Hvorfor er det lettere å ha empati med totalt fremmede enn å skrive “god bedring” til en venn som ikke har det bra?

For noen dager siden ble jeg beskyldt for å være for negativ i mine statusoppdateringer på Facebook. Jeg hadde vært så syndig og klaget min nød over vondt i magen og migrene mer enn tre ganger i løpet av en uke. I tillegg vet jeg at jeg har vært litt ekstra negativ de siste ukene.

Det mange ikke vet er at de har vært med på et lite uformellt eksperiment! Etter å fått høre at jeg burde holde meg  mer i ro, siden jeg tross alt ikke er helt frisk, tenkte jeg: “Vel, folk tror jeg lever et liv i sus og dus og de er grønne av misunnelse. Da skal jeg jammen meg ønske de velkommen inn i min virkelige verden. Min verden av kroniske smerter der jeg 90% av tiden ligger nede for telling fordi jeg er for syk til å gå ut. Min verden der hverdagslykken ikke handler om kaffelatte og wienerbørd, men om å være lykkelig for at medisinene virker og at jeg klarer å kle på meg selv. Den delen av min verden som jeg ikke forteller om fordi det er noe man bare ikke gjør på Facebook.” (Og da må jeg bare beklage om noen føler seg stødt over at livet mitt ikke er en eneste stor fest av trening, Champagne, jobb og en haug med festlige venner som kaller meg for søta, finingen, skjønningen…)

Jeg har passet på at jeg ikke bare har vært negativ, jeg har faktisk vært ganske mye positiv også og fått mange likes. På de negative oppdateringene? Vel, som sagt, etter tre eller fire negative oppdateringer ble folk rett og slett irriterte, de ble småspydige og de begynte å etterlyse hverdagslykke og positive oppdateringer, for jeg kunne jo ikke ha det så fælt? Noen få skrev  “god bedring”, men de fleste skrev ingenting!

De siste dagene har jeg vært litt i tenkeboksen og trangen til å skrive et innlegg toppet seg i går, da en venninne (ikke nær venninne, men en barndomsvenninne som jeg har fått litt mer kontakt med over Facebook) fortalte at hun hadde vært delvis sykemeldt i et halvt år. Jeg kommenterte ikke hvorfor jeg ikke visste noe, men vi snakket litt om hva som feilte henne. Etter å ha avsluttet samtalen begynte tankene å rulle rundt i hodet mitt.

På Facebook kan man klage over det aller meste: Telefonselgere, dustete svigermødre, kolleger, mann, barn, egen vekt…  men helst skal det være en morsom vri, gjerne ispedd litt selvironi, man skal underholde. Det er der i mot en ting man ALDRI skal klage over på Facebook: Egen fysisk og psykiske helse. Til nøden kan man klage over en brukket tå, den smerten kommer ikke til å vedvare og man slipper å høre om det i mer enn noen uker.

Jeg kan innrømme en ting, og det er at jeg selv heller ikke synes det er så kjekt å lese når folk klager, syter og synes synd på seg selv hele tiden. Det er rett og slett slitsomt!  Derfor er dette like mye et spark til meg selv, som til dere andre.

Det forundrer meg at vi ikke orker å ta inn over oss om venner og bekjentes ve og vel når de ikke har det bra, mens vi samtidig går mann av huse for å gå i fakkeltog for alt mulig, hjelper helt ukjente ensomme (ref. damen som satt alene i julen), deler flotte og tankevekkende visdomsord skrevet med løkkeskrift og rosa bakgrunn,  holder foredrag om hvordan vi skal være mot hverandre… Ja tilsynelatende har vi mer omsorg og empati enn aldri før.

Samtidig leser vi stadig at antall selvmord er økende, at gamle folk sitter muttens alene på gamlehjem, ja de dør til og med uten at noen vet om det. Mobbing både på skolen og jobben er et økende problem og  køene for å få komme til hos en psykolog er milelange. Dette har fått meg til å lure på om vi er blitt så selvsentrerte og opptatt av at andre skal like oss, synes at vi er greie, at det er lettere å hjelpe ukjente fordi det der er “no strings attacked”? Vi kan bry oss når det passer oss, den ene gangen, klappe oss selv på skulderen og haste videre. Med venner og bekjente må man følge opp og det er kanskje ikke like kjekt?

Mitt lille eksperiment er over for denne gangen. Det er ikke dermed sagt at jeg aldri mer skal klage og at jeg bare skal være positiv. Jeg har aldri vært, og kommer aldri til å bli, som en duracellkanin på lykkepille. For å være helt ærlig finner jeg den typen mennesker mye mer slitsomme enn mennesker som ønsker å vise omverden at de har både oppturer og nedturer.

Det jeg der i mot skal bli flinkere til er å tenke at det er en grunn til at folk klager og synes synd på seg selv, at de faktisk ikke har det bra og at de kanskje trenger et trøstende ord og ikke taushet!

(Da tar jeg sjansen på å laste opp dette innlegget selv om mange kanskje vil bli både irriterte, sure, føle seg stødt og til og med kanskje føle seg truffet!)