Tag Archives: barn

Trenger vi fedrekvoten?

IMG_3360

Den siste tiden har fedrekvoten igjen vært i vinden, antageligvis fordi Høyre og Fremskrittspartiet vil avskaffe ordningen.

I utgangspunktet er jeg for mest mulig valgrfrihet for både enkeltmennesket og familien, men i denne saken tror jeg det er nødvendig med litt styring.

Selv er jeg heldigvis ferdig med småbarn, men jeg har fortsatt venninner og bekjente som er i den fasen av livet. Ikke rent sjeldent hører jeg at de snakker om at de gjerne vil ta pappapermisjonen, om de får muligheten. Ikke fordi de nødvendigvis vil frarøve far muligheten til å være hjemme med barnet, men fordi de selv har et sterkere ønske om å være hjemme lenger. Hvilken mann og far vil nekte sin kone og sitt barns mor å være hjemme med barnet så lenge som mulig?

Jeg har selv vært arbeidsgiver og vet hva både sykdom og permisjon koster. I utgangspunktet koster ikke permisjonen noe, men man må ha inn en vikar, ha opplæring med vedkommende og i tillegg kunne tilby den permitterte en lik stilling/jobb når h*n kommer tilbake igjen. Dette er den permittertes rettigheter, men for en arbeidsgiver er og blir det problematisk. Spesielt i en liten bedrift.

Om fedrekvoten forsvinner viser flere undersøkelser at far sjeldent kommer til å ta permisjon. Da er jeg redd for at kvinner mellom 20 og 35 kommer til å bli diskriminert enda mer enn menn i samme alder: Arbeidsgiver tenker at unge kvinner kommer til å bli gravid OG blir hjemme med barna mens mennene fortsatt kan jobbe. Om arbeidsgiver vet at både kvinene og mennene kommer til å ta permisjon ved en ev. familieforøkelse, vil det ihvertfall bli litt mer likestilling på dette området, tror jeg.

I tillegg tror jeg fedrekvoten også gir mer likestilling i hjemmet. Jo fortere far kommer inn på banen mht. nattevåk, bleieskift, mat- og andre rutiner og generelt husarbeid, jo mer naturlig kommer det til å bli for far å ta ansvar for dette videre. Det burde bl.a. være naturlig at far er like mye hjemme som mor ved barns sykdom. I følge undersøkelser (som jeg dessverre ikke kan refere til akkurat her og nå) er det fortsatt mor som tar det meste av denne byrden. Antageligvis av gammel vane, men også fordi det er en viss forventing om at mor skal være hjemme?

Fedrekvoten tvinger også mor til å gi slipp på både tiden med barnet og sin måte å gjøre tingene på. Far får dermed mulighet til å bli kjent med barnet på sine premisser og på sin måte. Dette tror jeg er viktig for både far og barn, men kanskje også for mor? Det *kan* jo være at hennes måte ikke alltid er den beste?

Videre tror jeg det er viktig å tenke på at fedrekvoten ikke kommer på tross av mammapermisjonen, men på toppen av en allerede veldig god permisjonsordning. At familien mister fedrekvoten om far ikke bruker denne burde derfor ikke være noe problem, det er fortsatt mye permisjonstid igjen!

 

Som kvinne, mor til en mann (jeg vil gjerne at min sønn skal få en reell mulighet til å ta sin del av ansvaret i hjemmet når den tiden kommer), tidligere arbeidsgiver og på vegne av alle kommende pappa’er der ute sier jeg derfor: IKKE ta vekk fedrekvoten og øk den gjerne!

Bruker kvinner morsrollen som unnskyldning for å ta ansvaret hjemme?

