Tag Archives: mobbing

“Vær en venn” – for de mest populære, eller?

Jeg ser på Facebooksiden til “Vær en venn” at de forskjellige 10-klassene i Bergen skal lage opplegg og prosjekter “mot mobbing”. Jeg vet ikke hvordan BT har lagt opp løpet her, men har de tenkt på at de med dette prosjektet kan ha vært med på å opprettholde ekskluderingen, smerten og pinen for dem som står utenfor, at slike sosiale gruppearbeid er det aller verste for dem som aldri får være med?

På Facebooksidene ser jeg mange, flotte, tenåringer. Spørsmålet mitt er: Ser vi her bare de med spissest albuer og de mest populære eller ser vi også den grå musen? Jeg frykter at dette bare er atter et morsomt prosjekt og ansvarsfraskrivelse (“nå har vi jo skrevet om det, laget fine bilder osv… så nå har vi gjort noe, flinke oss!”) for dem som kanskje mest hadde trengt en liten tankevekker…

Ansvarfraskrivelse

Jeg har tenkt mye på denne saken med Gulli. Både fordi jeg har litt av samme erfaringene, men også fordi jeg kjenner mange, både unge og eldre, som også har opplevd noe av det samme.

Jeg tror det er veldig feil av BT å kalle det Gulli har opplevd for mobbing. Ekskludering, utestenging, “klikking”  og uhyre sårt ja, men ikke mobbing. Ved å kalle dette for mobbing fratar man veldig mange ansvar. Jmf. med at BT etterpå skrev at de hadde vært i kontakt med noen av “de syndige”, som ikke kjente seg igjen. Hvorfor? Jo, fordi de ikke så på seg selv som mobbere!  Da er det vanskelig å gjøre noe med problemet!

Etter min mening burde BT og media fokusert mye mer på nettopp “vær en venn”, fremfor “ikke vær en mobber”. Veldig få kan identifisere seg  med å være en mobber og en bølle, mens alle kan identifisere seg med at de kanskje en gang eller to har ekskludert noen, oppført seg dårlig eller vært overlegne, Hvor mange av oss har ikke avlyst en avtale rett før, latt være å gi beskjed om man kommer eller ikke, snakket i telefonen mens man har snakket med andre, skrevet tekstmeldinger midt i en samtale, kommet for sent, glemt å svare på e-poster eller private meldinger på Facebook osv? Har dere tenkt på hvordan andre oppfatter dette, at det er  akkurat dette Gulli har opplevd altfor mange ganger og at det er denne frykten for å bli avvist som setter de dypeste sporene?

Jeg vet jeg har skrevet om dette før, men jeg kan ikke få sagt det nok ganger: Hvis ALLE tar tak i seg selv, tenker litt mer på hvordan de oppfører seg og ikke minst, hvordan de blir oppfattet av andre, tror jeg vi hadde vært et lite skritt på veien mot et bedre samfunn.

Gulli har fått mer enn 100 venneforespørsler på Facebook…

I går skrev BT igjen om Gulli, om at hun hadde fått nær 100 venner på Facebook. Og da er spørsmålet, hvem vil egentlig ha en haug med sympativenner?

At Gulli har fått nær 100 sympativenner viser at folk overhodet ikke har skjønt bæret. Gulli trenger VIRKELIGE venner, venner hun kan gå på byen med, som hun kan invitere på fest, reise til London med, ikke ukjente Facebookvenner som overhodet ikke kjenner henne, men som akkurat der og da tror de er snille.

Dette er vel kanskje det mest betegnende for samfunnet vårt i dag. Vi skriver flotte ting til hverandre på Face, vi blir venner med alle, vi deler positive visdomsord som aldri før og vi bryr oss, men på avstand. Og igjen, kanskje mest for å fremheve oss selv som snille og gode, eller for å få noe positivt tilbake selv? Kanskje jeg er i overkant negativ og mistenksom, men hele denne “antimobbekampanjen” til BT viser jo at folk IKKE er snille med hverandre, på tross av at vi tilsynelatende bryr oss som aldri før…

For når det kommer til stykket, hvem bryr seg?

