Tag Archives: Adopsjon

Hjemme igjen

Da er reisen over for denne gangen. Siden jeg ikke fikk sove på flyet hjem hadde jeg rikelig med tid til å tenke over og se tilbake på turen.

I utgangspunktet har jeg gjort mye av det samme som jeg pleier å gjøre når jeg er ute og reiser. Det er ingen bombe at jeg ikke er så glad i å gå på museer og den slags. Min måte å oppleve nye land og kulturer på er gjennom maten og å oppsøke steder der de lokale ferdes. Jeg pleier bl.a. alltid å ta undergrunnen/buss/trikk for å komme meg rundt. Reiser man på forskjellige tider av døgnet får man virkelig oppleve lokalbefolkningen. Å rusle gatelangs og sette seg ned på en lokal kafe er også en av favorittene. For ikke å snakke om å gå på det lokale supermarkedet. Jeg elsker å lage mat og blir stort sett alltid ekstatisk av å gå i matvarebutikker i utlandet. Det sier nok dessverre mer om de norske supermarkedene enn de utenlanske vil jeg tro…

På noen punkt har nok denne reisen skilt seg ut fra andre reiser ved at jeg hadde på meg “adoptert-brillene”. Flere ganger kommenterte vi bl.a. folkene rundt oss og laget små vittige og romantiske historier (fantasien er det ingenting i veien med!) om hvem jeg hadde vært om jeg ikke hadde vært i Norge. Vi så folk som lignet på meg og fleipet med at det *måtte* være moren/søsteren min. Bl.a. opplevde vi en gammel dame som klarte å snike seg inn på trikken før meg. Kommentaren fra mannen var da: “Vel, hvis hun nå klarer å kapre et ledig sete, kan du være sikker på at det der er moren din!”. Det er litt pinlig å innrømme det: Ja, jeg er ekspert på å komme meg først i køen og snapper alltid det ene ledige setet, men her møtte jeg tydeligvis min overkvinne!

Man skulle kanskje tro at møtet på Holt ville være det mest overveldende med turen. Det ble det ikke. Turen har vært mer preget av selve opplevelsen av å være i Seoul, byen jeg i utgangspunktet ikke har hatt noe forhold til, men som jeg ble født i. Jeg elsker Seoul fordi det er en by som der man kan oppleve både den gamle kulturen og det helt moderne om hverandre. Jeg liker å spise i Seoul fordi man kan få mat fra alle de asiatiske landene. Ja, det er mye som gjør at Seoul er en av favorittbyene mine, men jeg har fortsatt ikke det romantiske og stolte “dette er *min* by, her er jeg fra”-forholdet. Kanskje jeg ville fått et annet forhold til Seoul om dette hadde vært den første asiatiske byen jeg hadde vært i og om jeg ikke hadde vært i mange asiatiske land fra før av?

En ting er jeg ihvertfall sikker på og det er at Asia er *mitt* kontinent (ihvertfall Sør-Øst Asia….)!

PS. Råtten blomkål lukter verre enn råtten kinakål (det er kinakål de bruker i kimchi, ikke hodekål)! Verdens beste sønn hadde vasket og ryddet hele huset, allikevel lå det en råtten eim over både rommene nede og oppe og jeg fikk “kimchi-dejavu”. Jeg lette og lette etter synderen, men fant den ikke. Mannen fant den, i kjøleskapet… En halv, kokt og vellagret blomkål klarte å stinke ut hele huset!

Veldig spent nå ja!

Jeg er vant til å reise, jeg har reist rundt i hele verden, både alene og sammen med familien. Jeg har jo også vært i Korea og Seoul før. Allikevel er jeg spesielt spent og har nesten litt “reisefeber”, som min svigermor ville sagt, i dag. Kjenner at jeg har litt problemer med å konsentrere meg og annehvert minnutt tenker jeg over alt jeg kan ha glemt! Heldigvis kommer mannen over på fredag så har jeg glemt noe, får han ta det med. Jeg er i grunnen mest redd for å glemme noen av medisinene mine (siden jeg har EDS bruker jeg en del medisiner, ikke livsviktige, men de gjør livet mitt en god del bedre), resten kan jeg alltid få tak i der. Det er ihvertfall dette jeg prøver å tenke…:)

Vi har gjort det slik at jeg reiser først av flere grunner. For det første må han jobbe på fredag og for det andre vet jeg at jeg må ha noen dager på å “hente meg inn” igjen etter både lang flytur og skifting av tidssoner. Nå kan jeg få slappe av og ta livet med ro i noen dager før det braker løs med både jobbing, sight-seeing, etegilder (jeg gleder meg ekstremt mye til maten) og ikke minst, besøket på Holt.

Jeg tror neppe det blir noen flere blogginnlegg fra Norge på noen uker, men jeg lover både blogginnlegg og flere bilder fra Seoul i ukene som kommer.

