Følg bloggen på Facebook!

Da har bloggen fått en egen facebookside. Jeg var litt i tvil på om jeg skulle lage en slik, siden bloggingen tross alt bare er en hobby, men så tenkte jeg at det kunne være greit for dem som virkelig ønsker å følge med på hva som skjer i topplokket mitt. Da slipper dessuten de som ikke vil følge meg å få mine blogginnlegg i “feed’en” sin.

Jeg må vel innrømme at dette også er litt skummelt da det plutselig blir mer synlig hvem og hvor mange som følger bloggen. Selv kan jeg se statistikken og i forhold til superrosabloggerne har jeg ikke så mye å stille opp mot, men jeg kan vel ikke måle meg mot dem, kan jeg? (Apropos det… Jeg er stygt redd jeg hadde skremt vekk leserne om jeg hadde laget meg en sånn “outfitkategori” der jeg stilte opp i diverse merkelige positurer med min utrolig kjedelige garderobe. Garderoben min er så kjedelig at jeg en gang gikk med en av hver sko uten at jeg merket det før jeg kom til jobben. Kan muligens også ha med at jeg er en smule distree…)

Vel, jeg blir uansett glad om du liker, deler og kommenterer! (Jeg tror du må klikke på “følg bloggen på Facebook”, i kolonnen til høyre. Tror ikke det holder at du liker dette innlegget om du ønsker å få blogginnleggene mine i feed’en din!)

 

blogglisten_c1d5071bd8a55fb0a7a3e66bbbdcf18e

Willy Venneløs i motbakke

IMG_3483

For noen uker siden så jeg følgende på facebookveggen til en venninne av meg:

“… Synes til tider det er slitsomt å prøve og bli kjent med folk.. Litt som motbakkeløp, trur eg…”

Hun forklarte etterpå at hun tenkte spesielt på den settingen der man er på “hei-stadiet”, men skal over til å bli bedre kjent.

Jeg tror mange av oss har det slik. Det er nesten som i begynnelsen av et kjæresteforhold. Man vil gjerne bli bedre kjent samtidig som man er redd for å dumme seg ut og bli avvist:

“Sa jeg noe galt?”

“Snakket jeg for mye/for lite?”

“Kanskje ønsket om å bli bedre kjent ikke er gjensidig?”

Jeg har tidligere skrevet om ungdom og vennskap, om Gulli som følte hun kke hadde venner. Jeg tror ikke dette er et typisk ungdomsproblem. Jeg tror det er mange godt etablerte som også føler seg litt som Willy Venneløs. Jeg får ofte høre, av folk på min egen alder, at de gjerne skulle hatt et større nettverk. Mange, meg inkludert, har vært så opptatt av studier, familie, barn, jobb at de ikke har hatt tid til å pleie vennskap. Så plutselig er barna større, man går ikke på lekeplassen og blir kjent med andre barns foreldre lenger og lever ellers ganske så stabile liv. Man har plutselig mer tid til venner, men tilkomsten av nye, potensielle venner har stoppet opp.

Når man er blitt mer voksen er man, heldigvis, i en alder der man ofte er blitt litt mer romslig. Dem man før kanskje ikke ville blitt venner med, vil nå slippe gjennom “nåløyet”. Man har skjønt at ulikhet ikke nødvendigvis er en trussel, men mer en berikelse, for et vennskap. Problemet for mange er da: Hvordan finner man disse nye vennene og hvordan stifter og opprettholder man vennskapet? Jeg snakker ikke nå om å få bestevenner, men et nettverk man kan gå på byen med, invitere til en kopp kaffe, ta en telefon til osv…

Iflg. Facebook kan det virke som om det er mange som har store nettverk og mange nære venner og da blir det selvfølgelig ekstra belastende både å være Willy Venneløs, men også å “bryte inn” i det man tror er etablerte nettverk (man vil ikke bli avslørt som Willy Venneløs). Det å ha en stor omgangskrets er nærmest blitt et statussymbol, spesielt etter sosiale medier gjorde sitt inntog. Samtidig har jeg en følelse av at det er flere Willy Venneløs’er der ute enn vi tror, det er bare det at slikt snakker man ikke om fordi det er tabubelagt å ikke ha store nettverk og mange venner.

