Category Archives: Uncategorized

Å ta vare på sine egne barn – en jobb?

Et lite hjertesukk fra meg, på en søndag ettermiddag…

I dag hørte jeg det igjen: “Å ta vare på de dyrebare barna våre er en jobb som må verdsettes…” Jada, jada… Jeg er helt enig i at barna er dyrebare og at vi må ta vare på dem, men der slutter også enigheten.

Jeg synes det er rart at det å ta vare på sine egene barn ikke er en selvfølge og noe man burde gjøre med glede. Å kalle det for en jobb blir, for meg, å mekanisere det å ha barn. Vi liker ikke når fedrene sier at de “skal hjem å passe barna”, så hvorfor i alle dager er det da greit å si at mødrene gjør en så viktig jobb (at de til og med må få betalt for det)? 

 

Hva er galt med å rose?

De siste dagene har debatten rundt kvinner i ledende posisjoner i sosiale medier herjet: Hvordan de heier hverandre frem med hjerter og “finingen”, “skjønningen”, “flinkingen” “you go girl” osv… osv… Jeg har skrevet om det før, hvor mye jeg misliker denne “hodeløse rosekulturen” eller “smiskingen” og jeg skriver gjerne om det en gang til.

I ett av innleggene som er blitt skrevet står det: 

“Så, kan et menneske få for mye ros, eller få feil ros, og vil det over-rosede mennesket i så fall utvikle seg til å bli et sant helvete av et tomt og oppblåst egoskall? Er dette seriøst et samfunnsproblem?”

Jeg er absolutt for at man skal “heie på” og “backe” flinke folk, uavhengig av kjønn. Det jeg er i mot er den ukritiske og kalkulerende rosen. Når man heier bare fordi man føler man må, eller enda verre, fordi man ønsker et heiarop tilbake. Jeg frykter det er mange i den siste kategorien, ikke bare blant middelaldrende damer, men også blant de helt unge.

Om det er skadelig? I aller høyeste grad. Fordi man aldri vet hvor man har hverandre. Mener vedkommende det hun sier? Har vedkommende baktanker? Hva ønsker vedkommende tilbake? Kan jeg stole på vedkommende når det gjelder andre ting? Man trenger ikke å være psykolog for å se at dette er skadelig både for enkeltmennesket og samfunnet.

På ene siden forundrer det meg at ikke “heiegjengen” ser dette, de er jo i følge dem selv, oppegående kvinner. På andre siden aner jeg at de har heiet så mye på hverandre at de kanskje har sett seg blind på likes og positive kommentarer?

PS. Hvorfor i alle dager må kvinner referere til utseendet når de skal heie på hverandre, ref. “finingen”, “skjønningen”, “peningen”? Hadde det vært en mann som sa dette til en kvinne skal jeg love deg det hadde blitt baluba, men det er liksom greit når kvinner sier det til kvinner?

 

 

En litt annerledes jul i Johannesburg

Grunnen til at det har vært litt stille på bloggen i det siste har to årsaker. Den første er at jeg har vært mye syk og den andre er at jeg har vært bortreist. Å være på tur og samtidig veldig syk har ikke vært den beste opplevelsen i mitt liv, men jeg overlevde og er nå 6 kilo lettere enn jeg var da jeg dro til Kina i midten av november. Man må se det positive!

Resten av innlegget her er et “julereisebrev” fra Johannesburg. Reisebrevet skal sendes til en konkurranse på nettet, men jeg har lov til å publisere det på bloggen min og da tenkte jeg å dele det med leserne mine her.

En litt annerledes jul i Johannesburg

IMG_4424Det er ikke første gangen vi har feiret jul i utlandet. For noen år siden bodde vi i Liverpool og da ble julen feiret der sammen med min familie. For to år siden bodde vi to måneder i Tokyo og det ble japansk julefeiring, da kun med den lille kjernefamilien vår på tre: Mannen, sønnen (den gang 16,5 år) og meg.