Tjukka i enga!

Kanskje jeg treffer nybakte foreldre som er på hentereise når jeg er på Holt?

I det siste har jeg skjønt at det er mange (kommende) adoptivforeldre som leser bloggen min. I går slo det meg plutselig at jeg faktisk kan treffe noen av disse når jeg er på Holt! *DET* hadde vært utrolig spennende… Så hvis det er noen som er på hentereise de kommende 2 ukene, gi en lyd, så kanskje vi kan treffes?

Apropos andre adoptivforeldre… Det hender jeg treffer adoptivfamilier (merkelig ord… men, men… fant ikke noe annet i farten…:-)) og veldig ofte ser jeg at foreldrene stirrer litt ekstra på meg, jeg kan nesten se at de tenker: “Hun *må* være adoptert!” Og har jeg sønnen vår med meg ser jeg at de tenker: “Kanskje mitt barnebarn kommer tl å se slik ut?!” Ofte har jeg tenkt at jeg kanskje burde snakke med disse folkene, men jeg lar det være. Jeg tenker at jeg ikke skal blande meg inn i andres private sfære. Det vittige er at “de andre” antageligvis tenker akkurat det samme! Så kjære foreldre, om dere ser meg (jeg skiller meg jo litt ut, kommer ikke unna det!) så ta gjerne kontakt, det er bare hyggelig! Og ikke minst, om noen av dere er i Seoul når jeg er der, ta kontakt!

 

 Se! Jeg satt som en potetsekk den gangen også! 🙂 (Og på dette bildet ser jeg at sønnen vår ligner *litt* på meg også, selv om han ligner mest på faren…)

KLM, den gang og nå

I mappen min fant jeg også flybilletten jeg brukte da jeg kom til Norge. Jeg kom med  KLM og KLM er også flyselskapet som skal ta meg tilbake til Seoul om noen uker! Flybilletten den gangen kostet 480 USD, dvs. at flybillettene, relativt sett, må ha vært mye dyrere for 40 år siden, men det visste jeg egentlig. 🙂 Skulle gjerne hatt de bonuspoengene nå ja….

 


Slik så altså flybillettene ut for 39 år siden!

 

Dette bildet fant jeg i mitt første album. Jeg vil tro det er flyet jeg kom med, KLM-storken!

Mer informasjon om bakgrunnen min

For noen dager siden fikk jeg atter en ny mappe av mamma’n min. I denne mappen lå det omtrent de samme papirene som har ligget i de andre mappene mine, bortsett fra ett skjema… Skjemaet der det stod mer om bakgrunnen min. En ting kan jeg bare si og det er at jeg er glad jeg ikke har sett dette før nå. *NÅ* er jeg voksen nok til å skille fortid fra nåtid og betydningsfullt fra meningsløst. At barn skal ha fritt innsyn i mappen sin, som jeg vet noen adoptivbarn har, er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Ja, man skal være åpen, men alt til sin tid. Barn TRENGER ikke å få vite alt. Om jeg hadde fått vite alt da jeg var liten er jeg redd det kunne ha påvirket meg mer enn nødvendig. Nå når  jeg er voksen betyr det svært lite hvordan jeg kom til denne verden.

I papirene står det at min bio-mor ble voldtatt, at jeg var hos henne de 4 første månedene før hun, etter samtale med rådgiver fra Capok (på nettet har jeg ikke funnet så mye informasjon om Capok, men slik jeg har forstått det var dette et barnehjem og et mødrehjem for enslige), leverte meg inn for adopsjon. Ja, jeg vet, en fryktelig historie. MEN for det første: De aller fleste som adopterer bort barna sine sier at de har blitt voldtatt for å rettferdiggjøre seg selv, dette trenger derfor ikke å være sannheten. For det andre: Som voksen vet jeg at livet mitt ville vært det samme om historien hadde vært anderledes, dvs. det spiller ingen rolle for *meg* hva som må ha skjedd den gangen for nesten 40 år siden. *Jeg* er den samme uansett denne historien eller ikke. Derfor føler jeg på en måte at dette ikke er så personlig at jeg ikke kan skrive om det heller.

Mulig jeg høres kald og følelsesløs ut nå, men for meg er det dette som er sannheten. Bakgrunnen til min bio-mor har ikke påvirket *min* historie og det er ingen brikker som plutselig har falt på plass. Jeg har forøvrig aldri følt at det har manglet noen brikker, tro det eller ei! (Av en eller annen merkelig grunn er det enkelte som mener at jeg *burde* savne og lengte etter et “noe”, men det skal jeg skrive mer om siden.)

Bioforeldre, adoptivforeldre, fosterforeldre… WHAT?