Når Willy Venneløs så endelig møter potensielle, nye venner oppstår denne usikkerheten og redselen for å bli avvist. Dessverre tror jeg denne redselen for å bli avvist gjør at mange ikke tør å ta videre kontakt. Ingen liker å bli avvist, gjør vi vel?

Jeg tror det da er viktig å tenke på hvordan man selv ville reagert om noen strakte ut en hånd. Man ville neppe tenkt at personen virkelig var Willy Venneløs og tatt i mot hånden av medlidenhet, eller avslått, slik mange frykter. Tvert i mot tror jeg at jeg selv ville blitt både glad og smigret over at noen ønsket å bli bedre kjent med meg. For vi vil jo alle være vennemateriell, vil vi ikke?

Mange sosiale og interessante relasjoner kunne nok oppstått om flere turde å ta sjansen, ta seg bryet ved å løpe litt i motbakke, selv om det er slitsomt. Toppen er neppe så langt vekke som vi tror! Selv har jeg planer om å løpe litt i motbakke de kommende ukene og månedene. Om noen ønsker å løpe sammen med meg er det bare å henge seg på. Husk at jeg er en av nord-europas lateste, så om jeg klarer det, kan du og!

 

 

 

Ikke helt husmor nei…

DEN følelsen når man tror man har vært flink husmor og lagt opp gardinene selv. Hengt de opp, for så å skjønne at man har blingset ørlitegranne med lengden, men bare på den ene siden…. eh…. Jaja…. Den gardinlengden havner innerst i kroken….

Ny 40-års dag og ut av komfortsonen på flere måter!

Hei fra Oslo!

Nå har jeg ligget på lading i noen dager og er nå klar for en ny 40-års dag, denne gangen i Oslo. Fordi jeg skal på fest på andre siden av byen fant jeg ut at det var en god idee å leie bil. Jeg har aldri leid bil alene før (dvs. jeg har stort sett kjørt vår egen bil) og jeg er ikke akkurat vant med å kjøre i Oslo. Ny utfordring!

For anledningen hadde jeg leid en bil med aircondition. Av erfaring vet jeg at det kan være lurt å ha en levelig temperatur inne i bilen om det plutselig skulle begynne å koke under topplokket (hvor er jeg, hvor skal jeg, rødt lys, nei grønt…. osv… ). Damen hos Hertz var dog veldig opptatt av å fortelle meg at jeg hadde fått en Volvo blah..blah.. (husker ikke), noe som kan tyde på at jeg hadde fått en oppgradert bil? Siden jeg overhodet ikke har peiling på biler (eller på hvillken bil jeg bestilte for den saks skyld…) vet jeg bare at jeg fikk det jeg bestilte: En bil med fem dører og aircondition!

Etter å ha sjekket bilen omhyggelig for riper og bulker (klok av andres skade forrige helg….) satte jeg meg inn i bilen. Eeeeh…. Hvor skal nøkkelen? Her var det ingen vei tilbake, jeg måtte ha hjelp. Noe pinlig berørt tasset jeg bort til mannen i luken, spilte enda dummere enn jeg er og spurte pent om han kunne hjelpe meg. Det hjalp gitt! Bilen startet, jeg fikk satt på GPS’en og suste av gårde på motorveien.

So far, so good. Etter 30 min, fortsatt på motorveien, begynte jeg å skjønne at GPS-app’en min kanskje ikke var den beste… Den ville ha meg til å kjøre gjennom rundkjøringen og en krapp sving til høyre… Ingen rundkjøring i mils omkrets… Siden jeg visste at jeg skulle til Ring 3, suste jeg fordi rundkjøreingen som ikke var der, ikke fullt så avslappet og med bange anelser om at det kunne ta noe lengre tid enn planlagt å komme seg frem.

GPS’en hentet seg inn igjen etter 10 min og jeg kom nesten til huset til min bror. Der koblet GPS’en ut både retning- og stedsans og jeg ble sendt rundt og rundt og rundt og rundt. Jeg tør påstå jeg var innom samtlige av veiene rundt Holmenkollen, flere ganger til og med, før GPS’en endelig kom seg ut av alfzheimer-stadiet og plutselig sendte meg til rett hus. Det var noe ironisk da GPS’en plutselig gjorde meg oppmerksom på at jeg hadde kjørt forbi huset fordi jeg måtte snu bilen.

