Tag Archives: Holt Children Service

Tilbake, del 2: Holt Children Care

Etter møtet med sosialarbeideren ble vi fulgt ned i tredje etasje, der barnehjemmet er. For tiden er det 10 barn fra noen måneder til 1-2 år (etter at sønnen er blitt stor har jeg ingen begreper om hvor stort et barn er ved en viss alder, men jeg tror de eldste barna var 1-2 åe) som er på hjemmet. I tillegg jobber det 6-8 pleiere der. Noen er frivillige og andre er ansatt. Det var flere rom på avdelingen, men de to hovedrommene, der barna sov, var i grunnen ganske triste med tapet og møbler fra 70-tallet og guffent “plastgulv”. Veldig typisk institusjon! På den andre siden virket pleierne snille og greie og barna fikk mye nærkonttakt og kos, det er jeg ikke i tvil om! Og *det* er tross alt det viktigste!

Jeg hadde med noen tåteflasker og brystpumper (til senteret for enslige mødre) og dette ble de veldig glade for. (En stor takk til de som bidro!) Neste gang kommer jeg nok til å ta med meg klær, morsmelkserstatning og kanskje noen leker.

Vi fikk lov til å holde hvert vårt barn fra avdelingen for de minste barna og jeg fikk gi mat til en av de. Jeg må innrømme at jeg fikk lyst til å ta med meg det lille nurket hjem til Norge….

Vi ble fortalt at de som adopterer vekk barna sine i dag stort sett er enslige, veldig unge mødre. Det visste jeg fra før av. Det jeg ikke visste var at det nå for tiden er stort sett gutter som blir sendt ut av landet. Dette fordi de prøver å få til adopsjon innenlands i første omgang og koreanerne vil ikke adoptere gutter. Det var litt uklart hvorfor, men jeg forstod det slik at koreanerne mener det er mer slitsomt å ha gutter. Fordi det nå er en lov som sier at barna i første omgang skal adopteres bort innenlands er derfor barna som nå sendes ut av landet en del eldre enn det de var da jeg var liten. (Min personlige mening her er at det er synd. Jeg tror det er best for alle parter at barna kommer til sine rette foreldre så tidlig som mulig, jo tidligere jo bedre.)

 

Dette var en av de eldste på avdelingen for de minste, gutt på 8 måneder. Lurer på hva som foregår inne i hodet på denne lille gutten…?

 

Etter å ha vært på barnehjemmet en liten stund kom det et amerikansk ektepar inn. De skulle hente sønnen sin senere på dagen, men hadde akkurat blitt fortalt at sønnen de skulle hente hadde en lillebror som var på Holt. Det var “lillebroren” de var på besøk til da vi var der. (Jeg forstod det slik at prosessen for å få adoptere ham ville gå raskere og enklere fordi det er ønskelig at søsken ikke skilles.) Dette møtet fikk vi overvære og for første gang i løpet av tiden på Holt fikk jeg en ørliten klump i halsen. Vi snakket litt med det amerikanske ekteparet, men de var, forståelig nok, mest opptatt av å hilse på, bli kjent med, kose med og leke med sin fremtidige sønn. Det var virkelig rørende å se dette første møtet!

Som en oppsummering av besøket mitt på Holt vil jeg si at ja, det var en fin opplevelse, men langt i fra så opprivende som jeg hadde sett for meg. (Kanskje jeg har sett for mye på programmer som “Tore på Sporet”?Spørsmålet er kanskje om vi alle har sett for mye på slike programmer… Dette er et tema jeg vil komme tilbake til. Selv om møtet med Holt er over har jeg fortsatt mange tema omkring adopsjon jeg gjerne vil ta opp, så bloggen er langt i fra død!)

 

 

 

 

Tilbake, del 1: Holt Post Adoption Center.

Vi klarte å gå til feil kontor. Vi gikk ti hovedkontoret og senteret for utenlandsadopsjon mens vi skulle til “post adoption” senteret. Heldigvis var det ikke langt å gå og vi ble guidet til rett sted av en dame. Det viste seg at hun jobbet med Verdens Barn (de som organiserer adopsjon fra Korea til Norge) og kjente han som jeg har hatt kontakt med der.