I år reiste vi til Johannesburg en uke før jul og ble til over nyttår. Det som var veldig spesielt denne gangen var at sønnen på 18,5 var igjen hjemme. Han fikk tilbudet om  være med, men han ville heller være hjemme med slekten og kameratene sine. (Da vi var i Tokyo var han litt skuffet over at jule- og nyttårsfeiringen ikke var den samme som ellers, i tillegg til at han savnet vennene sine.)

Mange syntes nok vi var rare, som kunne reise fra sønnen i julen. For å være ærlig syntes jeg ikke det var så vanskelig da vi bestilte billettene (vi var relativt unge da vi fikk barn og vi var studenter. Dvs. at sønnen ble sendt til Bergen i alle eksamensperioder. Vi ble derfor tidlig vant til å ikke være med ham 100% av tiden), men jeg var ikke så veldig høy i hatten ukene før vi reiste. Da angret jeg meg litt ja!

Det var likevel ikke så ille å forlate vinternorge (les: sur vind og regn i Bergen) til fordel for sol og varme i Johannesburg den 15. desember. Turen gikk med KLM, via Amsterdam, i såkalt ”monkey-business” (dvs. billigste billett på økonomi). Selv om jeg noen ganger er blitt oppgradert til business synes jeg faktisk ikke det er så ille å sitte i økonomi. Man sitter tross alt i samme fly og det tar akkurat like lang tid på business! Å være liten er dog en fordel i monkey-business, jeg er usikker på om comforten hadde vært den samme om jeg hadde vært 2 meter høy! Siden jeg  også har matallergier herfra til månen for tiden, kunne jeg uansett ikke spist noe av maten i business, men måtte holdt meg til min tørre gluten-, laktose og generelt smakfrie medbragte mat. (Om jeg høres litt bitter ut, så stemmer det. Å reise til Johannesburg på verdens kjedeligste diett var en prøvelse!) Det var ikke så vanskelig å si nei takk til maten vi fikk!

Resepsjonen sett fra 27. etg.

Resepsjonen sett fra 27. etg.

Kjøreturen fra flyplassen til hotellet, Intercontinental Johannesburg Sandton Towers (heretter IC), tok ca. 30 min. Som Royal Ambassador var jeg ikke voldsomt imponert over rommet vi fikk: et lite (alle rommene er like, tror jeg) club-rom med veldig lite plass til klær. På forhånd hadde jeg lest at  hotellet var generøse med Royal Ambassadors mht. oppgraderinger, men det merket ikke vi så mye til.

Det positive var at vi fikk tilgang til club-loungen, noe som slettes ikke er en selvfølge.  Loungen var dog liten og servicen var noe av det dårligste jeg har opplevd på IC. I tillegg hadde de et merkelig frokostsystem der man måtte betale for frokost, men at de strøk det fra regningen (etter mye styr). Førsteinntrykket av hotellet var at det var helt greit.

Et lite bord til lenestolen hadde vært fint!

Et lite bord til lenestolen hadde vært fint!

Pulten ble etterhvert ganske så overfyllt siden det ikke var så mange andre steder å legge tingene våre

Pulten ble etterhvert ganske så overfyllt siden det ikke var så mange andre steder å legge tingene våre

Stort bad

Stort bad

Velkomstgave: En flaske rødvin.

Velkomstgave: En flaske rødvin.

Treningsrommet

Treningsrommet

Siden jeg var syk da vi dro visste jeg at dette kom til å bli en veldig rolig ferie. Jeg var på nippet til å ikke reise, men sa til meg selv at jeg fikk ta det som en litt eksotisk sydentur. Sol og varme er jo alltid godt! Første uken var jeg ekstremt mye syk så da ble det mye soling ved bassenget, mye sengeligging og stort sett bare room-service mat. Ikke det helt store når man er i Afrika, men ikke så mye å gjøre med.

Min favoritt: Tigerreker med ris og sitron/smørsaus.