Så nå sitter jeg her og lurer på 1. Om den nye GPS’en min vil virke i morgen. 2. Hvor lang tid jeg må beregne (1 time, 2 timer, halve dagen?) for å komme meg til festen og det samme hjem igjen. 3. Om det er mange rare mennesker på festen i morgen. Det føles litt guffent å komme helt alene, spesielt siden jeg bare kjenner vertsskapet, men siden det nå en gang jobbes med “ut av komfortsonen”, hopper jeg i det!

(I reisebloggen min kan du lese om da jeg reiste muttens alene til Malta, også en ut av komfortsonengreie…)

IMG_2459Bil er bil!

Volvo, Lada, whatever. Det eneste bildet jeg hadde av en bil var denne kinesiske drosjebilen… Siden jeg ville ha et bilde av en bil ble det dermed kinesisk drosjebil… Den har fem dører og (kanskje, om man er heldig) aircondition!

40 år og fortsatt politisk ukorrekt!

IMG_2136

I dag fyller jeg 40 år, hurra og gratulerer med dagen til meg! Dagen er allerede feiret med gode venner, familie, mat og drikke og en tale… fra mine to storebrødre… En fantastisk flott og morsom tale der de selvfølgelig fortalte hvor snill, søt, flink og grei jeg er samt at min dårlige musikksmak fikk gjennomgå.

Det de “glemte” å ta med var at jeg til tider er voldsomt politisk ukorrekt!

Jeg er antageligvis, i følge min mann, nord-europas lateste. Jeg går ikke mer enn nødvendig og du ser meg ikke henge rundt et treningssenter. Jeg er en av dem som innrømmer at jeg blir sliten av å trene og energioverskudd kan jeg bare se langt etter. Joda, jeg har prøvd! En periode sponset jeg treningssenteret i et helt år og det første halvåret var jeg flink og trente flere ganger i uken. Jeg ble trøtt, sliten, stiv og støl og jeg så ikke snurten av noen av de positive effektene som energibuntene snakker om. En Duracellkanin med dårlig batteri hadde nok mer energi enn meg!

Ingen kan beskylde meg for å være miljøbevisst. Iom. at jeg er lat blir det også en del bilkjøring. Til mitt forsvar blir jeg bilsyk (det er vel det jeg er mest flau av av det jeg kommer til å skrive om i dag) og da blir buss slitsomt. Kildesortering har vi heldigvis sluppet unna i nabolaget vårt så det slipper jeg. Det eneste jeg sorterer er aviser, mest fordi de tar så stor plass i søppelbøtten…

“Shoppestopp”, hva er det for noe? Jeg liker å shoppe, jeg har skapet fullt av både klær og sko, til og med ubrukte, likevel kjøper jeg mer. Riktignok er jeg blitt litt mer kritisk til det jeg kjøper, men det er mest fordi jeg ikke har plass til så mye mer. Mitt navn kommer nok aldri til å være forbundet med kjøpestopp og det er helt greit.

Mat… Jeg elsker god mat omtrent like mye som jeg elsker å shoppe. Det eneste poltitiske korrekte her er at jeg også liker å lage mat, gjerne helt fra bunnen av. MEN dette er noe jeg gjør fordi jeg LIKER det, ikke fordi noen har fortalt meg at det er så mye sunnere. Om jeg har dårlig tid, er sliten eller bare ikke gidder å lage mat, bestiller jeg gjerne en pizza, og jeg får ikke dårlig samvittighet en gang! Da poden var liten hendte det titt og ofte at det ble en tur Mc. Donalds, heller ikke det har jeg dårlig samvittighet over (ei heller at jeg synes en burger er ganske så godt av og til)!

E-stoffer bryr meg ikke. Jeg stoler på at myndighetene gjør jobben sin (de er jo ganske så flinke til å passe på oss ellers…) og jeg spiser gladelig gule, grønne og blå godterier. Det er jo så godt! Jo seigere og mer klissete, jo bedre! Mørk sjokolade, som visstnok skal være sunt, kan ta seg en bolle!

