Tag Archives: biologiske foreldre

Programmet “Adopsjonens pris”

Da har jeg sett det mye omtalte programmet  “Adopsjonens pris ” og jeg sitter igjen med en ganske merkelig følelse. Etter å kun ha lest alle reaksjonene på dokumentaren forventet jeg meg noe virkelig hjerteskjærende. La meg bare få presisere at det nå ikke er “mammahjertet”, men mer den fornuftige, konstruktive og analytiske delen av meg som taler. Om man bare tenker med “mammahjertet” er det klart at denne saken bare er tragisk. På den andre siden følte jeg at det lå noe bak dokumentaren, spekulativt og et ønske om å være kontroversiell. Man kan vel si at det siste i aller høyeste grad slo til…

Fra de biologiske foreldrenes ståsted er denne saken trist, forfedelig hjerteskjærende. Det er klart at de er blitt forespeilet noe helt annet enn det som skjedde her. Man kan spekulere i om de har vridd litt på sannheten fordi man ofte hører det man vil høre og lukker ørene for ubehageligheter når man havner i håpløse situasjoner. Man ønsker bare en løsning man kan leve med og man ønsker det beste for barna sine. Om dette er tilfellet har DanAdopt gjort en slett jobb. For meg høres det helt utrolig ut at de ikke har vært klinkende klare på å fortelle foreldrene om hva en adopsjon innebærer, at det er for evig og alltid og at det er ugjenkallelig.

At DanAdopt så lar det bli opp til adoptivforeldrene å bestemme om de vil treffe bioforeldrene gjør meg betenkt. Biioforeldrene spør så om å få ta farvel med barna på flyplassen, noe DanAdopt ikke en gang ønsker å legge føringer på, men igjen lar de adoptivforeldrene ta valget. Skal ikke DanAdopt fungere som en rådgiver, både for bioforeldrene OG adoptivforeldrene, ligger ikke dette i prisen adoptivforeldrene har betalt for adopsjonen? For meg høres det helt håpløst ut, både for adoptivforeldrene, men også for barna. Man trenger ikke å være psykolog for å skjønne at dette ville blitt mer opprivende for barna enn godt. Derfor burde DanAdopt satt foten ned og sagt nei og ikke satt noen av partene i den vanskelige situasjonen. Igjen, slett jobb fra DanAdopts side!

Videre i programmet får vi se at foreldrene sliter med å håndtere den eldste datteren. Foreldrene fremstilles som noen kalde udyr og man vil umiddelbart tenke at disse foreldrene aldri burde fått barn. Det jeg der i mot ser er høyst oppegående foreldre som ber om hjelp fordi de har problemer med et barn som har tilknytningsvansker. Ja, påkjennelsen ved adopsjonen har nok hatt innvirkning på dette, men det trenger slettes ikke å ha noe med foreldrene å gjøre! Dette kan dessuten også skje i “vanlige” familier,  men hvor mange “vanlige” foreldre innser at de har problemer, hvor mange ber om hjelp og hvor mange BURDE i aller høyste grad gjort dette? Jeg er overbevist om at det er mange, altfor mange. Da klandrer man foreldrene fordi de IKKE har oppsøkt hjelp. I dette tilfellet klandrer man foreldrene for å ikke være superforeldre fordi de har adoptert og jeg synes det blir helt feil vinkling.

Kommentarer som “de burde ikke få lov til å adoptere” er kommenterer som går igjen og igjen, både på norske og danske nettsider. Og det er da jeg lurer på om folk forventer ekstremt mye mer av adoptivforeldre enn av andre foreldre? Som foreldre gjør vi alle noen feil, de aller fleste kan rettes opp igjen, mens noen blir fatale, men vi gjør alle så godt vi kan. Burde ikke dette være nok for adoptivforeldre også, eller skal de være ekstra flinke siden de har ventet så lenge?

