Likestilte hormoner?

For noen uker siden poppet denne linken til Andrologisk Senter opp i innboksen min på Facebook. En kamerat sa han hadde bestilt time der. Jeg må ærlig innrømme at jeg overhodet ikke skjønte hva det var for noe. Androlog, hva er det for noe? Jeg måtte inn på Google… I følge Wikipedia er andrologi vitenskapen som beskjeftiger seg med mannen som biologisk vesen. Aha, da visste jeg det, men jeg skjønte fortsatt ikke hvorfor kompisen min skulle til dette senteret. Jeg fikk forklaringen…

Han hadde nemlig snakket med en annen mann, som hadde fortalt at manglende testosteronnivå hos menn kan føre til både en del fysiske plager, men også psykiske. Kanskje dette kunne være årsaken til en plutselig vektoppgang (20 kg), lavt energinivå, søvnløshet, destruktive tanker, indre uro, hetetokter, konsentrasjonsproblemer osv…?

Da kameraten min hadde spurt den forrige legen sin om hans kroniske sykdom kunne ha tullet med hormonnivået hans hadde legen, en kvinnelig, bare ledd av ham. Det ble derfor aldri diskutert videre. Inntil nå, etter ny fastlege og denne samtalen med kameraten, som har samme sykdommen.

Det var da jeg skjønte at vi kvinner, på noen områder, er priviligerte. Vi kan snakke om kvinnehelse med hverandre og det mangler ikke akkurat på informasjon om vi lurer på noe. At mange kvinneplager kobles til hormonsystemet er en kjensgjerning og vi kan til og med konsultere hverandre om de forskjellige hormonene, normalnivå og symptomer. Og ikke minst, legene tror og hører på oss.

Om en kvinne hadde hatt de samme symptomene som kameraten min er jeg 100% sikker på at hun selv hadde koblet plagene opp mot hormonsystemet og jeg tror også at legen hadde sendt henne til hormonlaboratoriet uten å le. Menn der i mot, blir kun sendt til hormontest om de ikke klarer å gjøre en kvinne gravid, tror jeg. Jeg er hverken lege eller psykolog, men vil tro at det er like viktig for mennene å ha et hormonsystem i ballanse, som det er for kvinner, eller er jeg helt på jordet her?

Jeg krysser fingrene for at kameraten min får time på Andrologisk Senter og at han endelig blir tatt alvårlig. Det skulle egentlig bare mangle, men hans tidligere erfaringer tilsier noe helt annet, dessverre….

Kan man søke NAV om ferie fra egen kropp mon tro?

NAV bilde til blogg

Jeg lover, dette blir første og siste klageinnlegg fra meg denne høsten, tror jeg… Normalt sett liker jeg hverken å klage eller å snakke om sykdommen min, men akkurat i dag bobler det litt over inni meg og jeg trenger både omtanke, trøst og litt empati. Er det lov å si forresten? Litt sånn: Gi meg litt oppmerksomhet fordi jeg er så sutrete og grinete og verden føles fryktelig urettferdig? Jeg tror ikke det… men… jeg bryr meg ikke….

Høsten kommer hvert år og hver høst får jeg det samme sjokket (ihvertfall hver høst etter at jeg fikk diagnosen EDS og ble skikkelig syk). Etter en sommer med mindre smerter, og den gleden, motet, og positiviteten dette medfører, kommer høsten i kroppen min ofte i løpet av bare noen dager og det kan virke som om både kroppen og psyken går i sjokk. Man skulle tro at man lærte, iom. at dette skjer hver høst, men jeg klarer ikke å bli vant til å miste kontrollen uten å kunne gjøre noe som “mottrekk”. Joda, klart jeg kan tenke positivt, men det er lettere sagt enn gjort når smertene tar overhånd og underskuddet på søvn bare blir større og større. Fremtiden føles ikke så veldig rosenrød akkurat da nei!

Innimellom føler jeg meg maktesløs og har egentlig mest lyst til å legge meg ned på bakken og skrike, sparke og slå, som en 3-åring i verste trassalder. Siden jeg vet at dette overhodet ikke vil hjelpe, og dessuten ville det sett rimelig dumt ut for en som egentlig er ganske forfengelig, blir det med tanken, heldigvis….