Enkelte vil kanskje kalle meg for barnemishandler, men jeg har heller ikke noen betenkeligheter ved å gi litt av Pepsi Maxen min til poden. Iflg. nyere forskning er det overhodet ikke farlig å få i seg små mengder av Aspertam. For at det skal være farlig må man få i seg så mye f.eks. light-brus at et normalt menneske ikke ville klart å drikke så mye. Likevel går advarslene som en farsott på sosiale medier. Jeg biter ikke på og jeg griper begjærlig Pepsi Max flasken med god samvittighet, om enn så politisk ukorrekt det er å drikke brus!

Å bli 40 er i grunnen ganske greit, da kan man gladelig innrømme at man er politisk ukorrekt uten å skamme seg!

Fem uker alene, hvordan skal det gå?

IMG_2496

Etter en fantastisk helg med venner og familie kjørte jeg mannen til flyplassen i formiddag. Igjen skal han jobbe fem uker i Kina, noe han gjør hvert halvår. Han er altså fast ti uker hvert år i Kina. I tillegg jobber han mye i andre deler av Kina og også i Europa. Dvs. han er på reise nesten 50% av året. Heldigvis får jeg ofte være med, men jeg har til gode å være med på “langoppholdene” i Kina. Ikke fordi jeg ikke får lov til å være med, mest fordi det aldri har passet.

Man skulle tro slike ting ble lettere og lettere, men for meg blir det bare verre og verre. Første gang han dro felte jeg ikke en tåre. Muligens fordi jeg ikke visste hvordan det ville bli… I dag var det ikke kjekt og jeg gråt mine modige tårer i bilen på vei til flyplassen. For å være helt ærlig synes jeg det er skikkelig “rævva” (unnskyld uttrykket) og de fem ukene virker helt uutholdelige.

Jeg må innrømme at jeg føler meg som en sippeguri – litt pinlig og ikke helt Tårnfrid… Snart 40 og blir helt satt ut fordi mannen skal være vekke i fem uker… Jeg prøver å tenke på at det er andre som gjør dette enda oftere enn meg og de klarer seg helt fint. Jeg kommer også til å klare meg, det vet jeg, men jeg synes ikke noe om det og jeg synes fryktelig synd på meg selv akkurat nå. Er det lov?

Noen som har noen råd/tips om hvordan jeg skal få disse ukene til å gå?

Full kontroll, åffkårs!

IMG_3361

Utsikten fredagens gjester kan vente seg (om værgudene er med oss….)

Planen i går ettermiddag var å ta en av mange turer til butikken. Forhåpentligvis den nest siste. Å arrangere fest for 70 personer, med påfølgende ny fest for 50 personer dagen etter, er ingen spøk! Spesielt ikke når cateringselskapet 4 dager før ikke er sikker på om de kan levere til rett tidspunkt. Da skar jeg bare gjennom, ba de ta seg en bolle (ihvertfall på facebookoppdateringen min) og sa at vi fikser det selv. Jeg trodde jeg var sinnsyk i gjerningsøyeblikket da vi planla, nå begynner jeg å lure på om jeg er kronisk sinnsyk!

Avgjørelsen om å lage all maten selv ble tatt etter at jeg hadde funnet ut hvor jeg kunne få tak i rå, ferdigskrelte, stomiopererte scampi. Jeg er nemlig ikke en av dem som serverer scampi med den ekle, svarte tråden, også kalt tarm, DAN! (Dan er kokk og har vært min moralske støtte og rådgiver i flere måneder nå.) Nå skal det sies at den opprinnelige planen var å lage en del av maten selv. Litt matlaging hver dag, i flere uker, har resultert i at vi har måttet handle nesten hver dag fordi fryseren har vært full av godsaker. Dvs. vi har vært uten brød og middag ikke bare en dag de siste ukene…. “Skal se om jeg finner noe i fryseren,” er liksom ikke det samme lenger. Fryseren er full, men bare se (og lukte) ikke røre!