Her en dag kom jeg i snakk med en som har adoptert et barn fra Korea. Hun kunne fortelle meg at mange som adopterer nå for tiden går rundt og sier til barna sine at de må huske på at de har tre sett med foreldre: Bio, foster og adoptiv. Hvorfor i alle dager skal et barn gå rundt og huske på dette? Når man adopterer et barn tar man det til seg som sitt eget så hva er vitsen med å tvinge barnet til å huske på andre “foreldre”? Det må da bli voldsomt forvirrende for et lite barn? Jeg tror ihvertfall at jeg hadde blitt usikker på hvem som var mine “egentlige” og “ordentlige” foreldre om jeg hadde måttet holde orden på tre sett med foreldre. Om noen av mine lesere kan forklare meg dette blir jeg veldig glad om dere sender meg en melding, enten privat eller her i bloggen for dette forstår jeg ikke meningen med i det hele tatt.

Som jeg har  skrevet før så har jeg aldri kalt mine foreldre for annet enn mamma og pappa. Hos oss har vi aldri snakket om at de er adoptivforeldrene mine og vi har heller aldri snakket om at jeg har hatt biologiske foreldre og fosterforeldre. Jeg har hatt mamma og pappa og en dame i Korea som fødte meg, that’s it. Når jeg tenker meg om har jeg også visst at jeg var i et fosterhjem, men dette har aldri vært noe mamma og pappa har gjort noe nummer av. Det som var viktig å få frem for dem var ikke alle de andre settene med “foreldre” jeg har hatt, men at de var, er og vil alltid være, mine foreldre, uansett. Jeg vil påstå at de har lykkes godt for da jeg som liten stod med sekken på ryggen og bamsen i hånden for å rømme, var det aldri tilbake til Korea jeg skulle! (Med min livlige fantasi var det nok heller et ønske om å sulte i hjel i skogen og så kunne de sitte der å angre…:-))

Im Bok Shil

var mitt koreanske navn. Im er etternavnet, Bok betyr “lykke” og Shil betegner noe som er veldig mykt, som pelsen på en liten valp. Ganske søtt ikke sant? Allikevel er jeg glad jeg aldri fikk noe av mitt koreanske navn i mitt norske navn. Ikke fordi jeg synes det er flaut eller fordi jeg på noen som helst måte vil skjule hvem jeg er. Faktum er vel heller at jeg føler meg veldig norsk og synes derfor det er greit å ha et norsk navn, som de fleste andre nordmenn.

Fordi jeg ikke har noe personlig forhold til mitt koreanske navn syntes jeg det passet bra å bruke det da jeg skulle starte opp en ny bedrift. Også fordi mye av handelen foregår nettopp i Korea. Hovedideen min var å importere fra Kina og Hong Kong, men da jeg var der for å rekognisere fikk jeg vite at Korea var kjent for å ha best kvalitet. Dvs. jeg hadde ikke noe slags “ideologi” om at jeg ville bruke Korea fordi det er fødelandet mitt, det var mer “strictly business” fra min side.

Det var derfor ekstra spennende da jeg skulle på min første innkjøpstur til Korea i fjor. Skjønt, den gangen var jeg veldig bestemt på at jeg ikke skulle gjøre “adopsjonsting”, men holde meg til jobb, siden jeg var alene. Det er godt mulig at *denne* turen blir mer spennende siden jeg skal blande “business & pleasure”. 🙂

Dette tempelet er stengt for enkeltpersoner (åpent kun for grupper) på mandagene. Gjett hvilken dag jeg var der? Nå er ikke jeg en ihuga tempelvandrer, men jeg tenkte det kunne være greit å få med seg det mest kjente tempelet i Seoul siden jeg først var der. Det får bli på denne turen!

 

Utfordring til mine lesere

Nå har jeg drevet og skrevet på denne bloggen i en måneds tid. Jeg kjenner til noen av leserne mine. Noen har skrevet til meg via private meldigner på facebook, andre har skrevet i åpne tråder på facebook og noen få har kommentert her i bloggen. Jeg tror de fleste av leserne mine er venner og familie og jeg vet at flere av dere har fulgt meg fra vi var små og til dags dato.

Jeg babler i vei om hvor lite jeg selv tenkte på at jeg var adoptert og jeg tror dette er noe dere som kjenner meg også vier lite oppmerksomhet. Her en dag slo det meg at jeg kanskje har tatt fullstendig feil, at jeg har levd et så beskyttet liv at jeg selv ikke har tenkt på det. F.eks. har jeg aldri spurt mine brødre hva de tenkte da søsteren kom dalende ned fra himmelen, nesten bokstalig talt, om de noen gang har tenkt på at jeg er anderledes. Eller barndomsvenninene mine, hva har de tenkt opp gjennom årene? Og til slutt venner som er kommet etter at jeg ble voksen, kanskje de tenker mer på det? Selv har jeg et så avslappet forhold til måten jeg kom inn i familien min på at jeg sjeldent, eller aldri, tenker på det. Skjønt, etter at jeg startet denne bloggen har jeg kanskje fått et litt mer, om ikke anstrengt, men mer reflektert forhold til temaet?