 

Vennskap, “Willy Venneløs” og “mobbing”

I dagens BT står det om Gulli som plutselig mistet alle vennene sine på videregående, om den usynlige mobbingen som jeg skrev om for noen uker siden. I kommentarene på Facebook står det igjen og igjen: “Mobberne skulle skammet seg” ol. Dette var også min første tanke og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Så kom jeg på innlegget mitt, både det som het  “Jeg – en mobber?”, men også om det jeg skrev nå nettopp, om at jeg ønsker venner som jeg har noe til felles med. Hva om disse “mobberne” ikke visste at de mobbet? Hva om de trakk seg unna fordi de fant ut at de ikke hadde noe til felles med Gulli? I 17-18 års alderen er det nettopp dette som skjer, man finner seg venner på tvers av klassetilhørighet og bosted og finner dem man liker å være med og dem man har en kjemi med. Skal ikke dette være lov uten at det kalles mobbing?

I artikkelen står det at 1/3 av alle ungdommer opplever denne “mobbingen”. I stedet for å kalle det for mobbing og gjøre ungdommen til et offer, burde man ikke da heller fortelle ungdommen at dette er helt normalt? Det er jo dette som gjør at de blir usikre og lei seg, de speiler seg i andre og tror at alle andre har så mange venner og har det så bra, mens sannheten er at 1/3 føler seg som “Willy Venneløs”.

Kanskje man kunne sagt at om disse vennene ikke vil være med en, ja så er det greit, for da er de ikke skikkelige venner? Er det ikke bedre å ha en skikkelig venn enn ti tilsynelatende venner? Kanskje man burde lært ungdommene at det er umulig å endre andre, men at den eneste man kan endre er seg selv og sin egen innstilling? Jeg vil tro det er så godt som umulig å tvinge andre til å like en. Da er det er tross alt mye lettere å blanke i idiotene og heve seg over dem, selv om det er smertefullt. Smertefullt vil det være uansett…

På den ene siden ønsker vi å oppdra barna våre til å bli sterke individer, til å ha integritet, til å stå for det de tror på, til å være ærlige… For meg kolliderer det litt med “alle skal være med alle” og “vær snill med alle” tankegangen. Faktisk tror jeg at denne tankegangen gjør oss mer usikre, man vet ikke hvor man har hverandre. I tillegg skaper det et falskt miljø og ord og uttrykk mister sin mening fordi det er noe man sier, nettopp for å bli likt av andre, ikke fordi man mener det: Fine ord og “fremsnakking” blir mer et spill om andres oppmerksomhet enn om hva man virkelig mener. Selv vil jeg mye heller vite at folk ikke liker meg enn at de later som om de liker meg. Dette har kanskje gitt meg færre “venner” opp gjennom årene, men de får vennene jeg har, er virkelige venner og det er det som betyr noe for meg.

Jeg mener slettes ikke at jeg har universaloppsrkiften mot mobbing, men tenker det kan være lurt å tenke litt “ut av boksen” i tillegg til den tradisjonelle tankegangen. Dette er uansett et vanskelig og sammensatt tema fordi vi mennesker er så ulike med forskjellig erfaringsbakgrunn, referanserammer, oppdragelse, normer, verdier osv…

Og til informasjon: Jeg opplevde mye av det samme som Gulli selv da jeg gikk på videregående, men jeg vil passe meg for å si at noen mobbet meg. Jeg vil heller si at jeg aldri følte jeg passet inn og i ettertid ser jeg at jeg antageligvis ikke var den letteste å like heller. Det er jeg fortsatt ikke, men synes i grunnen det er helt greit nå. Jeg har i det minste integritet og en eneste bestevenn!

Jeg, en mobber?

BT sitt nye mobbeprosjekt “vær en venn” har sikkert gode intensjoner, men jeg har ingen tro på at det virker. Aldri har det vært satt så mye fokus på mobbing som nå og aldri har det vært så mange som har følt seg mobbet og/eller ekskludert (om det er en sammenheng kan jo diskuteres, men ikke nå). Nesten daglig leser man om folk som blir/har blitt mobbet. Man leser, synes synd på personene og går videre. Om man er litt engasjert trykker man “liker”, føler at man har vist overfor omverden at man er mot mobbing og trenger ikke å gjøre noe mer. Kanskje man tenker på det i løpet av dagen, eller uken, og kanskje man til og med skriver et blogginnlegg om mobbing mens man tenker: “Jeg har jo aldri mobbet. Jeg har hverken slått, sparket eller drevet med bevisst, psykisk mobbing, det er alle de andre det!” Eller?