I dagens Aftenposten går LO-lederen igjen hardt ut mot kvinner som ønsker å være (mer) hjemme med barna ved å hevde at kvinner bruker morsrollen som unnskyldning for å ta mer av ansvaret hjemme.  I artikkelen blir bl.a. full barnehagedekning og at vi tross alt bare jobber 37,5 timer i uken trukket frem. Dette er det de fleste, jeg kan tenke meg spesielt kvinner som er hjemmeværende/jobber deltid, henger seg opp i. Det de ikke får med seg er at LO-lederen sier dette, ikke for å være stygg med hjemmeværende/deltidsarbeidende kvinner, men fordi de må tenke gjennom konsekvensene hjemmearbeid og deltidsarbeid fører med seg. (Jeg tror heller ikke hun er ute etter dem som er tvunget til å være hjemme/jobbe deltid, men dem som velger det.)

Jeg er for at alle må få velge som de vil, men jeg er også for at alle må ta konsekvensene av sine valg. Det nytter ikke å hevde sin rett til å velge den dagen man ikke har annet valg enn å være minstepensjonist!

En ting som virkelig irriterer meg i denne debatten er at alt for få journalister/politikere skriver/forteller at det faktisk er mulig å “sikre” seg økonomisk om man velger å være hjemme. Man kan opprette en egen sparekonto/pensjonskonto der ektefellene sammen sparer, gjerne med et beløp hver måned. I grunnen synes jeg det er rart at ikke bankene har solgt dette inn som et eget spareprodukt for det er nok mange som hadde gjort dette om de var mer bevisste på det!

Videre må jeg innrømme at jeg faktisk er litt enig i overskriften. At kvinner ønsker å være hjemme, at de ønsker å ta mer ansvar for hus og hjem, at de trives med dette bedre enn mannnen og at de synes dette er kjekkere enn å gå på jobb, er en ærlig sak (og det er ikke nødvendigvis negativt!). Å da skyve “alt for barna, familien og samfunnet” fremfor seg blir etter min mening litt merkelig. Som om de ønsker å være feminister, men må bruke barna, familien og morsrollen, som er ganske så hellige i dagens samfunn (dette er noe jeg vil ta opp i et eget innlegg senere), som en unskyldning overfor både seg selv og andre.

LO-lederen argumenterer videre med at vi har full barnehagedekning og at vi bare jobber 37,5 timer i uken, derfor har vi mye tid til barna våre. Om man ser på problemstillingen isolert sett kan man si at vi kanskje ikke har så mye tid med barna, selv om vi bare jobber 37,5 timer i uken. Man bruker tid på å komme seg til/fra jobb, spise lunsj (som de fleste har midt på dagen og dermed blir tiden man er på jobb 40 timer i uken), hente i barnehage osv.. osv… At ikke alle har barnehageplass er også et problem for dem som ønsker å jobbe.

Om man der i mot sammenligner med andre land, vil jeg si at småbarnsforeldre har det ekstremt godt i dette landet. Allerede lenge før barnet er født blir arbeidslivet tilrettelagt, gjennom arbeidsmiljøloven, for mor. Vi har verdens beste permisjonsordning for både mor og far. Barnehagedekningen i Norge er langt bedre enn i de fleste andre land. Mor får automatisk (litt usikker på om det er automatikk, men hun får ihvertfall) pensjonspoeng til yngste barnet er 7 år. Og til sist, vi er på jobb ca. 40 timer i uken.

Mange tror gjerne at vi har et familiefiendtlig arbeidsliv i Norge. Etter å ha bodd i England og etter å ha snakket med venner fra utlandet vil jeg tørre å påstå at det norske arbeidslivet er ekstremt familievennlig (mine internasjonale medsøstre vil nok være veldig enige!) . I mange land begynner arbeidsdagen klokken 09.00-10.00 De har gjerne lunsj i 1-2 timer, noe som vil si at de er fysisk på jobb mye lengre og kommer mye senere hjem enn oss. Barna får varm mat i barnehagen/på skolen og de spiser middag rett etter at de er kommet hjem/rett før de skal legge seg. Slik er hverdagen for veldig mange! Jeg sier ikke at dette er bra hverken for barna eller foreldrene, men jeg tror det er viktig å stoppe opp litt, se hva vi har og hvordan vi kan få mest mulig ut av ordningene som allerede finnes, i stedet for å svartmale.