Om jeg er bitter? Ja, av og til blir jeg det… Lurer på hvorfor jeg var en av de “heldige” som fikk utdelt tidenes dustekropp med nye diagnoser som perler på en snor. Kanskje jeg er litt dum, stikker hodet i sanden og tror at hvis jeg nekter legen å sette diagnosen, så vil den bare forsvinne…  Det hadde jo vært fint om det var slik det fungerte, ikke sant?

Å være positiv ja… det hjelper, jeg vet det. Stort sett er jeg positiv og bobler over av mer eller mindre rare ideer, men noen ganger er det godt å “ta seg en bolle” og bare synes fryktelig synd på seg selv. Det gjør jeg i dag… og kanskje i morgen… og kanskje resten av uken…

Ha en fin uke dere!

Video om Ehlers-Danlos Syndrom (EDS)

PS. Hadde det ikke vært morsomt om alle med kroniske sykdommer/smerter sendte NAV en søknad om ferie fra egen kropp?

 

Hottoek, koreansk street-food

IMG_1139

 

 

IMG_3803I dag har jeg laget Hottoek. Dette spiste jeg første gang jeg var i Seoul og da jeg kom hjem fant jeg ut at jeg måtte prøve å lage det selv. Etter søk på diverse nettsider utviklet jeg min egen måte å gjøre det på. Jeg prøvde først med vanlige nudler, men fant fort ut at det ble helt feil. Det tok meg noen måneder å forstå at jeg måtte bruke koreanske søtpotetnudler.

I Bergen får man kjøpt disse på noen få “innvandrerbutikker”. Jeg har funnet de på butikken i Vektertorget og den som ligger vis-a-vis Bergen Storsenter.

 

Noen spurte meg om oppskriften på Hottoek. Problemet mitt er at jeg aldri bruker oppskrift, men jeg kan i det minste forklare hva jeg gjør.

Først lager jeg en deig av vann, gjær, hvetemel, litt sukker, litt olje og litt salt. Om jeg har mais- eller rismel bytter jeg ut litt av hvetemelet med dette, men det er ikke et must. Deigen skal være ganske løs, mye “våtere”/mer klisset enn en bolledeig. La heve…

Stek kjøttdeig og løk og krydre med salt, pepper, litt cayennepepper og/eller chili.

Kok nudlene i 5 min. Skyll godt under kaldt vann. Dette er viktig, hvis ikke blir de klissete. Bland så inn en del soyasaus (Kikkoman er best), en “dæsj” av koransk BBQ-marinade og en dæsj av “soyabønnepasta”. Førtnevnte er kjøpt på butikken der jeg kjøpte nudlene og sistnevnte er kjøpt i Korea. Jeg vet ikke om det er mulig å få tak i denne her…

I Korea så jeg at de brukte plasthansker når de laget hottoek og det var ganske lurt… Ta på plasthansker (tynne engangs, kjøpt på apoteket), ta litt olje i hendene og plukk opp en klump deig, på størrelse med en bolle. Trykk denne flat i håndflaten. Ta litt kjøttdeig og en en liten hånd med nudler og pakk deigen rundt. Du skal føle at nudlene “tyter” ut for det skal være mye nudler!

IMG_3821Legg “bollene” i en stekepanne med mye olje. Stek til de er gyldne, snu og trykk de flate. I Korea brukte de en “hottoek-presse”, men det er fullt mulig å bruke en stekespade også. Hovedsaken er at bollene skal trykkes flate etter at de er snudd.

Når hottoekene er gyldne på begge sider legges de på rist. De er best om de spises med en gang, men de kan fint fryses.

I Korea hadde de rå vårløk i stedet for vanlig løk og revet gulrot sammen med nudlene. Jeg har brukt det noen ganger, men det er ingen krise om det utelates. Man kan også fylle hottoekene med en blanding av sukker, kanel og hakkede nøtter, ost og skinke eller det man måtte ha lyst på. Det er bare å prøve seg frem!

