Hurra, jeg ble plukket ut!

Jeg har tre aktive blogger og etter å ha skrevet om saken i de to andre føler jeg nå at jeg har litt “hakk i platen”. Samtidig ser jeg på det jeg skal med forskjellig perspektiv i bloggene og da tenker jeg det er greit. Heldigvis har jeg ikke de samme leserne av de tre bloggene, men det er noen som leser alle, og for dem er nok nyhetens interesse borte.

For en ukes tid siden poppet det opp “Bli med Norske reisebloggere på bloggtur til Marocco…” i facebookfeeden min. Jeg skrev en kommentar til vedkommende som hadde lagt ut linken og sa at det var liten vits for meg å søke, jeg ble sikkert ikke trukket ut likevel, siden jeg ikke akkurat har tusenvis av lesere av noen av bloggene mine. Ikke er jeg aktiv på hverken Twitter eller Instagram heller. Heldigvis skrev jeg en søknad likevel, og heldigvis ble jeg valgt til å være med! Det vil si at jeg, om 1,5 måned, reiser 3 dager til Marocco sammen med 12-14 andre reisebloggere!

Jeg vet ikke hvor mange som søkte eller hvilke kriterier de brukte for å velge ut, men jeg liker å tro at de valgte meg og mine blogger fordi de synes jeg skriver godt og interessant. Da jeg fikk vite at akkurat jeg ble plukket ut ble jeg skikkelig barnslig glad, nesten på grensen til det pinlige. For alvorlig talt, det er da ikke *så* stort vel? For andre kan det synes som en bagatell, men for meg, akkurat nå, var det en skikkelig opptur. Tenk at noen faktisk liker det jeg gjør, noe jeg mestrer og selv føler jeg er flink til!

Nå begynner jeg å skjønne “rosabloggerne”. Selv om vi andre ler og til og med harselerer litt med/over dem, så det være tilfredsstillende å få anerkjennelse (lesere, tjene penger, gratis “dill og dall”) for det de gjør. Jeg har selv aldri skjønt hva som er så interessant med det de skriver, men jeg er neppe målgruppen heller. Likevel ser jeg at de gjør det bra, langt bedre enn jeg noensinne vil klare (eller har ønske om, du ser meg NEPPE, noensinne, på noe “bloggawards” el.), og det er i grunnen ganske kult!

Mitt mål er ikke, og har aldri vært, å leve av å blogge. Jeg blogger fordi jeg liker å skrive og fordi jeg tror jeg er god til det. Likevel ser jeg kulhetsfaktoren i å ha klart å få mange tusen følgere som leser bloggen hver dag, og til og med kanskje flere ganger for dagen. Hatten av for dem som klarer å leve av å blogge, om de er “rosablogger”, reiseblogger, mammablogger, whateverblogger… Om bedrevitere liker det eller ikke… De er uansett flinke til det de gjør og det skal de jammensanten ha “kred” for!