Norsk ching-chong-kinamann

Da jeg var liten var det ikke så vanlig med utenlandsadopsjon og innvandrere fantes det svært lite av. Fordi barn ofte er stygge og erter for den minste lille ting vil jeg tro jeg var et potensielt mobbeoffer. Dette visste nok mamma og pappa, men vi snakket aldri om det direkte. Det eneste de hamret inn i hodet mitt var at jeg var norsk, jeg hadde norsk pass og hvis noen ertet meg skulle jeg bare tenke at de som ertet var mindre begavet, eventuelt at de ikke hadde det så bra hjemme – det var synd på dem!

Jeg kan huske at noen prøvde seg med ching-chong-kinamanntrikset, men det prellet fort av. Det var jo synd på dem for de hadde det ikke så bra hjemme!

*Jeg* er overbevist om at det mine foreldre gjorde, ved å gjøre det klinkende klart at jeg var norsk, ikke at jeg egentlig var fra Korea, gjorde at jeg fikk stadfestet min identitet som norsk og nordmann. Klart jeg visste at jeg var adoptert fra Korea, jeg trengte bare å se meg i speilet for å se det, men jeg visste også at jeg ikke egentlig var fra Korea. Ergo, jeg ble som andre norske barn, på godt og vondt. Dette gjenspeilet seg i at vennene mine overhodet ikke tenkte over at jeg var adoptert. Jeg husker en gang jeg snakket med bestevenninnen min om adopsjon hvorpå hun plutselig spurte meg: “Men du, er ikke du adoptert?”. Vi lo godt da hun skjønte at hun rett og slett ikke hadde tenkt over at jeg var adoptert, jeg var jo bare en av venninnne hennes!

Det å være adoptert ble ingen big deal for meg og jeg tror heller ikke det har fått spesielt stor plass i (under)bevisstheten min. Jeg er den jeg er: norsk, nordmann, norsk ching-chong-kinamann, og jeg tror ikke jeg kan kalle meg koreaner akkurat. Når folk spør meg hvor jeg er fra, som er ganske naturlig, sier jeg alltid at jeg er fra Norge. Om de lurer på hvorfor jeg ikke ser norsk ut er det jo bare å forklare. Når de så spør om jeg snakket koreansk da jeg kom til Norge kan jeg ikke annet enn å le og så spør jeg om de i det hele tatt snakket før de var 9 måneder. Hehe, da blir de litt flaue. Jeg vet at andre adopterte tar seg nær av slikt. Selv tror jeg at mine foreldres tirade om “stakkerne” fortsatt ligger i underbevisstheten min!