For meg ble “Adopsjonens pris” omtrent like ille som “Tore på sporet”, bare med motsatt fortegn. Nå kan “mannen i gata” synse, mene og tro enda mer om meg og mine følelser. HURRA!

 

Tore på sporet, igjen…

I dagens BT.no, under “Preik” har mediekommentator Petter Sjøli satt spørsmålstegn til om vi virkelig trenger programmet til Tore Strømøy, “Tore på sporet”. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg blir rørt av den minste lille ting, det er nesten pinlig, og dette programmet er intet unntak. Ikke fordi jeg på noen måte identifiserer meg med hovedpersonen(e), men rett og slett fordi det i øyeblikket er veldig rørende og man får en følelse av at dette er ekte og nært. Det er selvfølgelig dette som gjør programmet så populært, man koser seg, griner litt og får utløp for føleser.

Det er dog noen sider ved dette programmet som gjør meg rasende sint. For det første fordi det er sosialpornografi på sitt verste/beste. Mennesker som har hatt et dypt savn, noen hele livet andre over flere år, får hjelp, men kun hvis “Tore på sporet” får være med å dokumentere og, enda verre, regissere.

I tillegg blir jeg virkelig opprørt fordi programmer som “Tore på sporet” får “mannen i gata” til å tro at det er helt normalt at adopterte går rundt med dette savnet. I kommentarene under innlegget til Petter Sjøli får jeg bekreftet dette. Kommentarer som “blod er tykkere enn vann” går igjen, og igjen, og igjen… Det gjør meg sint fordi jeg vet at jeg, og mange adopterte med meg, aldri har følt hverken savn eller å ikke passe inn. Dette synet må vi forsvare både overfor venner, men også vilt fremmede som tror det er helt greit å synse og mene noe om følelsene mine for  de har jo sett på “Tore på sporet”!

Mitt sinne mot “blod er tykkere enn vann” grunner også i at uttrykket gjør forholdet til mine foreldre til et slags “annenrangsforhold”. Som om mine foreldre er mer knyttet til, eller mer glad i, mine brødre som er egnefødte. Dette har jeg overhodet, aldri hatt følelsen av, tvert i mot. Mine foreldre har elsket meg betingelsesløst, som de to andre, fra første dag. Som eneste jente og minstemann vil jeg tro jeg til og med har fått ekstra mye kjærlighet. Så nei, hos oss har blod aldri vært tykkere enn vann. Der i mot har familien alltid vært viktig for meg, men det har ikke noe med blodsbånd å gjøre!

Noen vil sikkert tro at jeg er den eneste som har disse “u-Tore-på-sporet” tankene, men det tror jeg ikke. Klart der er noen som ikke deler mitt syn, men jeg vet også at det er veldig mange som vil sitte og nikke og smile av det jeg har skrevet. Problemet er at vi ikke blir hørt, vi er ikke interessante, vi har ingen tåredryppende historie å fortelle! I utgangspunktet er ikke dette noe problem for meg, jeg er ikke interessert i å “stå frem” på fjernsynet, i beste sendetid, men det er et problem fordi man tror man er unormal fordi man ikke “føler noe”. Sannehten er at det er en forbausende liten prosentandel av adopterte som er opptatt av å finne “røttene” sine. Jeg husker ikke hvor jeg har det fra, eller ekstakt prosentandel, men mener jeg leste 2% en gang! Dette er også en av grunnene til at jeg blogger om dette, for å få andre til å forstå at selv om vi er adopterte, så er vi helt normale, på godt og vondt.

Mitt svar til om vi trenger “Tore på sporet” er, ikke overraskende: “Takk for at du gir deg nå Tore!”