 

Utenfor hovedkontoret. Mannen, som står i døren der, var nok sikker på at vi var et ungt par som skulle adoptere for han geleidet oss så fint inn i heisen og trykket på det han trodde var rett knapp, altså senter for utenlandsadopsjon. Han trodde sikkert at vi var på hentereise! 🙂

 

Da vi kom til rett sted ble vi møtt av en gammel og veldig hyggelig mann. Han viste oss hvor vi skulle sette skoene våre og gav oss noen vakre tøfler.

 

 

Det viste seg at sosialarbeideren som jeg hadde hatt kontakt med via mail var borte, men jeg fikk snakke med en annen, veldig hyggelig dame. Hun hadde forresten vært i Norge, i mai! Jeg var ikke forberedt på at de måtte se, og få kopi av, passet mitt, men heldigvis hadde jeg det med meg i vesken. Når jeg tenker jeg om burde jeg visst det, for ellers kunne jo hvem som helst ha dukket opp for å fått ut sensitiv informasjon.

Etter å ha gått gjennom formalitetene kom hun med mappen min. Den så forbausende lik ut til den mappen som jeg hadde hjemme! Jeg var spent, men likevel forbausende rolig og fattet. Det første jeg fikk se da jeg åpnet mappen var de to bildene som ble tatt i Korea før jeg ble adoptert, som jeg også selv har. I tillegg var det et bilde av meg i fullt vinterutstyr i snøen! Jeg ble forklart at bildet var blitt sendt av mamma og pappa. Det skjønte jeg med en gang, for jeg har sett det samme bildet hjemme i albummet.

I begynnelsen fikk jeg også vite at de ikke hadde noe mer informasjon om bakgrunnen min enn det som stod i mappen som jeg allerede har. Jeg ble levert til et annet barnehjem, for innenlands adopsjon. Dette barnehjemmet er lagt ned og det er nok noe av grunnen til at det ikke finnes noe mer informasjon. Ellers stod det ikke så mye mer i mappen min, annet enn mamma og pappas evaluering, som jeg ikke fikk se. Jeg tror det var både evalueringen av dem og et brev med evaluering av meg i ettertid. Selv om jeg ikke fikk lese dette kunne jeg skimte mamma sin håndskrift! Bilder av familien var der også, veldig vittig, 40 år gamle bilder av en kjernesunn, norsk familie. Det var nok bildene som gjorde utslaget! Og ikke minst, at vi hadde “trekk-i-snoren-do”! 🙂

I grunnen er jeg lettet og glad over at jeg ikke fikk vite noe mer enn det jeg allerede vet. OM det f.eks. hadde ligget et brev eller et notat om at bio-familien hadde prøvd å ta kontakt (dette har jeg hørt flere historier om), måtte jeg tatt et valg. Jeg er redd jeg, fordi jeg er mor selv, hadde følt meg tvunget til å ta kontakt. En mor vil jo gjerne vite hvordan det har gått med barnet sitt tenker jeg! Siden jeg overhodet ikke har vært interessert i å finne biologiske røtter er det derfor godt å vite at det ikke er noe mer informasjon å hente ut.

Dette ble altså hverken noe “tåreperse” eller så følelsesladet som jeg trodde det kom til å bli. Ikke en eneste gang i løpet av prosessen hadde jeg så mye som en klump i halsen en gang. Jeg, som er verdens mest sentimentale, føler meg nesten litt snytt! Andre har fortalt at de syntes dette møtet på Holt var veldig nært, jeg fikk aldri den følelsen. Ja, det var kjekt, og kanskje også viktig, men i ettertid ser jeg at det kun var viktig for å få stadfestet at jeg overhodet ikke føler hverken noe savn eller “sort hull”.

Del 2. fra barnehjemmet kommer i morgen!

Sommerfugler i magen!

God morgen!