Min favoritt: Tigerreker med ris og sitron/smørsaus.

De første dagene hadde jeg sms-kontakt med en nordmann jeg ble kjent med, via et reiseforum, for noen år siden. Vi har kun hatt litt e-post kontakt men aldri truffet hverandre. Helt tilfeldig fikk jeg vite at han og kjæresten skulle til Johannesburg samtidig som oss OG at de til og med skulle bo på samme hotell! Etter noen dager ble det endelig tid til å treffes i loungen og det viste seg fort at vi alle trivdes i hverandres selskap, så mye at vi planlegger en ny tur sammen!

25-30 grader og sommer og sol gir egentlig ikke så mye julestemning. På lillejulaften, ved bassengkanten, oppdaget jeg plutselig at det var jul fordi vennene mine på Facebook ønsket god jul!

Sommer og sol på lillejulaften!

Sommer og sol på lillejulaften!

I Johannesburg feirer de ikke julaften, men første juledag. Siden vi heller ikke var i voldsom julestemning og fordi vi visste at vi skulle i julebesøk 1. juledag, hadde vi bestemt oss for å ikke feire julaften med annet enn at vi skulle ut å spise. Det endte med at vi gikk ut og spiste med noen vi traff i loungen på hotellet (en tysker og en thailender). Tydeligvis noen som var like reisegale som oss, for de visste ALT om de fleste bonusprogrammene!

Fransk julekake

Fransk julekake

Første juledag var vi altså invitert i julebesøk til en ekte ”afrikaans talende” afrikaner, dvs. en hvit afrikaner, tror jeg. (Jeg var sikkert syk den dagen de hadde om forskjellige folkegrupper på skolen…) Vi var spente for vi trodde vi skulle få oppleve noe helt nytt. Stor var derfor skuffelsen da det viste seg at den største kulturforskjellen var sikkerheten rundt boligkomplekset! Ellers var det veldig europeisk både mat (det ble servert kald mat, som et norsk koldtbord) og måte å være på. Muligens var vertinnen preget av at hun var fransklærer, hadde vært mye i Frankrike og at tre av gjestene var franske. Det eneste våre nye, franske venner krevde på første juledag var den franske julekaken, som de selv tok med seg. Jeg tror det var en slags sjokoladekake og den så veeeldig god ut!

I romjulen tok vi turen til apartheid-museet, som akkurat da hadde en spesialutstilling om Nelson Mandela. Museet var laget som en slags labyrint og det gjorde det litt vanskelig å finne ut rekkefølgen. Det var mye tekst, noen videoer og litt lite effekter, etter min mening.

IMG_4445

IMG_1419

 

IMG_1417

Selv om “løveparken” blir sett på som en “turistfelle” tok vi turen. Noe jeg ikke angrer på, antageligvis fordi jeg er en skikkelig byjente…. I parken er det en stor kafe og vi bestemte oss for å spise der. Det var ikke noe kulinarisk opplevelse, men helt greit. Selvfølgelig er det også en diger butikk i tilknytning til parken. Her kan du kjøpe alt fra kuskinn til forklær med elefanter til kosedyr.

Vi hadde fått billetter til parkens “kjør selv område”. Dvs. at vi kjørte i vår egen bil.

IMG_4543

IMG_4544

IMG_4545

IMG_4546

IMG_4473

Løvene var GANSKE nær!

Løvene var GANSKE nær!

