Tag Archives: BT

Psykisk helse i sosiale medier

BT har for tiden en debattserie som setter fokus på åpenhet om sykdom og død i sosiale medier. I dagens innlegg kan vi lese et lite innlegg skrevet av Magne Helander, pappa’en til Ylva, som skrev om sin datters sykdom og død. (Hva jeg mener om dette er en helt annen debatt som jeg har tenkt å skrive om senere.) Helander skriver at han brukte sosiale medier for å bearbeide sin egen sorg, han flyttet grenser for sin egen åpenhet omkring de vanskelige følelsene sine.

Han er ikke den eneste som har brukt blogging, Facebook og Twitter i forbindelse med vanskelige følelser og sykdom. Tvert i mot, det blir bare fler og fler “kreftblogger”, “angstblogger”, “ME-blogger” osv… osv… og det kan synes som om grensene for hva vi deler stadig flyttes. Mye av det som før var i den private sfæren er nå flyttet til det offentlige rom. På mange områder er dette bra, jeg liker åpenhet!

Dessverre er jeg ikke sikker på om denne delingen av følelser, med påfølgende empati og “støtteerklæringer”, på sosiale medier alltid er av det gode for å dempe psykiske plager. Jeg er redd at offentlig åpenheten etterhvert har ført til en “offentlig empati”, mens vår personlige og naturlige empati er blitt svekket og at vi nesten er blitt fremmedgjort mer enn vi er blitt fortrolig med de vonde følelsene.

Som jeg tidligere har skrevet tror jeg at sosiale medier har gjort det veldig enkelt for oss å vise medfølelse og empati, på avstand, og uforpliktende. For mange vil dette varme, men er det litt som å “pisse i buksen for å holde seg varm”? For hvor lenge varmer denne “ukjenteempatien”? Selv gleder det meg mye mer når folk jeg kjenner og folk som bryr seg om meg tar kontakt og viser støtte og empati og komme med konstruktive tilbakemeldinger, enn likes og “godt skrevet” fra helt ukjente. Jeg skal ikke si at 500 “likes” ikke gir meg et “kick” der og da, men de ukjente vil aldri invitere meg på kaffe, handle for meg, besøke meg – de vil aldri være der når jeg virkelig trenger det. Kanskje sosiale medier skaper et slags falskt nettverk?

På samme måte er jeg redd at sosiale medier har gjort det for enkelt for oss å dele og snakke om vanskelige følelser. Vi lurer på en måte oss selv. Fordi vi har delt og offentliggjort, tror vi at vi er blitt mer åpne. Likevel vil mange fortsatt ha de samme problemene med å snakke om følelsene face to face. I stedet for å finne noen å snakke med, noen vi kjenner, som vi stoler på og som bryr seg setter vi oss ved PC’en og skriver til hele verden. I håp om at det er lesere der ute,  i håp om at noen vil trykke “like” og i den visshet om at man ikke blir avvist. Det verste som kan skje er at man ikke får noe feedback!

Jeg har skrevet mye om empati nå. Dette fordi jeg tror mye av åpenheten blir presset frem av vårt ønske om empati og feedback. Jeg tror ikke dette er bevisst, langt i fra. Det er kanskje litt kynisk å påpeke det, men jeg tror likevel det er en sannehet, selv om vi (meg selv inkludert) ikke liker å høre den. Man bruker sosiale medier for å få likes, feedback, empati, en reaksjon…  hvis ikke kunne man  bare ha skrevet en dagbok i en lukket blogg, lukket for offentligheten.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg overhodet ikke er i mot at folk (meg selv også, kanskje…) bruker sosiale medier som terapi, “samtalepartner” og/eller for å få feedback, men jeg tror heller ikke at det bare er positivt og jeg er ikke sikker på om det har noen effekt for å få ned antall personer med psykiske lidelser.

 

“Vær en venn” – for de mest populære, eller?

Jeg ser på Facebooksiden til “Vær en venn” at de forskjellige 10-klassene i Bergen skal lage opplegg og prosjekter “mot mobbing”. Jeg vet ikke hvordan BT har lagt opp løpet her, men har de tenkt på at de med dette prosjektet kan ha vært med på å opprettholde ekskluderingen, smerten og pinen for dem som står utenfor, at slike sosiale gruppearbeid er det aller verste for dem som aldri får være med?