Jeg har, merkelig nok, sovet ganske bra i natt. Bortsett fra en trøblete mage (hey ho, velkommen til min verden…:-/) har jeg ikke vært mye våken. Nå kjenner jeg at jeg er ganske spent, spesielt fordi jeg det siste døgnet har fått mange historier fra adopterte som har vært på besøk hos Holt. Hver historie er unik, men det er ikke til å komme utenom at disse historiene har økt spenningsnivået litt. Mange har lett etter sine bilogiske røtter, noen har funnet, andre leter fortsatt. Mitt besøk på Holt grunner ikke i en søken etter røtter, så det er ikke det jeg er spent på, kanskje det er mer nysgjerrigheten på selve historien, om det er noe mer å fortelle? Time will show!

 

Besøk på senteret for handikappede er avlyst

Etter å ha funnet ut at dette senteret ligger 2 timer fra hotellet vårt har jeg funnet ut at jeg må avlyse besøket. Jeg skulle egentlig dit på torsdag, men innser at jeg ikke kommer til å klare både den turen og turen til Holt på fredag. Det blir rett og slett for mye for meg og jeg er redd jeg kommer til å ende opp med migrene på fredag om jeg ikke tar det litt med ro på torsdag. Besøket på Holt er tross alt det viktigste! Fortsatt går jeg og “grugleder” meg, som min sønn ville sagt det da han var liten, men jeg tror jeg gleder meg mest. Ikke minst er jeg veldig nysgjerrig på hva som måtte ligge i mappen min her i Seoul!

Hei, god morgen, god middag, god ettermiddag, god kveld, god natt… whatever… fra SEOUL!

Å si at jeg er litt døgnvill etter 24 timer på reisefot og 7 timers tidsforskjell er vel mildt sagt! Flyreisen over gikk greit. Duppet av litt på flyet, men selv med et tonn med klær og små varmeposer fra Japan (jeg puttet en i hver sko i tillegg til at jeg holdt en i hånden) satt jeg og frøs nesten hele veien. På ene siden er det greit at det ikke er for varmt, det opplevde jeg da vi skulle til India og det ble veldig klaustrofobisk, men KLM trenger vel ikke å FRYSE ut kundene sine?

Etter å ha drukket litt (morgen, lunsj, middag?) kaffe tok jeg meg en liten tur i kjøpesenteret under hotellet. Shopping fristet ikke mye, men jeg måtte ha noe mat (frokost, lunsj eller middag?). Jeg endte opp med å ta med meg hjem noe jeg overhodet ikke vet hva heter, men det så slik ut:

 

 

Jeg er neppe en ekte koreaner for jeg er ikke spesielt glad i nasjonalretten, kimchi. Kimchi er krydret, gjæret/råtten kål eller grønnsaker og bare lukten får meg til å grøsse. Ja, det lukter råtten kål! Ellers så smaker det ikke så mye, mest chili og krydder, men den lukten får meg rett og slett til å mislike det sterkt. YAK! Note to self: HUSK å bli kvitt søppelet før kvelden!

Ellers var maten fortreffelig! 🙂

Rettelse: Jeg tok en stor kålbit for å være helt sikker på at jeg ikke liker kimchi. Det smaker FORFERDELIG!

Veldig spent nå ja!

Jeg er vant til å reise, jeg har reist rundt i hele verden, både alene og sammen med familien. Jeg har jo også vært i Korea og Seoul før. Allikevel er jeg spesielt spent og har nesten litt “reisefeber”, som min svigermor ville sagt, i dag. Kjenner at jeg har litt problemer med å konsentrere meg og annehvert minnutt tenker jeg over alt jeg kan ha glemt! Heldigvis kommer mannen over på fredag så har jeg glemt noe, får han ta det med. Jeg er i grunnen mest redd for å glemme noen av medisinene mine (siden jeg har EDS bruker jeg en del medisiner, ikke livsviktige, men de gjør livet mitt en god del bedre), resten kan jeg alltid få tak i der. Det er ihvertfall dette jeg prøver å tenke…:)

Vi har gjort det slik at jeg reiser først av flere grunner. For det første må han jobbe på fredag og for det andre vet jeg at jeg må ha noen dager på å “hente meg inn” igjen etter både lang flytur og skifting av tidssoner. Nå kan jeg få slappe av og ta livet med ro i noen dager før det braker løs med både jobbing, sight-seeing, etegilder (jeg gleder meg ekstremt mye til maten) og ikke minst, besøket på Holt.