IMG_4609

Denne giraffen dukket plutselig opp på parkeringsplassen da vi skulle dra. Jeg løp ut for å ta bilder, “tøff i trynet”, men må innrømme at jeg ble ørlitegranne redd da den kom litt for nære. Jeg følte meg mildt sagt litt liten…. (Og som den byjenten jeg er visste jeg ikke om giraffer er farlige dyr…. )

 

Nyttårshelgen ble feiret i liksombushen i Pilanesberg, ca. 2,5 timers kjøretur fra Johannesburg. Vi hadde leid bil for helgen, men angret på at vi ikke leide bil for hele oppholdet. Å parkere på hotellet kostet ikke mer enn 25 kr. og leiebilen kostet ca. 150 kr. dagen. Da var 200 km. pr. dag inkludert. Vi hadde en bitteliten bil, men det var den eneste bilen de hadde inne. Neste gang skal vi være tidligere ut slik at vi kan få en litt større bil. Det anbefales iom. at veiene i Sør-Afrika har små og til dels store hull for hver tjuende meter, likevel er fartsgrensen på 80-120 km/t! Det var dog en opplevelse å kjøre og jeg følte jeg fikk mer inntrykk av Sør-Afrika etter den kjøreturen. 

IMG_1456

IMG_1467IMG_1465

Pilanesberg er et stort naturreservat og lodgen vi bodde på, Pilanesberg Private Lodge, lå i utkanten av reservatet.

Hytten vår

Hytten vår

IMG_4630

Så utrolig deilig å dusje UTE!

Så utrolig deilig å dusje UTE!

Selv var jeg for syk til å være med på ”game drive” (kjøretur for å se på de ville dyrene), men mannen var både på morgentur (gåtur med mann med elefantgevær, dvs. gevær med kuler som kan skade en elefant) og ettermiddagstur.

"Fire elefanter kom marsjeeeerende!"

“Fire elefanter kom marsjeeeerende!”

IMG_4762IMG_4644Siden lodgen lå så nært reservatet fikk jeg likevel sett noen dyr, bl.a  et hvitt nesehorn. De svarte nesehornene er sjeldne og vi var derfor i fyr og flamme fordi vi trodde vi hadde sett et. Det viste seg at vi hadde sett et skittent hvitt, og ikke fullt så sjeldent, nesehorn… Jeg så også noen andre dyr, men vet slettes ikke hvilke…

Pføy… Disse ser da svarte ut vel? Ihvertfall ikke hvite! :)

Pføy… Disse ser da svarte ut vel? Ihvertfall ikke hvite! 🙂 

På vei fra Pilanesberg til flyplassen klarte vi det store, å punktere! (Nevnte jeg at motorveien var full av små og store hull?) Heldigvis var jeg ikke alene og heldigvis var det et ekstrahjul i bagasjerommet!

Flyturen hjem var en nattflygning og jeg sov noen timer, trasket rundt i kabinen noen timer og så litt på film. I grunnen gikk tiden ganske fort, heldigvis. I Bergen ventet regn og 10 grader…

 

 

 

 

 

Hei fra Kina!

IMG_1304Det har vært få oppdateringer herfra i det siste. Noe av grunnen til min “latskap” er at jeg har vært i Kina de siste to ukene. Jeg blir i 2 uker til før vi drar videre til Johannesburg for 2 uker. Jeg er så “heldig” at jeg har en mann som jobber mye i utlandet. Det vil si at han er mye vekke og da er det ganske kjedelig, men de gangene jeg kan være med er det veldig kjekt.

Nå er vi altså i Kina, nærmere bestemt et lite sted som heter Beibei. Beibei ligger ca. en times kjøring fra Chongqing, som er en av verdens største byer!

Mannen jobber, jeg tusler litt rundt, slapper av og prøver å lære meg litt kinesisk! På søndag var vi i bryllup, en fantastisk opplevelse! Om du vil lese mer om bryllupet og kinaturen kan du lese her.

Hottoek, koreansk street-food

IMG_1139

 

 

IMG_3803I dag har jeg laget Hottoek. Dette spiste jeg første gang jeg var i Seoul og da jeg kom hjem fant jeg ut at jeg måtte prøve å lage det selv. Etter søk på diverse nettsider utviklet jeg min egen måte å gjøre det på. Jeg prøvde først med vanlige nudler, men fant fort ut at det ble helt feil. Det tok meg noen måneder å forstå at jeg måtte bruke koreanske søtpotetnudler.