Jeg har en idee om at jeg har gjort dette litt riktig, men jeg regner med at en koreaner kanskje vil le… Vel, jeg har vært i Korea etter at jeg begynte å lage hotteok hjemme og jeg tror ikke jeg er veldig langt fra det autentiske! 🙂

 

IMG_3811

 

 

Hårete legger på 9-åring

IMG_3501

For noen måneder siden så jeg denne oppdateringen på en venninnes facebookvegg:

“Ønsker råd: Hva skal man gjøre når man har en 9 år gammel jente som nekter å gå med annet enn langbukser i sommervarmen – som følge av komplekser for hårete legger? Noen jenter i klassen hadde bemerket hårene….”

Mer eller mindre gode råd kom som perler på en snor og overraskende var det flere som svarte noe a’la dette:

“Hvis det gir henne bedre selvfølelse, vis henne hvordan hun kan fjerne hårene, why not?”

“Barna i dag er tidligere ute enn vi var, la henne fjerne hårene….”

Det er helt klart at det er et problem at jenta ikke tør å gå i sommerklær fordi hun har svarte hår på leggene, spesielt hvis hun blir ertet for det også. Samtidig synes jeg det er skremmende hvis det er “mobben i gata” som skal få diktere hva som er pent, og ikke minst at vi som foreldre også gir etter for dette. Hvilke signaler sender vi til barna våre da?

Er det nettopp fordi noen foreldre gir etter at barna våre er tidligere ute enn det vi var? Det er lett å skylde på medias påvirkning, men når vi tidligere og tidligere fjerner alt man *kan* bli mobbet for, lurer jeg litt på om vi som foreldre også har noe av skylden for konformiteten? Barna *vil* jo bli like om vi gjør de like…

Nå er det heldigvis enkelt å bli kvitt hårete legger, men om vi gir etter for dette, hva blir det neste som skal fikses på fordi de blir ertet? Nesen? Leppene? Valpefettet? Er det ikke lettere å lære barna våre at vi er forskjellige, at det ikke er hårete legger som definerer hvem og hva vi er, at det er andre ting enn det ytre som betyr noe? Kanskje akkurat dette hadde gitt henne bedre selvfølelse?

Jeg må innrømme at om jeg hadde hatt en datter og hun ble ertet for hårete legger, ja, da hadde jeg kanskje vist henne en epileringsmaskin (en slik som napper ut hårene – enkelt for henne å bruke selv, hårene vokser ut slik at hun ikke må bruke maskinen mer enn kanskje en gang i uken og hun blir ikke avhengig som ved barbering). Når det er sagt, tror jeg neppe det hadde vært så enkelt som at “om hun føler seg bedre av det, så why not?”. For meg hadde det vært et stort etisk dilemma, som jeg fortsatt ikke er 100% sikker på. Hvor mye skal vi beskytte barna og hvor mye skal vi la de tåle? Jeg er i grunnen glad jeg slipper unna akkurat disse hårete problemene siden jeg har en voksen sønn nå (han stilte noe ufrivillig opp som modell for dette bildet), men jeg misunner ikke dem som har tenåringsdøtre!

 

Trenger vi fedrekvoten?

IMG_3360

Den siste tiden har fedrekvoten igjen vært i vinden, antageligvis fordi Høyre og Fremskrittspartiet vil avskaffe ordningen.

I utgangspunktet er jeg for mest mulig valgrfrihet for både enkeltmennesket og familien, men i denne saken tror jeg det er nødvendig med litt styring.

Selv er jeg heldigvis ferdig med småbarn, men jeg har fortsatt venninner og bekjente som er i den fasen av livet. Ikke rent sjeldent hører jeg at de snakker om at de gjerne vil ta pappapermisjonen, om de får muligheten. Ikke fordi de nødvendigvis vil frarøve far muligheten til å være hjemme med barnet, men fordi de selv har et sterkere ønske om å være hjemme lenger. Hvilken mann og far vil nekte sin kone og sitt barns mor å være hjemme med barnet så lenge som mulig?

Jeg har selv vært arbeidsgiver og vet hva både sykdom og permisjon koster. I utgangspunktet koster ikke permisjonen noe, men man må ha inn en vikar, ha opplæring med vedkommende og i tillegg kunne tilby den permitterte en lik stilling/jobb når h*n kommer tilbake igjen. Dette er den permittertes rettigheter, men for en arbeidsgiver er og blir det problematisk. Spesielt i en liten bedrift.