(De som bruker Tore på Sporet som en katalysator for følelser kan kanskje heller se en trist film, jeg vil tro det gjør samme nytten… )

Anonym adopsjon vs. ingen adopsjon

For noen dager siden skjedde det igjen, en bag med en liten baby ble funnet i Sverige. Jeg vet lite om saken, men den fikk meg til å tenke. Antageligvis har moren gjort dette i et øyeblikks desperasjon over en situasjon hun ikke taklet, men jeg vil tro at barnet i utgangspunktet ikke har vært ønsket og/eller at situasjonen til mor i utgangspunktet ikke var optimal. På tross av at vi både i Sverige og Norge har verdens beste ordninger for alenemødre finnes det mødre som blir så desperate at de legger fra seg barnet i en bag, søppelsekk, container osv… Hvorfor? Og hvorfor velger ikke mor heller å adoptere vekk barnet?

I dag er det få, eller ingen (?), innenlandsadopsjoner, med mindre familien er involvert (a la stefar adopterer stebarn). Den største grunnen er nok, som skrevet over, at vi har gode ordninger for alenemødre. Kan det tenkes at en annen grunn er skam? I dagens samfunn heter det seg at man *skal* ha et forhold til et barn man har båret frem, man *skal* ha et forhold til sitt eget kjøtt og blod og det *skal* være et usynlig bånd mellom mor og barn. Jeg har før skrevet at jeg selv aldri har følt disse blodsbåndene Likevel tenker jeg at den bilogiske moren min kanskje må føle dette veldig sterkt selv om jeg overhodet ikke har noe annen grunn til dette enn at jeg selv er mor.

Jeg er oppvokst i Norge. Kan det tenkes at jeg hadde hatt et annet syn på dette om jeg hadde vært oppvokst i et annet land? I noen land er det f.eks. helt normalt at mor reiser fra mann og barn, i flere år, for å tjene penger til familien. Dette er vanlig i disse landene, dette er deres kultur, og de synes selv ikke det er så rart. Vi nordmenn synes jo nesten dette er forkastelig, om ikke annet synes vi veldig synd på dem.

Det er ikke mange år siden det var en så stor skam å være alenemor at mange valgte å flytte til en slektning for å føde og lot barnet bli igjen. Det var mer skam å være alenemor enn å gi vekk barnet sitt. I dag tror jeg det er omvendt, det er mer skammelig å si at man har valgt å adoptere vekk barnet sitt enn å være alenemor og det er jo litt trist. Misforstå meg rett, jeg synes ikke det skal være skambelagt å være alenemor, men jeg synes det er trist at det å adoptere vekk barnet sitt skal være skambelagt. Ja, det er så ille tror jeg, at det er noe en bare ikke gjør. Da setter man heller barnet ut i en bag, som egentlig er det samme som å adoptere vekk barnet sitt… nei… stopp en halv… det er ikke det…

Fordi vi nå har en lov som sier at alle adopterte skal ha en rett tll å få vite sitt biologiske opphav når de blir 18, vil en adopsjon forfølge mor resten av livet. Sett fra den adoptertes side er dette positivt (? dette vil jeg ta opp i et annet innlegg), men for en som vil adoptere vekk barnet sitt må det være virkelig ille. Grunnen til at hun velger adopsjon er nettopp fordi hun ikke vil at fortiden plutselig skal innhente henne, det skal være ugjenkallelig. Slik som loven er i dag, er det ikke ugjenkallelig for den biologiske moren og jeg vil tro at sjansene for å bli “funnet” er relativt store i dagens samfunn, der det er blitt et “must” å finne sine “røtter”. Ja, hun kan saktens regne med å måtte stå til ansvar for, forsvare og forklare sitt valg – skamme seg. Kanskje en plastpose, bag, søppelsekk hadde vært lettere å bære?

Hva er naturlig?

I ett av mine tidligere innlegg skrev jeg så vidt om dette savnet som mange mener jeg skal føle og jeg sa jeg ville utdype det mer i et annet inlegg, her kommer det!