I Bergen får man kjøpt disse på noen få “innvandrerbutikker”. Jeg har funnet de på butikken i Vektertorget og den som ligger vis-a-vis Bergen Storsenter.

 

Noen spurte meg om oppskriften på Hottoek. Problemet mitt er at jeg aldri bruker oppskrift, men jeg kan i det minste forklare hva jeg gjør.

Først lager jeg en deig av vann, gjær, hvetemel, litt sukker, litt olje og litt salt. Om jeg har mais- eller rismel bytter jeg ut litt av hvetemelet med dette, men det er ikke et must. Deigen skal være ganske løs, mye “våtere”/mer klisset enn en bolledeig. La heve…

Stek kjøttdeig og løk og krydre med salt, pepper, litt cayennepepper og/eller chili.

Kok nudlene i 5 min. Skyll godt under kaldt vann. Dette er viktig, hvis ikke blir de klissete. Bland så inn en del soyasaus (Kikkoman er best), en “dæsj” av koransk BBQ-marinade og en dæsj av “soyabønnepasta”. Førtnevnte er kjøpt på butikken der jeg kjøpte nudlene og sistnevnte er kjøpt i Korea. Jeg vet ikke om det er mulig å få tak i denne her…

I Korea så jeg at de brukte plasthansker når de laget hottoek og det var ganske lurt… Ta på plasthansker (tynne engangs, kjøpt på apoteket), ta litt olje i hendene og plukk opp en klump deig, på størrelse med en bolle. Trykk denne flat i håndflaten. Ta litt kjøttdeig og en en liten hånd med nudler og pakk deigen rundt. Du skal føle at nudlene “tyter” ut for det skal være mye nudler!

IMG_3821Legg “bollene” i en stekepanne med mye olje. Stek til de er gyldne, snu og trykk de flate. I Korea brukte de en “hottoek-presse”, men det er fullt mulig å bruke en stekespade også. Hovedsaken er at bollene skal trykkes flate etter at de er snudd.

Når hottoekene er gyldne på begge sider legges de på rist. De er best om de spises med en gang, men de kan fint fryses.

I Korea hadde de rå vårløk i stedet for vanlig løk og revet gulrot sammen med nudlene. Jeg har brukt det noen ganger, men det er ingen krise om det utelates. Man kan også fylle hottoekene med en blanding av sukker, kanel og hakkede nøtter, ost og skinke eller det man måtte ha lyst på. Det er bare å prøve seg frem!

Jeg har en idee om at jeg har gjort dette litt riktig, men jeg regner med at en koreaner kanskje vil le… Vel, jeg har vært i Korea etter at jeg begynte å lage hotteok hjemme og jeg tror ikke jeg er veldig langt fra det autentiske! 🙂

 

IMG_3811

 

 

Couldn’t care less


IMG_2313

Jeg har en fantastisk mann, men av og til er han litt irriterende også. Som f.eks. når jeg er fryktelig engasjert i en sak. Ikke fordi denne saken angår meg eller mine, men fordi jeg lar meg provosere, jeg har mange meninger og jeg liker å ytre dem, høyt og tydelig, og gjerne flere ganger. Spesielt når han, meget uengasjert svarer: “Jada, jeg er enig, du har helt rett, forfedelig!” Da må jeg jo bare spørre en gang til: “Men er du ikke enig da? At … er helt bak mål …. osv.. osv…”

Da blir han irritert: “Men jeg sa jo at jeg var enig, hva mer skal jeg si?” Da blir selvfølgelig jeg litt smågrinete, for jeg vil at han skal engasjere seg mer, slik som meg, med både høy, gjerne litt sint røst, et kroppsspråk som sier “ja, ja, ja, go for it” og øyne som lyner. Men neida, han sitter der, sindig og rolig, og lurer på hvorfor jeg er så sint.