Om fedrekvoten forsvinner viser flere undersøkelser at far sjeldent kommer til å ta permisjon. Da er jeg redd for at kvinner mellom 20 og 35 kommer til å bli diskriminert enda mer enn menn i samme alder: Arbeidsgiver tenker at unge kvinner kommer til å bli gravid OG blir hjemme med barna mens mennene fortsatt kan jobbe. Om arbeidsgiver vet at både kvinene og mennene kommer til å ta permisjon ved en ev. familieforøkelse, vil det ihvertfall bli litt mer likestilling på dette området, tror jeg.

I tillegg tror jeg fedrekvoten også gir mer likestilling i hjemmet. Jo fortere far kommer inn på banen mht. nattevåk, bleieskift, mat- og andre rutiner og generelt husarbeid, jo mer naturlig kommer det til å bli for far å ta ansvar for dette videre. Det burde bl.a. være naturlig at far er like mye hjemme som mor ved barns sykdom. I følge undersøkelser (som jeg dessverre ikke kan refere til akkurat her og nå) er det fortsatt mor som tar det meste av denne byrden. Antageligvis av gammel vane, men også fordi det er en viss forventing om at mor skal være hjemme?

Fedrekvoten tvinger også mor til å gi slipp på både tiden med barnet og sin måte å gjøre tingene på. Far får dermed mulighet til å bli kjent med barnet på sine premisser og på sin måte. Dette tror jeg er viktig for både far og barn, men kanskje også for mor? Det *kan* jo være at hennes måte ikke alltid er den beste?

Videre tror jeg det er viktig å tenke på at fedrekvoten ikke kommer på tross av mammapermisjonen, men på toppen av en allerede veldig god permisjonsordning. At familien mister fedrekvoten om far ikke bruker denne burde derfor ikke være noe problem, det er fortsatt mye permisjonstid igjen!

 

Som kvinne, mor til en mann (jeg vil gjerne at min sønn skal få en reell mulighet til å ta sin del av ansvaret i hjemmet når den tiden kommer), tidligere arbeidsgiver og på vegne av alle kommende pappa’er der ute sier jeg derfor: IKKE ta vekk fedrekvoten og øk den gjerne!

Når er man handikappet nok?

IMG_1022-624x468

Jeg hadde egentlig lovet meg selv at denne bloggen IKKE skulle handle om sykdom, men i går opplevde jeg noe som jeg bare få ut!

Ja, jeg har parkeringskort for handikappede. Nei, jeg har ikke tenkt å legge ut om hvor syk jeg er, men en ting kan jeg si: Man får ikke parkeringskortet om man ikke trenger det. For å få kortet må man ha legeerklæring i tillegg til at man må skrive personlig søknad og selv da er det mange som ikke kommer gjennom nåløyet. Jeg trenger ikke kortet hver dag, men når jeg trenger det, trenger jeg det selv om mine handikapp ikke er synlig for andre.

I går var jeg på Rihannakonserten i Bergen. Jeg kjørte bil fordi jeg var såkalt “standby” for artisten og i tillegg tenkte at jeg sikkert ville finne en handikapp-parkering i nærheten av konsertarenaen. Jeg fant to rett utenfor, men der var hele parkeringsplassen sperret av. Fordi det er få handikapp-parkeringer i byen spurte jeg politiet om det var mulig å bruke en av de to parkeringsplassene.

Først spurte politiet hva jeg skulle og hvorfor jeg skulle parkere akkurat der. Jeg pekte på akreditteringsbåndet mitt, viste parkeringskortet og sa at jeg skulle inn på konserten. Videre spurte de om jeg hadde med meg en i rullestol. Da jeg forklarte at parkeringskortet var mitt og at det var jeg som trengte det så de på meg og sa: ” Du klarer jo å gå litt, så du får parkere et annet sted. Hadde du sittet i rullestol hadde det vært noe annet!” (Dette poengterte de flere ganger.)

Jeg hadde ikke spesielt lyst til å fortelle hele sykdomsforløpet mitt og jeg følte i grunnen at det burde være nødvendig, så jeg kjørte vekk, selv om jeg var rasende sint.