På Facebooksidene ser jeg mange, flotte, tenåringer. Spørsmålet mitt er: Ser vi her bare de med spissest albuer og de mest populære eller ser vi også den grå musen? Jeg frykter at dette bare er atter et morsomt prosjekt og ansvarsfraskrivelse (“nå har vi jo skrevet om det, laget fine bilder osv… så nå har vi gjort noe, flinke oss!”) for dem som kanskje mest hadde trengt en liten tankevekker…

Vennskap, “Willy Venneløs” og “mobbing”

I dagens BT står det om Gulli som plutselig mistet alle vennene sine på videregående, om den usynlige mobbingen som jeg skrev om for noen uker siden. I kommentarene på Facebook står det igjen og igjen: “Mobberne skulle skammet seg” ol. Dette var også min første tanke og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Så kom jeg på innlegget mitt, både det som het  “Jeg – en mobber?”, men også om det jeg skrev nå nettopp, om at jeg ønsker venner som jeg har noe til felles med. Hva om disse “mobberne” ikke visste at de mobbet? Hva om de trakk seg unna fordi de fant ut at de ikke hadde noe til felles med Gulli? I 17-18 års alderen er det nettopp dette som skjer, man finner seg venner på tvers av klassetilhørighet og bosted og finner dem man liker å være med og dem man har en kjemi med. Skal ikke dette være lov uten at det kalles mobbing?

I artikkelen står det at 1/3 av alle ungdommer opplever denne “mobbingen”. I stedet for å kalle det for mobbing og gjøre ungdommen til et offer, burde man ikke da heller fortelle ungdommen at dette er helt normalt? Det er jo dette som gjør at de blir usikre og lei seg, de speiler seg i andre og tror at alle andre har så mange venner og har det så bra, mens sannheten er at 1/3 føler seg som “Willy Venneløs”.

Kanskje man kunne sagt at om disse vennene ikke vil være med en, ja så er det greit, for da er de ikke skikkelige venner? Er det ikke bedre å ha en skikkelig venn enn ti tilsynelatende venner? Kanskje man burde lært ungdommene at det er umulig å endre andre, men at den eneste man kan endre er seg selv og sin egen innstilling? Jeg vil tro det er så godt som umulig å tvinge andre til å like en. Da er det er tross alt mye lettere å blanke i idiotene og heve seg over dem, selv om det er smertefullt. Smertefullt vil det være uansett…

På den ene siden ønsker vi å oppdra barna våre til å bli sterke individer, til å ha integritet, til å stå for det de tror på, til å være ærlige… For meg kolliderer det litt med “alle skal være med alle” og “vær snill med alle” tankegangen. Faktisk tror jeg at denne tankegangen gjør oss mer usikre, man vet ikke hvor man har hverandre. I tillegg skaper det et falskt miljø og ord og uttrykk mister sin mening fordi det er noe man sier, nettopp for å bli likt av andre, ikke fordi man mener det: Fine ord og “fremsnakking” blir mer et spill om andres oppmerksomhet enn om hva man virkelig mener. Selv vil jeg mye heller vite at folk ikke liker meg enn at de later som om de liker meg. Dette har kanskje gitt meg færre “venner” opp gjennom årene, men de får vennene jeg har, er virkelige venner og det er det som betyr noe for meg.

Jeg mener slettes ikke at jeg har universaloppsrkiften mot mobbing, men tenker det kan være lurt å tenke litt “ut av boksen” i tillegg til den tradisjonelle tankegangen. Dette er uansett et vanskelig og sammensatt tema fordi vi mennesker er så ulike med forskjellig erfaringsbakgrunn, referanserammer, oppdragelse, normer, verdier osv…

Og til informasjon: Jeg opplevde mye av det samme som Gulli selv da jeg gikk på videregående, men jeg vil passe meg for å si at noen mobbet meg. Jeg vil heller si at jeg aldri følte jeg passet inn og i ettertid ser jeg at jeg antageligvis ikke var den letteste å like heller. Det er jeg fortsatt ikke, men synes i grunnen det er helt greit nå. Jeg har i det minste integritet og en eneste bestevenn!