Jeg tror neppe det blir noen flere blogginnlegg fra Norge på noen uker, men jeg lover både blogginnlegg og flere bilder fra Seoul i ukene som kommer.

Tjukka i enga!

Mer informasjon om bakgrunnen min

For noen dager siden fikk jeg atter en ny mappe av mamma’n min. I denne mappen lå det omtrent de samme papirene som har ligget i de andre mappene mine, bortsett fra ett skjema… Skjemaet der det stod mer om bakgrunnen min. En ting kan jeg bare si og det er at jeg er glad jeg ikke har sett dette før nå. *NÅ* er jeg voksen nok til å skille fortid fra nåtid og betydningsfullt fra meningsløst. At barn skal ha fritt innsyn i mappen sin, som jeg vet noen adoptivbarn har, er jeg ikke sikker på om jeg er enig i. Ja, man skal være åpen, men alt til sin tid. Barn TRENGER ikke å få vite alt. Om jeg hadde fått vite alt da jeg var liten er jeg redd det kunne ha påvirket meg mer enn nødvendig. Nå når  jeg er voksen betyr det svært lite hvordan jeg kom til denne verden.

I papirene står det at min bio-mor ble voldtatt, at jeg var hos henne de 4 første månedene før hun, etter samtale med rådgiver fra Capok (på nettet har jeg ikke funnet så mye informasjon om Capok, men slik jeg har forstått det var dette et barnehjem og et mødrehjem for enslige), leverte meg inn for adopsjon. Ja, jeg vet, en fryktelig historie. MEN for det første: De aller fleste som adopterer bort barna sine sier at de har blitt voldtatt for å rettferdiggjøre seg selv, dette trenger derfor ikke å være sannheten. For det andre: Som voksen vet jeg at livet mitt ville vært det samme om historien hadde vært anderledes, dvs. det spiller ingen rolle for *meg* hva som må ha skjedd den gangen for nesten 40 år siden. *Jeg* er den samme uansett denne historien eller ikke. Derfor føler jeg på en måte at dette ikke er så personlig at jeg ikke kan skrive om det heller.

Mulig jeg høres kald og følelsesløs ut nå, men for meg er det dette som er sannheten. Bakgrunnen til min bio-mor har ikke påvirket *min* historie og det er ingen brikker som plutselig har falt på plass. Jeg har forøvrig aldri følt at det har manglet noen brikker, tro det eller ei! (Av en eller annen merkelig grunn er det enkelte som mener at jeg *burde* savne og lengte etter et “noe”, men det skal jeg skrive mer om siden.)

Jeg har fått en liste fra Holt

Senteret for enslige mødre trenger følgende: 

Brystpumper og engangsbleier (jeg er dog litt usikker på hvor mange engangsbleier jeg kan klare å få med meg… Mulig jeg heller må kjøpe bleier der, selv om Norge har verdens billigste bleier iflg. Bergens Tidende).

Senteret for handikappede  trenger

Engangsbleier for voksne, vaskepulver, tannkrem og tørrmelk

Jeg har 2 tomme kofferter jeg kan pakke i, ikke mye nei. Jeg tenker derfor at jeg må prioritere hva jeg skal ta med meg. I første omgang tenker jeg brystpumper, tannkrem, tørrmelk og litt bleier for både voksne og barn. Fordi senteret for enslige mødre ligger mitt hjerte aller nærmest vil jeg prioritere brystpumper over alt. Bleier vil jeg kjøpe der.  Min bønn til dere som leser dette er derfor: Hvis dere har en brystpumpe dere ikke bruker, kan dere gi meg en lyd? Om noen andre vil delta, enten ved å donere penger eller kjøpe en ekstra tannkrem el., ta kontakt! NOE er bedre enn ingenting!

