstand. Og igjen, kanskje mest for å fremheve oss selv som snille og gode, eller for å få noe positivt tilbake selv? Kanskje jeg er i overkant negativ og mistenksom, men hele denne “antimobbekampanjen” til BT viser jo at folk IKKE er snille med hverandre, på tross av at vi tilsynelatende bryr oss som aldri før…

For når det kommer til stykket, hvem bryr seg?

 

Vennskap, “Willy Venneløs” og “mobbing”

I dagens BT står det om Gulli som plutselig mistet alle vennene sine på videregående, om den usynlige mobbingen som jeg skrev om for noen uker siden. I kommentarene på Facebook står det igjen og igjen: “Mobberne skulle skammet seg” ol. Dette var også min første tanke og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Så kom jeg på innlegget mitt, både det som het  “Jeg – en mobber?”, men også om det jeg skrev nå nettopp, om at jeg ønsker venner som jeg har noe til felles med. Hva om disse “mobberne” ikke visste at de mobbet? Hva om de trakk seg unna fordi de fant ut at de ikke hadde noe til felles med Gulli? I 17-18 års alderen er det nettopp dette som skjer, man finner seg venner på tvers av klassetilhørighet og bosted og finner dem man liker å være med og dem man har en kjemi med. Skal ikke dette være lov uten at det kalles mobbing?

I artikkelen står det at 1/3 av alle ungdommer opplever denne “mobbingen”. I stedet for å kalle det for mobbing og gjøre ungdommen til et offer, burde man ikke da heller fortelle ungdommen at dette er helt normalt? Det er jo dette som gjør at de blir usikre og lei seg, de speiler seg i andre og tror at alle andre har så mange venner og har det så bra, mens sannheten er at 1/3 føler seg som “Willy Venneløs”.

Kanskje man kunne sagt at om disse vennene ikke vil være med en, ja så er det greit, for da er de ikke skikkelige venner? Er det ikke bedre å ha en skikkelig venn enn ti tilsynelatende venner? Kanskje man burde lært ungdommene at det er umulig å endre andre, men at den eneste man kan endre er seg selv og sin egen innstilling? Jeg vil tro det er så godt som umulig å tvinge andre til å like en. Da er det er tross alt mye lettere å blanke i idiotene og heve seg over dem, selv om det er smertefullt. Smertefullt vil det være uansett…

På den ene siden ønsker vi å oppdra barna våre til å bli sterke individer, til å ha integritet, til å stå for det de tror på, til å være ærlige… For meg kolliderer det litt med “alle skal være med alle” og “vær snill med alle” tankegangen. Faktisk tror jeg at denne tankegangen gjør oss mer usikre, man vet ikke hvor man har hverandre. I tillegg skaper det et falskt miljø og ord og uttrykk mister sin mening fordi det er noe man sier, nettopp for å bli likt av andre, ikke fordi man mener det: Fine ord og “fremsnakking” blir mer et spill om andres oppmerksomhet enn om hva man virkelig mener. Selv vil jeg mye heller vite at folk ikke liker meg enn at de later som om de liker meg. Dette har kanskje gitt meg færre “venner” opp gjennom årene, men de får vennene jeg har, er virkelige venner og det er det som betyr noe for meg.

Jeg mener slettes ikke at jeg har universaloppsrkiften mot mobbing, men tenker det kan være lurt å tenke litt “ut av boksen” i tillegg til den tradisjonelle tankegangen. Dette er uansett et vanskelig og sammensatt tema fordi vi mennesker er så ulike med forskjellig erfaringsbakgrunn, referanserammer, oppdragelse, normer, verdier osv…

Og til informasjon: Jeg opplevde mye av det samme som Gulli selv da jeg gikk på videregående, men jeg vil passe meg for å si at noen mobbet meg. Jeg vil heller si at jeg aldri følte jeg passet inn og i ettertid ser jeg at jeg antageligvis ikke var den letteste å like heller. Det er jeg fortsatt ikke, men synes i grunnen det er helt greit nå. Jeg har i det minste integritet og en eneste bestevenn!