Utfordringen min til deg kjære leser er følgende: Skriv dine opplevelser, hva du følte, hva du har tenkt ev. hva du tenker. Kanskje du er en ukjent leser som tenker helt anderledes enn meg? Eller kanskje du er en av nord-europas mest nysgjerrige barndomsvenninner, ev. tante, onkel, fetter, kusine, fjern barndomsvenninne osv… osv… Jeg hører gjerne fra deg her i bloggen! Og har du en god historie, ja, så kom med den!

Jeg innrømmer at jeg skriver dette med skrekkblandet fryd, dette kan jo bære helt feil av sted, men jeg tar sjansen på at det går bra! 🙂

Norsk ching-chong-kinamann

Da jeg var liten var det ikke så vanlig med utenlandsadopsjon og innvandrere fantes det svært lite av. Fordi barn ofte er stygge og erter for den minste lille ting vil jeg tro jeg var et potensielt mobbeoffer. Dette visste nok mamma og pappa, men vi snakket aldri om det direkte. Det eneste de hamret inn i hodet mitt var at jeg var norsk, jeg hadde norsk pass og hvis noen ertet meg skulle jeg bare tenke at de som ertet var mindre begavet, eventuelt at de ikke hadde det så bra hjemme – det var synd på dem!

Jeg kan huske at noen prøvde seg med ching-chong-kinamanntrikset, men det prellet fort av. Det var jo synd på dem for de hadde det ikke så bra hjemme!

*Jeg* er overbevist om at det mine foreldre gjorde, ved å gjøre det klinkende klart at jeg var norsk, ikke at jeg egentlig var fra Korea, gjorde at jeg fikk stadfestet min identitet som norsk og nordmann. Klart jeg visste at jeg var adoptert fra Korea, jeg trengte bare å se meg i speilet for å se det, men jeg visste også at jeg ikke egentlig var fra Korea. Ergo, jeg ble som andre norske barn, på godt og vondt. Dette gjenspeilet seg i at vennene mine overhodet ikke tenkte over at jeg var adoptert. Jeg husker en gang jeg snakket med bestevenninnen min om adopsjon hvorpå hun plutselig spurte meg: “Men du, er ikke du adoptert?”. Vi lo godt da hun skjønte at hun rett og slett ikke hadde tenkt over at jeg var adoptert, jeg var jo bare en av venninnne hennes!

Det å være adoptert ble ingen big deal for meg og jeg tror heller ikke det har fått spesielt stor plass i (under)bevisstheten min. Jeg er den jeg er: norsk, nordmann, norsk ching-chong-kinamann, og jeg tror ikke jeg kan kalle meg koreaner akkurat. Når folk spør meg hvor jeg er fra, som er ganske naturlig, sier jeg alltid at jeg er fra Norge. Om de lurer på hvorfor jeg ikke ser norsk ut er det jo bare å forklare. Når de så spør om jeg snakket koreansk da jeg kom til Norge kan jeg ikke annet enn å le og så spør jeg om de i det hele tatt snakket før de var 9 måneder. Hehe, da blir de litt flaue. Jeg vet at andre adopterte tar seg nær av slikt. Selv tror jeg at mine foreldres tirade om “stakkerne” fortsatt ligger i underbevisstheten min!

“Ære være dine foreldre for at de adopterte deg!” “Så snille foreldre du har!”

Dette får jeg ofte høre. Jeg vet at folk mener det godt, men jeg kjenner jeg blir litt satt ut når jeg hører det. Jeg, som vanligvis har mye på hjertet, mister litt munn og mæle. Hva skal jeg svare? Går andre folk rundt og er superdupertakknemlige for at de ble født inn i akkurat sin familie? Ja, jeg er glad jeg ble adoptert og jeg er glad for at jeg kom til akkurat mamma og pappa, på samme måte som at min sønn (håper jeg) er glad for at han har akkurat oss som foreldre, men ikke noe mer enn det. Mamma og pappa er verdens beste, men allikevel klarer jeg ikke å se på dem som spesielt snille eller “noble” fordi de valgte å adoptere meg. For å være helt ærlig, så tror jeg ikke de har slike tanker om seg selv, eller ønsker at andre skal ha det, heller. De adopterte fordi de ønsket et barn, på samme måte som at man ønsker egne barn, ikke for å være snille.

Høres jeg utakknenlig ut nå? Jeg føler meg litt utakknemlig, men prøver å berolige meg med at de fleste som velger å få barn gjør det av egoistiske grunner, ikke fordi de er snille. Dette gjelder vel uansett om barnet kommer den naturlige fødselsgangen eller med storken? Jeg håper virkelig det….