Om noen jobber på/driver et apotek vlle jeg blitt takknemlig for litt prosenter – jeg kommer uansett til å kjøpe med meg en del nytt.

Jeg blir også veldig glad om dere kan dele dette blogginnlegget på Facebook. TUSEN TAKK!

PS. I et tidligere innlegg skrev jeg at jeg ønsket å ta med barneklær. Dette har jeg satt litt på vent både pga. plassmangel, men også fordi jeg ikke vil fornærme noen. Jeg regner med jeg skal tilbake igjen til Seoul, pga. jobb, og tenker da at jeg heller kan ta med klær og leker da. Da har jeg fått en føling med hva som passer seg og behovene og det blir lettere å si eksakt hva de trenger.

 

Fredag 5. oktober

har jeg fått en avtale med sosialarbeideren fra Holt. Det er henne jeg har hatt mailkontakt med hele tiden, også ang. det de trenger til hjemmet for enslige mødre og til hjemmet for handikappede. I mailen står det “for reviewing your adoption file” og med ett føles dette veldig virkelig, og litt rart. Jeg kjenner jeg får skikkelig sommerfugler i magen når jeg tenker på dette møtet. Hvordan vil jeg reagere når jeg kommer dit? Hva får jeg vite? Vil jeg ønske å vite mer etter dette møtet? Vil jeg bli skuffet om jeg ikke får vite noe mer enn det jeg allerede vet, som står i papirene mine?

Selv om jeg har mange tanker omkring dette er det jo umulig å vite på forhånd og allerede nå kjenner jeg at det er litt mer spennende enn jeg hadde trodd. 🙂 En ting er ihvertfall sikkert og det er at jeg er glad jeg er nesten 40 år og sikker på meg selv og hvem jeg er! Uansett hva som måtte skje i Seoul vet jeg at jeg har familien min, vennene mine og at hjemme er hjemmet mitt sammen med mannen min og sønnen vår.

Holt Children Service

er byrået som administrerte min adopsjon for nesten 40 år siden. De er i aller høyeste grad operative i dag også og for noen uker siden kontaktet jeg dem for å avtale et besøk. I hovedsak ville jeg besøke Holt for å se stedet jeg kom fra, se mappen min, men også for å besøke hjemmet som Holt driver for enslige mødre. Den største årsaken til at mødrene adopterer vekk barna sine i dag er ikke fattigdom, men det sosiale stigmaet som følger dem ved å ha et barn utenfor ekteskap. Dette er så sterkt at mødrene mister kontakten med familie og venner og de mister til og med jobbene sine. De blir rett og slett drevet rett ut i fattigdom uten nettverk. Holt driver et senter for disse mødrene og barna i tillegg til at de driver et hjem for handikappede barn. Jeg ville gjerne besøke begge sentrene, men fordi alenemødrene helst vil være anonym er det ikke mulig å få besøke det senteret. Jeg er i dialog om å få komme på besøk til senteter for handikappede barn.

Fordi det berører meg dypt inn i hjerteroten at mødre må adoptere vekk barna sine ev. gjemme seg vekk på et hjem pga. sosiale stigma ønsker jeg virkelig å gjøre noe for å bedre deres hverdag. Jeg har derfor spurt Holt hva de trenger på senteret. Det de trenger aller mest er bryst/melkepumper og bleier! Jeg skal få penger av mamma og pappa til å kjøpe inn noe, men hadde blitt utrolig glad om det er noen der ute som kan donere pent brukte brystpumper ev. bleier som barna har vokst fra.. (Ev. om noen vil kjøpe brystpumpe og donere, er det også lov! :-))

I tillegg skal jeg ta med meg litt klær. Da mest for barn 0-1 år. Siden det er begrenset hva jeg kan ta med meg i koffertene mine tenker jeg at jeg vil fylle opp med det de trenger mest, nemlig pumper og bleier og så litt klær om jeg får plass. Siden min “lille” gutt allerede er blitt 17,5 år har ikke jeg så mye barneklær, så om noen har pent brukte klær, ta kontakt!

Del også gjerne dette innlegget på Facebook!