Nei til retusjering av barnebilder, men hva med all “koreografi” og “stæsjing”?

På TV2.no kan vi i dag lese om foreldre som raser mot at barna har blitt retusjert på barnehage- og skolebilder. Fregner blir tatt vekk og hårfrisyrer blir forandret, noen ganger har det væt så radikalt at foreldrene ikke har kjent igjen sine egne barn. De fleste foreldre vil si at dette er forkastelig, både mht. at de liker barna sine som de er, men også fordi vi ikke vil ha et samfunn der alle (bilder) er perfekte.

Da sønnen min var liten, for 15-18 år siden, tok vi aldri sønnen til fotograf, men fotografene kom  til barnehage og skole. Bilder ble tatt, ganske mange, og så ble de beste brukt. Fotografene måtte være flinke med lyssetting, til å sense “øyeblikket”, finne rett miljø og setting, ha en viss barnetekke for å fange barnas oppmerksomhet og ikke minst, de brukte barnas naturlige arena som rekvisitter. Retusjering var, om ikke helt ukjent, lite brukt.

Vi har mange flotte bilder fra barndommen. Noen av bildene er som sagt tatt tatt hos fotograf via barnehage og skole, men de aller fleste er bilder som vi har tatt selv. Det er de bildene jeg er mest glad i, selv med det noe amatørmessige preget av smil, grimaser og forskrekkede fjes på ett og samme bilde. (Foruten bildene som min mor har tatt. Hun er en perfeksjonist, med det resultat at vi alle har stått og ventet i minst 5 minnutter før bildet endelig ble tatt: Alle ser enten sure eller veldig (kunstig) glad ut!) For meg er det amatørmessige halve sjamen ved et bilde og det gjenspeiler tid og sted på en riktig måte.

Da sønnen var liten var det, heldigvis, ikke mote å ta barna til fotograf annenhvert år heller. Jeg finner det noe paradoksalt at det er blitt en trend å ta bilder hos fotograf, med alt det innebærer av stress og økonomiske utlegg, i dagens samfunn (noen som snakket om “tidsklemmen”?). Aldri har godt utstyr vært mer tilgjengelig for amatører, aldri har vi tatt så mye bilder som nå, likevel er fotografbilder nesten påkrevd minst annenhvert år, virker det som.

Det jeg, de siste årene, også har reagert på, er alt det unaturlige og oppkonstruerte “dillet og dallet”, all “koreografien” og alt “stæsjet” rundt en barnefotografering i dag. Både på Facebook, Instagram og i avisene dukker det stadig opp små spedbarn i trompeter, som ligger i gamle eplekasser, med sløyfer og bånd pent dandert på en skinnfelle etc.. etc.. Ingenting er tilfeldig og alt er regissert på forhånd. Det er nesten sjeldent at man ser “kjedelige” bilder av barn som ligger i sitt naturlige element, nemlig sengen eller vuggen.

Selv bilder som skal være naturlige, som naken barnehud mot foreldrenes nakne hud, er så regissert at det blir unaturlig, sukkersøtt og litt klisjeaktig. For meg blir dette nesten litt groteskt, som om barna ikke er små mennesker men mer et trofe som skal vises frem.

Jeg er fullt klar over at jeg sikkert tramper på både fotograf- og foreldretær nå, men det får stå sin prøve. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som synes det er en skremmende utvikling her?

PS. Dette er ikke skrevet som noe “spark bak” til hverken fotografer eller foreldre som velger å ta barna til fotograf. Vi lever i et fritt land og folk må få gjøre som de vil. Dette er vel heller skrevet med undring over en utvikling som *jeg* synes er skremmende.