Tag Archives: empati

Psykisk helse i sosiale medier

BT har for tiden en debattserie som setter fokus på åpenhet om sykdom og død i sosiale medier. I dagens innlegg kan vi lese et lite innlegg skrevet av Magne Helander, pappa’en til Ylva, som skrev om sin datters sykdom og død. (Hva jeg mener om dette er en helt annen debatt som jeg har tenkt å skrive om senere.) Helander skriver at han brukte sosiale medier for å bearbeide sin egen sorg, han flyttet grenser for sin egen åpenhet omkring de vanskelige følelsene sine.

Han er ikke den eneste som har brukt blogging, Facebook og Twitter i forbindelse med vanskelige følelser og sykdom. Tvert i mot, det blir bare fler og fler “kreftblogger”, “angstblogger”, “ME-blogger” osv… osv… og det kan synes som om grensene for hva vi deler stadig flyttes. Mye av det som før var i den private sfæren er nå flyttet til det offentlige rom. På mange områder er dette bra, jeg liker åpenhet!

Dessverre er jeg ikke sikker på om denne delingen av følelser, med påfølgende empati og “støtteerklæringer”, på sosiale medier alltid er av det gode for å dempe psykiske plager. Jeg er redd at offentlig åpenheten etterhvert har ført til en “offentlig empati”, mens vår personlige og naturlige empati er blitt svekket og at vi nesten er blitt fremmedgjort mer enn vi er blitt fortrolig med de vonde følelsene.

Som jeg tidligere har skrevet tror jeg at sosiale medier har gjort det veldig enkelt for oss å vise medfølelse og empati, på avstand, og uforpliktende. For mange vil dette varme, men er det litt som å “pisse i buksen for å holde seg varm”? For hvor lenge varmer denne “ukjenteempatien”? Selv gleder det meg mye mer når folk jeg kjenner og folk som bryr seg om meg tar kontakt og viser støtte og empati og komme med konstruktive tilbakemeldinger, enn likes og “godt skrevet” fra helt ukjente. Jeg skal ikke si at 500 “likes” ikke gir meg et “kick” der og da, men de ukjente vil aldri invitere meg på kaffe, handle for meg, besøke meg – de vil aldri være der når jeg virkelig trenger det. Kanskje sosiale medier skaper et slags falskt nettverk?

På samme måte er jeg redd at sosiale medier har gjort det for enkelt for oss å dele og snakke om vanskelige følelser. Vi lurer på en måte oss selv. Fordi vi har delt og offentliggjort, tror vi at vi er blitt mer åpne. Likevel vil mange fortsatt ha de samme problemene med å snakke om følelsene face to face. I stedet for å finne noen å snakke med, noen vi kjenner, som vi stoler på og som bryr seg setter vi oss ved PC’en og skriver til hele verden. I håp om at det er lesere der ute,  i håp om at noen vil trykke “like” og i den visshet om at man ikke blir avvist. Det verste som kan skje er at man ikke får noe feedback!

Jeg har skrevet mye om empati nå. Dette fordi jeg tror mye av åpenheten blir presset frem av vårt ønske om empati og feedback. Jeg tror ikke dette er bevisst, langt i fra. Det er kanskje litt kynisk å påpeke det, men jeg tror likevel det er en sannehet, selv om vi (meg selv inkludert) ikke liker å høre den. Man bruker sosiale medier for å få likes, feedback, empati, en reaksjon…  hvis ikke kunne man  bare ha skrevet en dagbok i en lukket blogg, lukket for offentligheten.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg overhodet ikke er i mot at folk (meg selv også, kanskje…) bruker sosiale medier som terapi, “samtalepartner” og/eller for å få feedback, men jeg tror heller ikke at det bare er positivt og jeg er ikke sikker på om det har noen effekt for å få ned antall personer med psykiske lidelser.