Det hadde for så vidt vært greit om politiet sa at ingen fikk lov til å stå parkert på parkeringsplassen. Det hadde jeg hatt full forståelse for i og med at hele området var sperret av. Det som føltes både fornedrende og irriterende her er at politiet tydeligvis mente at jeg haddde en plikt til å fortelle dem hva jeg skulle, hva som feilte meg og ikke minst, at de hadde makt til å vurdere min helsetilstand og mine behov på tross av at dette allerede er gjort av både lege og trafikketaten i Bergen, som har skrevet ut parkeringskortet mitt. Burde det ikke holde å vise parkeringskortet?

For funksjonsfriske kan denne episoden synes som en bagatell og en liten filleting. Isolert sett er det også det. Problemet er at dette er noe “usynlig handikappede” ofte opplever. Vi må ofte forklare oss fordi vi ikke ser funksjonshemmet ut. Folk tror ikke at vi er syke fordi “vi ser så godt ut”, ikke bruker krykker, ikke er halt eller ikke sitter i rullestol.

Egentlig er jeg sjeleglad for at ingen kan se at jeg er syk. Jeg tar meg derfor kraftig sammen, sminker og “doller meg” og kler meg pent når jeg er ute blant folk (noe jeg også hadde gjort i går). Da slipper jeg oppmerksomhet og jeg kan “gli inn i mengden” og føle meg “normal” selv med alle mine usynlige skavanker. At “vanlige mennesker” ikke skjønner kan jeg forstå og jeg forventer heller ikke noe forståelse fra dem. At man skal måtte forklare og forsvare overfor offentlige tjenestemenn for å få lov til å bruke handikappparkeringen når man har et gyldig parkeringskort, synes jeg der i mot ikke noe om. Enten er det en handikapp-plass der, der dem med parkeringskort kan stå, eller så er parkeringsplassen sperret, uavhengig av politiets vurdering av den enkeltes helsetilstand, eller har jeg misforstått noe her?

Man kan faktisk være funksjonshemmet selv om det ikke synes, men politiet i Bergen har kanskje ikke fått det med seg?

Sommer og sol i Bergen!

413714_10151894200840414_1185970595_o

Det er jammen ikke ofte det er sommer og sol i Bergen. Når den endelig kommer, da slipper bergenserne alt de har og løper ut. Denne damen også. Jeg har prøvd å skrive noen innlegg fra terrassen, men det er akkurat som om vettet går ut når solen kommer inn. Det ble altså bare tull! Jeg kommer sterkere tilbake når sommeren er over! Hehe, i Bergen kan det bety i morgen, på søndag eller på mandag… Ikke så lenge til altså! Ha en fortsatt strålende fin sommer, hvor enn i (ut)landet du er!

 

“Gies bort, mot en flaske/kartong med vin!”

“Kjøpestopp”

“Oppgjør mot bruk- og kast mentaliteten”

“Miljøvennlig”

“Gi til dem som ikke har”

Nettet flommer over av fora/sider der folk kan gi vekk det de ikke trenger lenger. Jeg vil tro motivene er edle, som dem jeg har nevnt over her. Av ren nysgjerrighet har jeg frekventert noen av disse facebooksidene.

Til min store forbauselse ser jeg veldig ofte dette: “Gies bort/byttes, mot et visst antall flasker vin!”. For meg blir dette helt feil, man kan ikke gi bort noe, men kreve noe tilbake! Kan man ikke da heller selge tingene sine, eller er det det at en høres snillere ut om man tilsynelatende gir vekk noe?

Jeg trodde meningen med slike fora var at giveren skulle bli kvitt noe og mottageren skulle få noe, ev. bytte mot noe h*n ikke vil ha lenger, enten bomkjøp eller noe brukt. Man gjør sjeldent bomkjøp med vin, i så fall vil da mottageren få en åpnet flaske vin og jeg går ut i fra at det ikke var *det* h*n ønsket? Dvs. at man må gå og kjøpe en flaske eller to for å “få” noe. Da tenker jeg at man heller kunne gitt pengene direkte og spart både energi og miljø.