Det er ikke sjeldent folk spør meg om jeg ikke har tenkt å reise tilbake til Korea for å finne foreldrene mine. Ja, akkurat det er det de spør om, “foreldrene mine”. Da må jeg svare som sant er: “Jeg vet hvor foreldrene mine er og jeg kjenner dem til og med!” Jeg skjønner selvfølgelig hva de mener og jeg vet at det er et naturlig spørsmål så jeg føler meg på ingen måte beklemt eller ukomfortabel. Kanskje mer provosert og irritert fordi de tar det for gitt at jeg skal føle meg rotløs og ha et savn? Mange sier rett ut at jeg før eller siden kommer til å føle savn og noen er så frekke at de til og med sier at jeg kommer til å få store problemer siden jeg IKKE føler hverken savn eller at jeg er rotløs.

Senest i dag var det en annen adoptert som mente jeg ville forstå bedre den dagen jeg selv fant min egen familie (dette var en diskusjon om hvorvidt man synes adopsjon er bra eller ikke, min generelle mening er at adopsjon er bra). Dette utsagnet gjorde meg sint, veldig sint, og det ble ikke bedre av at jeg leste det om morgenen, morgengretten som jeg er. Jeg synes det er utrolig frekt at andre tar det for gitt at jeg SKAL finne mine biologiske aner og jeg synes det er respektløst overfor meg og min familie at de ikke anerkjenner dem som min eneste familie. Jeg har full respekt for dem som ønsker å finne sine bilogiske røtter, selv om jeg ikke forstår hvorfor det er så viktig for dem, men jeg har ingen, aboslutt ingen, respekt for dem som mener at dette er det eneste naturlige.

Det er da jeg lurer på hva disse programmene a’la “Tore på sporet” har ført til. Jeg må innrømme at jeg er den første til å stortute når jeg ser programmer om adopterte som finner sine bio-familier, men det er der og da med alt dramaet og romantikken rundt det hele. Min virkelighet er en helt annen, Jeg har aldri hatt dette savnet som mange snakker om, ei heller etter Seoul-turen og møtet på Holt. Det er klart at noen føler dette helt genuint, og det skal man hverken kimse av eller bortforklare, men jeg er redd for at en del av dette savnet som mange føler, er noe som er skapt av andre, spesielt media.

Media “tuter ørene våre fulle” med tåredryppende historier og man får et inntrykk av at dette er det eneste naturlige, både for den adopterte selv og for bio-familien (dette med bio-familien vil jeg komme tilbake til i et annet innlegg). Jeg vet ikke fakta her og jeg har ikke noe tallmateriell, men jeg nekter å tro at det bare er jeg som føler meg som en relativt normal, hel, harmonisk  og lykkelig person, på tross av at jeg er adoptert. For *meg* er selve adopsjonen bare en måte jeg kom til familien min på, på samme måte som at noen barn blir født med hodet eller rumpa først, noen blir tatt med tang, andre med keisersnitt, jeg kom med storken! Dette er jeg hverken sint eller bitter for og spesielt etter å ha vært i Seoul er jeg sjeleglad for at jeg ble levert inn for adopsjon og ikke måtte leve et liv i skam.

For *meg* ville det vært unaturlig å plutselig skulle kalle bio-familien for familien min. For *meg* ville dette vært villt fremmede mennesker og jeg tør påstå at de kunne satt en hvilken som helst koreansk familie foran meg, presentert den som familien min og jeg ville neppe merket det om det ikke var sant. *Jeg* tror ikke at man kan føle blodsbånd. Om andre adopterte har et annet syn har jeg respekt for dette, men jeg tror neppe virekligheten er så ensidig som media fremstiller det.

*Jeg* har kun en familie og det er jeg glad for!

Bioforeldre, adoptivforeldre, fosterforeldre… WHAT?