På vei til butikken var planen å plukke opp slaven min (da vi planla dette fikk mannen slavekontrakt). Det ble ikke handling, ihvertfall ikke før etter at vi hadde plukket opp de beste vennene våre fra Liverpool, som vi trodde skulle komme dagen etter! Hva som foregikk i hodet på slaven da det tikket inn en tekstmelding med: “We have arrived, we can take a taxi from the airport!” vet kun han!

Heldigvis er vi ikke blitt så gamle at vi ikke klarer å endre planer. Vi fikk installert vennene våre på hotellet (slaven hadde faktisk klart å bestille hotell til rett dag, ikke vet jeg hvorfor han var sikker på at de skulle komme dagen etter….), snakket litt og så bar det videre til butikken.

Da er det bare å krysse fingrene for at noen vi ikke har invitert plutselig skal dukke opp, at dagen i dag går etter planen og at kropp og sinn fortsatt virker på mandag! (Legg merke til at jeg ikke har krysset fingrene for festene, de blir bra uansett!)

50 år er gårsdagens 30

står det i dagens “Hegnar Online Kvinner”. Dette gjelder nok i aller høyeste grad når det gjelder arbeidsmarkedet, men gjelder det også i klesveien?

Jeg skal ikke påberope meg å være noen moteguru (selv om jeg har jobbet backstage under London Fashion Week, men det kan jeg fortelle om en annen gang), men jeg mener selv jeg har en viss sans for stil, form og farge. Og tro meg, det er ikke stilig å gå kledd som en 25-30 åring når man har passert 50. For all del, jeg synes mange 50-åringer er flotte. Til og med flottere enn mange 30-åringer, men hver alder har sin sjarm og man er faktisk akkurat så gammel som man er, selv om noen vil hevde at man bare er så gammel som man føler seg. Tro meg, 30-åringene ser ikke på en 50-åring som en 30-åring, uansett hvor ungt og moteriktig hun måtte kle seg!

Man trenger absolutt ikke å kle seg som en “kjerring” selv om man har passert 50, men det er langt mellom 30-åringenes mote og “kjerring”. I dag vil jeg derfor ta tommelen opp for kvinner som tør å eldes med stil og ikke går i fellen ved å prøve og være noe hun ikke er!

 

Året består av flest hverdager!

Innlegget til Frøken Makeløs, om hennes papirbryllupsdag, fikk meg til å tenke på min egen bryllupsdag, merkedager og hverdager.

Jeg har vært gift i 15,5 år, eller er det 16,5? Ble litt usikker der… Anyway… Jeg har vært gift så lenge at jeg har kommet ut av tellingen. I tillegg er vi ungdomskjærester, vi traff hverandre da vi begge akkurat var fyllt 16, vi forlovet oss da vi var 18 og fikk barn da vi var 22. Etter min mening litt tidlig, men det er slikt som skjer når man reiser på ferie til et sted der det hverken er noe å se, gjøre på, shoppe (foruten piratkopier av kassetter – som den gang var helt vanlig!) eller spise. (Advarsel herver gitt, IKKE reis til Bulgaria!)

Mange, spesielt jenter, henger seg opp i alle merkedagene i et forhold: Dagen man ble sammen, forlovelsesdag og bryllupsdag i tillegg til gebursdag, jul og, Gud forby, Valentinesdag. (Dette er en dag jeg prøver å forbigå i stillhet fordi jeg er ganske så sikker på at det er handelsstanden som har importert den.) Jeg glemte å nevne mors- og farsdag. Altså, fryktelig mange dager man skal holde styr på og gi hverandre en oppmerksomhet.

Her i huset er det ingen som vet hvilken dato vi ble sammen. Muligens fordi det kanskje ikke var en eksakt dato? Ikke vet jeg, jeg vet bare at det var i slutten av oktober. De første årene satte vi datoen til 31. oktober, for å ha en dag å feire, men jeg tror det er feil. Dagen feires ikke lenger nei. Forlovelsesdagen vet jeg fordi den står inne i ringene, som vi også bruker som gifteringer. Bryllupsdagen er 11. oktober, eller 7.? Ble litt usikker der gitt. Tror jeg må spørre mamma, hun har full kontroll! Mamma’n min pleier nemlig å minne meg på datoen, enten fordi hun stikker til meg en kovolutt med “gratulerer med bryllupsdagen” eller fordi hun ringer. Da sier hun ofte bare “gratulerer med dagen!” og jeg får panikk fordi jeg tror jeg har glemt en gebursdag.