Sist, men ikke minst synes jeg det skal være opp til mottageren om man vil gi noe og hva og hvor mye man vil gi som en gjenytelse.

Jeg mistenker at dette er nok et spill der folk ønsker å fremstå som snille og edle, mens de egentlig er like griske og miljøfiendtlige som alle andre…

 

 

Jeg – bare litt skogal…

På facebooksiden min lovet jeg å ta sommerferie fra bloggingen. Det var i går… så lenge klarte jeg å holde munn!

Jeg hverken røyker, snuser eller drikker, men jeg har en annen last… Jeg er VILL etter sko (og litt vesker). Spesielt ett sko- og veskemerke står høyt hos meg: Salvatore Ferragamo. Det er ikke spesielt billige sko eller vesker, men kvaliteten er helt fantastisk. Mitt første Ferrgamo skopar kjøpte jeg for over 10 år siden, og de har jeg enda! Den første vesken jeg kjøpte har vært med meg både til Japan, India, Hawaii, USA, hele Europa og den er fortsatt fin. Like fin som ny er den ikke, men absolutt brukenes! Det beste med Ferragamo er dog at det ikke er mulig  få kjøpt i Norge, dvs. at det er veldig få som har like sko eller vesker som meg!

600380_10152282492570414_1668660274_nNå har jeg der i mot fått et aldri så lite problem…. Jeg har fått klumpfot! Hehe, jeg tror egentlig ikke det er klumpfot, men jeg har altså fått noen klumper i leddene – slitasjegikt påstår legen, jeg sier bare klumpfot. Problemet, foruten at det verker, er at jeg ikke kommer inn i noen av skoene mine lenger. Den siste, og mest skofiendtlige klumpen, poppet opp for noen uker siden, og den har vokst ganske så mye siden det. De siste to ukene har jeg derfor bare kunnet bruke ett par av de fine skoene mine og det gjør meg selvfølgelig bekymret.

740981_10152405260450414_1596252719_oFor det første lurer jeg på hva jeg skal gå med på føttene om jeg ikke kan bruke pene sko. For det andre lurer jeg på hvor stygge “gode sko” egentlig er (skrekk og gru). Og for det tredje… HVA skal jeg gjøre med skosamlingen min om jeg ikke kan bruke skoene? Og så jeg som til og med har flere par sko som jeg ikke har brukt en gang…

 

(Siden jeg nesten kan vedde på at det ikke bare er jeg som har en aldri så liten skofetish oppretter jeg herved en ny katogori i bloggen: Sko- og veskeskapet. Da kan jeg i det minste bruke skoene mine til NOE!)

 

Couldn’t care less


IMG_2313

Jeg har en fantastisk mann, men av og til er han litt irriterende også. Som f.eks. når jeg er fryktelig engasjert i en sak. Ikke fordi denne saken angår meg eller mine, men fordi jeg lar meg provosere, jeg har mange meninger og jeg liker å ytre dem, høyt og tydelig, og gjerne flere ganger. Spesielt når han, meget uengasjert svarer: “Jada, jeg er enig, du har helt rett, forfedelig!” Da må jeg jo bare spørre en gang til: “Men er du ikke enig da? At … er helt bak mål …. osv.. osv…”

Da blir han irritert: “Men jeg sa jo at jeg var enig, hva mer skal jeg si?” Da blir selvfølgelig jeg litt smågrinete, for jeg vil at han skal engasjere seg mer, slik som meg, med både høy, gjerne litt sint røst, et kroppsspråk som sier “ja, ja, ja, go for it” og øyne som lyner. Men neida, han sitter der, sindig og rolig, og lurer på hvorfor jeg er så sint.

Han har ikke skjønt bæret… jeg er ikke sint, jeg er bare superengasjert må vite! At han kan sitte der, som om han ikke bryr seg, når resten av verden går ad undas (ihvertfall i mine øyne), kan jeg ikke forstå! Han, på sin side, kan ikke skjønne at jeg blir så hissig over, og ikke minst bruker så mye energi på, noe jeg ikke kan gjøre noe med. Noe som ikke en gang angår oss eller noen vi kjenner.

Mulig han har rett… men irriterende er det uansett… Jeg tror dette er en mann/kvinnegreie, eller?