Han har ikke skjønt bæret… jeg er ikke sint, jeg er bare superengasjert må vite! At han kan sitte der, som om han ikke bryr seg, når resten av verden går ad undas (ihvertfall i mine øyne), kan jeg ikke forstå! Han, på sin side, kan ikke skjønne at jeg blir så hissig over, og ikke minst bruker så mye energi på, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Noe som ikke en gang angår oss eller noen vi kjenner.

Mulig han har rett… men irriterende er det uansett… Jeg tror dette er en mann/kvinnegreie, eller?

50 år er gårsdagens 30

står det i dagens “Hegnar Online Kvinner”. Dette gjelder nok i aller høyeste grad når det gjelder arbeidsmarkedet, men gjelder det også i klesveien?

Jeg skal ikke påberope meg å være noen moteguru (selv om jeg har jobbet backstage under London Fashion Week, men det kan jeg fortelle om en annen gang), men jeg mener selv jeg har en viss sans for stil, form og farge. Og tro meg, det er ikke stilig å gå kledd som en 25-30 åring når man har passert 50. For all del, jeg synes mange 50-åringer er flotte. Til og med flottere enn mange 30-åringer, men hver alder har sin sjarm og man er faktisk akkurat så gammel som man er, selv om noen vil hevde at man bare er så gammel som man føler seg. Tro meg, 30-åringene ser ikke på en 50-åring som en 30-åring, uansett hvor ungt og moteriktig hun måtte kle seg!

Man trenger absolutt ikke å kle seg som en “kjerring” selv om man har passert 50, men det er langt mellom 30-åringenes mote og “kjerring”. I dag vil jeg derfor ta tommelen opp for kvinner som tør å eldes med stil og ikke går i fellen ved å prøve og være noe hun ikke er!

 

Dette er pinlig SiB!

Det er lenge siden jeg var student, men jeg husker følelsen av å flytte til en annen by som om det var i går. Vi dro med forventninger, håp, drømmer, med skrekkblandet fryd, som de fleste førstegangsstudenter. Boligmarkedet for studenter var omtrent like dårlig som det er i dag og vi var glade vi hadde fått leie en familieleilighet av Studentsamskipnaden i Trondheim. Leiligheten var ingen luksusleilighet, men den var helt grei.

IMG_1040I går var jeg på Flesland med mannen min, som er professor ved UiB, for å hente en ny kollega. Fordi den ansatte kom direkte fra utlandet skal hun leie en midlertidig leilighet på Fantoft inntil hun finner noe annet. Det er ikke første gang mannen henter studenter og ansatte og kjører dem til Fantoft, men det var første gang jeg var med i går. Jeg visste at Fantoft ikke akkurat er luksus og jeg visste også at de studentene/stipendiatene som har bodd der har flyttet ut rimelig raskt, men jeg visste ikke at det var så ille. (Til mannens forsvar: Han visste heller ikke at det var så ille da han bare har vært i noen få av hyblene, aldri i leilighetene.)

Selve bygningene ser ut som blokker flest og utearealet og inngangspartiet var helt greit. At bybanen også stopper rett utenfor er et pluss, men der stopper også all positiv omtale av leilighetene.

Bygningene og heisene er gamle, greit nok. Så lenge heisen virker som den skal, kan man neppe klage, eller? Følelsen av å ha ankommet en ghetto i slummen kom krypende i det vi åpnet døren til heisen. Synet som møtte oss var dette:

 

 

IMG_1034

 

Det første som møtte oss da vi låste oss inn var “kjøkkenet”. Der normale mennesker vil ha et inngangsparti var det plassert en kokeplate, kjøkkenvifte og et lite kjøleskap, that’s it. Hvem kan lage middag på en kokeplate? Riktig nok trengs det ikke mer enn en kokeplate for å lage nudler eller spaghetti med ketchup, men det hender kanskje at man vil lage noe annet selv om man er student! Plasseringen av “kjøkkenet” er forståelig, med tanke på plassen, men man forventer mer enn en kokeplate om man leier en leilighet med kjøkken!