Gebursdag eller jul tar vi heller ikke så alvorlig. Vi har felles økonomi, vi liker å reise og vi liker å shoppe. Da bruker vi heller pengene på en reise eller vi kjøper noe vi har lyst på. Smykker har jeg nok av, både som jeg har fått tidligere og som jeg har arvet. Dessuten er jeg ingen “Dolly” når det gjelder smykker. Jeg liker det enkle, små diamanter holder for meg! De tåler alt og jeg slipper å ta de av og på.

Trenger jeg å nevne at mors- og farsdag ikke blir feiret i vår familie?

Ellers liker jeg å markere runde dager og da gjør vi det skikkelig. For meg er det enten det, eller ingenting. Som jeg sa da jeg giftet meg: Enten skal jeg ha et stort bryllup eller så kan jeg gifte meg hos byfogden, stille og rolig, med nærmeste familie. Det ble stort bryllup!

Om noen dager skal vi feire runde dager. Min kjære er bare 4 dager eldre enn meg og da er det veldig praktisk at vi feirer sammen. Siden begge skal feires, og fordi vi får mange tilreisende gjester, har vi valgt å feire to dager til ende. Noe jeg gleder meg kjempemye til selv om det er mye stress i forkant. Nesten som et bryllup!

Og endelig kommer jeg til poenget i dette blogginnlegget. Året består av flest hverdager: Triste, kjedelige, travle, gode, mindre gode, kranglete, ensomme, fantastiske osv… Selv foretrekker jeg derfor å få en oppmerksomhet på en helt vanlig hverdag, fordi mannen virkelig har ønsket å gi meg noe, og ikke fordi han har følt seg tvunget pga. at det er en merkedag.

I grunnen tenker jeg at de romantiske “jentegreiene” ikke betyr så mye for meg. Blomster, hva er det da? OK, alle jenter ønsker seg blomster innimellom. Det er romantisk, man har sett og lest om det og det blir enda mer romantisk om man kan skrive det på Face og alle andre blir misunnelig: “Fikk blomster av mannen i dag, LYKKE! <3” Gjør seg bra!

Jeg får ikke så ofte blomster, men min mann viser at han elsker meg på andre måter, f.eks. ved å kjøre og hente meg over alt (i mange år hentet han meg på jobben nesten hver eneste kveld, etter å ha laget middag) og han sier stort sett aldri nei til å hjelpe meg med noe. Han er en av de mest rause personene jeg kjenner og jeg vet at han alltid vil at jeg skal ha det bra. Ofte kan han ringe til meg fra jobben bare for så spørre hvordan jeg har det! I tillegg til å være verdens beste mann er han også min aller beste venn. Selv om vi av og til krangler så huset rister (jeg er ikke kjent for å gå stille i dørene når jeg er sint….) ville jeg ikke hatt noen annen. Alt dette betyr mye mer enn en blomsterkvast, selv om det ikke akkurat ser like bra ut på Face: “Mannen ringte til meg i dag, lykke!” Eeeh…

Det er mulig jeg hadde hatt en annen mening om “blomster- og gavegreiene” om jeg hadde hatt en mann som kom med røde roser og små esker i tide og utide. Poenget mitt er at jenter ikke skal nedvurdere sine egne menn fordi de ikke er som i filmene, men heller finne andre positive egenskaper ved sine menn. Kanskje ikke “skryteromantisk”, men romantisk på sin måte!

 

 

Dette er pinlig SiB!

Det er lenge siden jeg var student, men jeg husker følelsen av å flytte til en annen by som om det var i går. Vi dro med forventninger, håp, drømmer, med skrekkblandet fryd, som de fleste førstegangsstudenter. Boligmarkedet for studenter var omtrent like dårlig som det er i dag og vi var glade vi hadde fått leie en familieleilighet av Studentsamskipnaden i Trondheim. Leiligheten var ingen luksusleilighet, men den var helt grei.