Her en dag kom jeg i snakk med en som har adoptert et barn fra Korea. Hun kunne fortelle meg at mange som adopterer nå for tiden går rundt og sier til barna sine at de må huske på at de har tre sett med foreldre: Bio, foster og adoptiv. Hvorfor i alle dager skal et barn gå rundt og huske på dette? Når man adopterer et barn tar man det til seg som sitt eget så hva er vitsen med å tvinge barnet til å huske på andre “foreldre”? Det må da bli voldsomt forvirrende for et lite barn? Jeg tror ihvertfall at jeg hadde blitt usikker på hvem som var mine “egentlige” og “ordentlige” foreldre om jeg hadde måttet holde orden på tre sett med foreldre. Om noen av mine lesere kan forklare meg dette blir jeg veldig glad om dere sender meg en melding, enten privat eller her i bloggen for dette forstår jeg ikke meningen med i det hele tatt.

Som jeg har  skrevet før så har jeg aldri kalt mine foreldre for annet enn mamma og pappa. Hos oss har vi aldri snakket om at de er adoptivforeldrene mine og vi har heller aldri snakket om at jeg har hatt biologiske foreldre og fosterforeldre. Jeg har hatt mamma og pappa og en dame i Korea som fødte meg, that’s it. Når jeg tenker meg om har jeg også visst at jeg var i et fosterhjem, men dette har aldri vært noe mamma og pappa har gjort noe nummer av. Det som var viktig å få frem for dem var ikke alle de andre settene med “foreldre” jeg har hatt, men at de var, er og vil alltid være, mine foreldre, uansett. Jeg vil påstå at de har lykkes godt for da jeg som liten stod med sekken på ryggen og bamsen i hånden for å rømme, var det aldri tilbake til Korea jeg skulle! (Med min livlige fantasi var det nok heller et ønske om å sulte i hjel i skogen og så kunne de sitte der å angre…:-))

Min intensjon med reisen

Min intensjon med reisen til Korea er ikke å få dekket noen “huller” eller for å bli “hel”. Jeg anser mine foreldre (jeg har aldri kalt familien min for “adoptivfamilien” min og jeg kommer ikke til å begynne med det her heller) og søsken som mine eneste og jeg har ikke noe behov for å få noe utvidet familie. Jeg har alltid følt meg likeverdig og like mye elsket som mine brødre og jeg hadde også en trygg og lykkelig barndom og oppvekst. Jeg har i det hele tatt ikke noe å klage over.

Reisen til Seoul grunner mer i at jeg er nysgjerrig (har jeg nevnt at jeg er Nord-Europas mest nysgjerrige person?) på selve den prosessen med å dra til Holt, se mappen min og eventuelt få mer informasjon om det biologiske. Planen er ikke å oppsøke mine biologiske aner, men faller det seg naturlig, er det mulig jeg gjør det. Om jeg ikke finner noe er det for så vidt greit, da har jeg ihvertfall prøvd, men dette blir ingen livsoppgave for meg.

Jeg har aldri hatt noe ønske om å oppsøke mine biologiske foreldre. Både fordi jeg ikke har følt at jeg trenger det, men også fordi jeg synes det er et stort ansvar å ta. JEG kommer neppe til å klare å se på den biologiske moren min som min mor, ei heller kommer jeg til å føle at jeg har fått ny familie. For meg vil denne familien være ganske så fremmed. Problemet er at når en mor har levert inn barnet sitt for adopsjon etter 3 måneder (må innrømme at jeg er nysgjerrig på hvorfor), ja, så vil hun antageligvis alltid føle at jeg vil være barnet hennes. Vil jeg virkelig det? Nei, jeg tror ikke det…

Dette har alltid vært mine tanker. Jeg har aldri tenkt på det som noe egoistisk før for inntil et år siden da jeg første gang skulle reise til Seoul (utelukkende jobbtur). Plutselig kom jeg til å tenke på at denne moren min må ha mange spørsmål om meg og ikke minst har hun kanskje lurt på om jeg har hatt det bra. For en mor må det være forferdelig å ikke vite… Derfor vurderer jeg å skrive et brev til henne, om hun finnes, for å si at jeg har det bra. Det er det minste jeg kan gjøre!

Ellers skal jeg jobbe litt (besøke leverandørene mine og kanskje finne noen nye?), men mest av alt skal jeg være turist og spise mye god mat!