De fleste opplever at enkelte mennesker får en til å føle seg virkelig liten. Det er neppe en tilfeldighet og jeg vil tro det er flere som også får den samme følelsen av de samme menneskene. De mobber ikke, de gjør ikke noe, det er bare noe med væremåten deres som får en til å føle seg som et null. Har du tenkt på at i andre situasjoner kan det være deg og din personlighet som kan få andre til å føle seg slik?

Mange av disse mobbeprosjektene får folk til å tro at det gjelder alle andre og ikke en selv. Man flytter debatten ut i det åpne rom, gir fellesskapet skylden, fraskriver seg selv for ansvar og engasjerer seg på alle synlige måter, som å gå i tog, gå med buttons, skrive blogginnlegg, trykke “liker” osv. Problemet er at det hjelper så lite så lenge enkeltmennesket ikke forstår at det *kan* være en selv, selv uten å vite det! (Om man blir ekskludert av mange nok, og lenge nok, vil det kanskje føles som mobbing…?).

Jeg har valgt å ikke “like” BT sin side. Det vil ikke dermed si at jeg synes mobbing er greit. Jeg tenker å heller engasjere meg ved å gå litt i meg selv, være hyggelig med folk, være bevisst på å være inkluderende på f.eks. møter og i sosiale sammenehenger og ved å gi min oppmerksomhet til andre. De færreste er ikke bevisst uhyggelig, ekskluderende eller uoppmerksom, men de aller fleste av oss kan bli mye mer bevisste på å ikke være det, også mot dem man normalt sett ikke “menger” seg med. Da tror jeg faktisk man er et godt stykke på vei! (Man trenger absolutt ikke å bli bestevenner med alle, men det er langt mellom å være bestevenner og å være inkluderende.)

Dette innlegget var mer dagens tanker enn om adopsjon…. det får gå for denne gangen…. 🙂

Norsk ching-chong-kinamann

Da jeg var liten var det ikke så vanlig med utenlandsadopsjon og innvandrere fantes det svært lite av. Fordi barn ofte er stygge og erter for den minste lille ting vil jeg tro jeg var et potensielt mobbeoffer. Dette visste nok mamma og pappa, men vi snakket aldri om det direkte. Det eneste de hamret inn i hodet mitt var at jeg var norsk, jeg hadde norsk pass og hvis noen ertet meg skulle jeg bare tenke at de som ertet var mindre begavet, eventuelt at de ikke hadde det så bra hjemme – det var synd på dem!

Jeg kan huske at noen prøvde seg med ching-chong-kinamanntrikset, men det prellet fort av. Det var jo synd på dem for de hadde det ikke så bra hjemme!

*Jeg* er overbevist om at det mine foreldre gjorde, ved å gjøre det klinkende klart at jeg var norsk, ikke at jeg egentlig var fra Korea, gjorde at jeg fikk stadfestet min identitet som norsk og nordmann. Klart jeg visste at jeg var adoptert fra Korea, jeg trengte bare å se meg i speilet for å se det, men jeg visste også at jeg ikke egentlig var fra Korea. Ergo, jeg ble som andre norske barn, på godt og vondt. Dette gjenspeilet seg i at vennene mine overhodet ikke tenkte over at jeg var adoptert. Jeg husker en gang jeg snakket med bestevenninnen min om adopsjon hvorpå hun plutselig spurte meg: “Men du, er ikke du adoptert?”. Vi lo godt da hun skjønte at hun rett og slett ikke hadde tenkt over at jeg var adoptert, jeg var jo bare en av venninnne hennes!

Det å være adoptert ble ingen big deal for meg og jeg tror heller ikke det har fått spesielt stor plass i (under)bevisstheten min. Jeg er den jeg er: norsk, nordmann, norsk ching-chong-kinamann, og jeg tror ikke jeg kan kalle meg koreaner akkurat. Når folk spør meg hvor jeg er fra, som er ganske naturlig, sier jeg alltid at jeg er fra Norge. Om de lurer på hvorfor jeg ikke ser norsk ut er det jo bare å forklare. Når de så spør om jeg snakket koreansk da jeg kom til Norge kan jeg ikke annet enn å le og så spør jeg om de i det hele tatt snakket før de var 9 måneder. Hehe, da blir de litt flaue. Jeg vet at andre adopterte tar seg nær av slikt. Selv tror jeg at mine foreldres tirade om “stakkerne” fortsatt ligger i underbevisstheten min!