IMG_1040I går var jeg på Flesland med mannen min, som er professor ved UiB, for å hente en ny kollega. Fordi den ansatte kom direkte fra utlandet skal hun leie en midlertidig leilighet på Fantoft inntil hun finner noe annet. Det er ikke første gang mannen henter studenter og ansatte og kjører dem til Fantoft, men det var første gang jeg var med i går. Jeg visste at Fantoft ikke akkurat er luksus og jeg visste også at de studentene/stipendiatene som har bodd der har flyttet ut rimelig raskt, men jeg visste ikke at det var så ille. (Til mannens forsvar: Han visste heller ikke at det var så ille da han bare har vært i noen få av hyblene, aldri i leilighetene.)

Selve bygningene ser ut som blokker flest og utearealet og inngangspartiet var helt greit. At bybanen også stopper rett utenfor er et pluss, men der stopper også all positiv omtale av leilighetene.

Bygningene og heisene er gamle, greit nok. Så lenge heisen virker som den skal, kan man neppe klage, eller? Følelsen av å ha ankommet en ghetto i slummen kom krypende i det vi åpnet døren til heisen. Synet som møtte oss var dette:

 

 

IMG_1034

 

Det første som møtte oss da vi låste oss inn var “kjøkkenet”. Der normale mennesker vil ha et inngangsparti var det plassert en kokeplate, kjøkkenvifte og et lite kjøleskap, that’s it. Hvem kan lage middag på en kokeplate? Riktig nok trengs det ikke mer enn en kokeplate for å lage nudler eller spaghetti med ketchup, men det hender kanskje at man vil lage noe annet selv om man er student! Plasseringen av “kjøkkenet” er forståelig, med tanke på plassen, men man forventer mer enn en kokeplate om man leier en leilighet med kjøkken!

 

 

Stuen, som ikke kan være mer enn 6 kvadratmeter, var noe for seg selv med “brystpanel” i furu og en gammel nattbordslampe midt på veggen! I tillegg var leiligheten møblert med et gammelt, muligens antikt, skrivebord i heltre. At kontorstolen var både godt brukt, skitten og ekkel, hevet ikke akkurat inntrykket!

 

Og soverommet? Greit nok det også, men hva med noen skap og noen nye nattbordslamper? Bildet av “skapet” er av “garderobeskapet”, som var plassert vis a vis “kjøkkenet”. “Soveromsgarderoben” var dessverre av samme standard.

 

Kjære SiB, jeg har vært selvstendig næringsdrivende hele mitt liv. Jeg vet at ting tar tid og at ingenting er gratis, men litt maling, noen nye nattbordslamper, en ny kontorstol (ev. å kaste den gamle og la være å kjøpe ny) et skrivebord fra Ikea og mer enn en kokeplate hadde kanskje veid opp for at leiligetene er umoderne, knøttsmå og med gammelt linoleumsgulv!

At dette er det første inntrykket mange utenlandske studenter, stipendiater og til og med ansatte får av Bergen og Norge er pinlig. Det er pinlig for oss, for SiB, Bergen som verts- og studentby og ansatte og studenter ved utdanningsinstitusjonene i Bergen. De færreste som kommer til Fantoft har vært i Norge før og det eneste de vet om landet er at vi har gode sosiale ordninger og at alt er dyrt. Hva må de da tro når de blir møtt av disse leiligheten? Skuffelsen jeg følte over 70-tallsleileghetene på Moholt Studentby i Trondheim kan ikke måle seg med det studentene som kommer til Fantoft må føle. Skuffelse er ikke ordet, jeg vil heller si avsky og vemmelse og jeg skjønner godt at ingen av min manns studenter har orket å bo der i mer enn noen uker.

Da jeg forlot min manns kollega i går kveld var det med en flau smak i munnen. Som hun sa, så kan ikke vi lastes for at SiB overhodet ikke eier skam (etter min mening er det skammelig at de tør å leie ut slike leiligheter). Likevel føler jeg et visst ansvar for at kolleger av mannnen, som ofte er/blir mine venner, skal trives og ha det bra når de kommer hit. Det burde kanskje SiB også føle?