 

 

Stuen, som ikke kan være mer enn 6 kvadratmeter, var noe for seg selv med “brystpanel” i furu og en gammel nattbordslampe midt på veggen! I tillegg var leiligheten møblert med et gammelt, muligens antikt, skrivebord i heltre. At kontorstolen var både godt brukt, skitten og ekkel, hevet ikke akkurat inntrykket!

 

Og soverommet? Greit nok det også, men hva med noen skap og noen nye nattbordslamper? Bildet av “skapet” er av “garderobeskapet”, som var plassert vis a vis “kjøkkenet”. “Soveromsgarderoben” var dessverre av samme standard.

 

Kjære SiB, jeg har vært selvstendig næringsdrivende hele mitt liv. Jeg vet at ting tar tid og at ingenting er gratis, men litt maling, noen nye nattbordslamper, en ny kontorstol (ev. å kaste den gamle og la være å kjøpe ny) et skrivebord fra Ikea og mer enn en kokeplate hadde kanskje veid opp for at leiligetene er umoderne, knøttsmå og med gammelt linoleumsgulv!

At dette er det første inntrykket mange utenlandske studenter, stipendiater og til og med ansatte får av Bergen og Norge er pinlig. Det er pinlig for oss, for SiB, Bergen som verts- og studentby og ansatte og studenter ved utdanningsinstitusjonene i Bergen. De færreste som kommer til Fantoft har vært i Norge før og det eneste de vet om landet er at vi har gode sosiale ordninger og at alt er dyrt. Hva må de da tro når de blir møtt av disse leiligheten? Skuffelsen jeg følte over 70-tallsleileghetene på Moholt Studentby i Trondheim kan ikke måle seg med det studentene som kommer til Fantoft må føle. Skuffelse er ikke ordet, jeg vil heller si avsky og vemmelse og jeg skjønner godt at ingen av min manns studenter har orket å bo der i mer enn noen uker.

Da jeg forlot min manns kollega i går kveld var det med en flau smak i munnen. Som hun sa, så kan ikke vi lastes for at SiB overhodet ikke eier skam (etter min mening er det skammelig at de tør å leie ut slike leiligheter). Likevel føler jeg et visst ansvar for at kolleger av mannnen, som ofte er/blir mine venner, skal trives og ha det bra når de kommer hit. Det burde kanskje SiB også føle?

Snart jul og veldig travelt!

Det er en stund siden jeg har skrevet her nå. Etter at jeg kom hjem fra Korea har det vært veldig travelt og bloggen er blitt litt nedprioritert.

Jeg har noen innlegg liggende i bakhodet og må bare få tid til å skrive litt. Akkurat nå har jeg dessverre ikke tid… Man har vel strengt tatt tid til det man vil ha tid til, men blodsukkeret sier at det snart er middagstid så jeg får vel begynne på middagen snart! Vi sees om litt!

 

 

Full stopp av adopsjon fra Filippinene

I dagens VG på nett fant jeg denne artikkelen. Filippinene krever psykologtest av adoptivforeldre. Fordi den norske adopsjonforeningen nekter er derfor all adopsjon fra Filippinene satt på vent. På den ene siden er jeg enig i at det ikke burde være nødvendig med slike tester, også fordi den norske psykologforeningen mener at de nevnte testene ikke er egnet for å plukke opp foreldres omsorgsevne. På den andre siden er det tross alt Filippinske myndigheter som bestemmer hvilke land de vil samarbeide med, så hvis Norge sier nei, ja, da blir det ikke noe adopsjon fra Filippinene.

Kanskje den norske adopsjonsforeningen burde la adoptivforeldrene selv velge? Det er tross alt ikke en menneskerett å hverken få barn eller adoptere, så om kommende foreldre vil adoptere fra Filippinene tenker jeg de får finne seg i å ta denne testen, selv om det medfører litt ubehag og ekstra utgifter. Hvis ikke kan de jo bare velge et annet land å adoptere fra!