Tag Archives: relasjoner

Willy Venneløs i motbakke

IMG_3483

For noen uker siden så jeg følgende på facebookveggen til en venninne av meg:

“… Synes til tider det er slitsomt å prøve og bli kjent med folk.. Litt som motbakkeløp, trur eg…”

Hun forklarte etterpå at hun tenkte spesielt på den settingen der man er på “hei-stadiet”, men skal over til å bli bedre kjent.

Jeg tror mange av oss har det slik. Det er nesten som i begynnelsen av et kjæresteforhold. Man vil gjerne bli bedre kjent samtidig som man er redd for å dumme seg ut og bli avvist:

“Sa jeg noe galt?”

“Snakket jeg for mye/for lite?”

“Kanskje ønsket om å bli bedre kjent ikke er gjensidig?”

Jeg har tidligere skrevet om ungdom og vennskap, om Gulli som følte hun kke hadde venner. Jeg tror ikke dette er et typisk ungdomsproblem. Jeg tror det er mange godt etablerte som også føler seg litt som Willy Venneløs. Jeg får ofte høre, av folk på min egen alder, at de gjerne skulle hatt et større nettverk. Mange, meg inkludert, har vært så opptatt av studier, familie, barn, jobb at de ikke har hatt tid til å pleie vennskap. Så plutselig er barna større, man går ikke på lekeplassen og blir kjent med andre barns foreldre lenger og lever ellers ganske så stabile liv. Man har plutselig mer tid til venner, men tilkomsten av nye, potensielle venner har stoppet opp.

Når man er blitt mer voksen er man, heldigvis, i en alder der man ofte er blitt litt mer romslig. Dem man før kanskje ikke ville blitt venner med, vil nå slippe gjennom “nåløyet”. Man har skjønt at ulikhet ikke nødvendigvis er en trussel, men mer en berikelse, for et vennskap. Problemet for mange er da: Hvordan finner man disse nye vennene og hvordan stifter og opprettholder man vennskapet? Jeg snakker ikke nå om å få bestevenner, men et nettverk man kan gå på byen med, invitere til en kopp kaffe, ta en telefon til osv…

Iflg. Facebook kan det virke som om det er mange som har store nettverk og mange nære venner og da blir det selvfølgelig ekstra belastende både å være Willy Venneløs, men også å “bryte inn” i det man tror er etablerte nettverk (man vil ikke bli avslørt som Willy Venneløs). Det å ha en stor omgangskrets er nærmest blitt et statussymbol, spesielt etter sosiale medier gjorde sitt inntog. Samtidig har jeg en følelse av at det er flere Willy Venneløs’er der ute enn vi tror, det er bare det at slikt snakker man ikke om fordi det er tabubelagt å ikke ha store nettverk og mange venner.

Når Willy Venneløs så endelig møter potensielle, nye venner oppstår denne usikkerheten og redselen for å bli avvist. Dessverre tror jeg denne redselen for å bli avvist gjør at mange ikke tør å ta videre kontakt. Ingen liker å bli avvist, gjør vi vel?

Jeg tror det da er viktig å tenke på hvordan man selv ville reagert om noen strakte ut en hånd. Man ville neppe tenkt at personen virkelig var Willy Venneløs og tatt i mot hånden av medlidenhet, eller avslått, slik mange frykter. Tvert i mot tror jeg at jeg selv ville blitt både glad og smigret over at noen ønsket å bli bedre kjent med meg. For vi vil jo alle være vennemateriell, vil vi ikke?

Mange sosiale og interessante relasjoner kunne nok oppstått om flere turde å ta sjansen, ta seg bryet ved å løpe litt i motbakke, selv om det er slitsomt. Toppen er neppe så langt vekke som vi tror! Selv har jeg planer om å løpe litt i motbakke de kommende ukene og månedene. Om noen ønsker å løpe sammen med meg er det bare å henge seg på. Husk at jeg er en av nord-europas lateste, så om jeg klarer det, kan du og!

 

 

 

Nei til retusjering av barnebilder, men hva med all “koreografi” og “stæsjing”?

På TV2.no kan vi i dag lese om foreldre som raser mot at barna har blitt retusjert på barnehage- og skolebilder. Fregner blir tatt vekk og hårfrisyrer blir forandret, noen ganger har det væt så radikalt at foreldrene ikke har kjent igjen sine egne barn. De fleste foreldre vil si at dette er forkastelig, både mht. at de liker barna sine som de er, men også fordi vi ikke vil ha et samfunn der alle (bilder) er perfekte.

Da sønnen min var liten, for 15-18 år siden, tok vi aldri sønnen til fotograf, men fotografene kom  til barnehage og skole. Bilder ble tatt, ganske mange, og så ble de beste brukt. Fotografene måtte være flinke med lyssetting, til å sense “øyeblikket”, finne rett miljø og setting, ha en viss barnetekke for å fange barnas oppmerksomhet og ikke minst, de brukte barnas naturlige arena som rekvisitter. Retusjering var, om ikke helt ukjent, lite brukt.

Vi har mange flotte bilder fra barndommen. Noen av bildene er som sagt tatt tatt hos fotograf via barnehage og skole, men de aller fleste er bilder som vi har tatt selv. Det er de bildene jeg er mest glad i, selv med det noe amatørmessige preget av smil, grimaser og forskrekkede fjes på ett og samme bilde. (Foruten bildene som min mor har tatt. Hun er en perfeksjonist, med det resultat at vi alle har stått og ventet i minst 5 minnutter før bildet endelig ble tatt: Alle ser enten sure eller veldig (kunstig) glad ut!) For meg er det amatørmessige halve sjamen ved et bilde og det gjenspeiler tid og sted på en riktig måte.

Da sønnen var liten var det, heldigvis, ikke mote å ta barna til fotograf annenhvert år heller. Jeg finner det noe paradoksalt at det er blitt en trend å ta bilder hos fotograf, med alt det innebærer av stress og økonomiske utlegg, i dagens samfunn (noen som snakket om “tidsklemmen”?). Aldri har godt utstyr vært mer tilgjengelig for amatører, aldri har vi tatt så mye bilder som nå, likevel er fotografbilder nesten påkrevd minst annenhvert år, virker det som.

Det jeg, de siste årene, også har reagert på, er alt det unaturlige og oppkonstruerte “dillet og dallet”, all “koreografien” og alt “stæsjet” rundt en barnefotografering i dag. Både på Facebook, Instagram og i avisene dukker det stadig opp små spedbarn i trompeter, som ligger i gamle eplekasser, med sløyfer og bånd pent dandert på en skinnfelle etc.. etc.. Ingenting er tilfeldig og alt er regissert på forhånd. Det er nesten sjeldent at man ser “kjedelige” bilder av barn som ligger i sitt naturlige element, nemlig sengen eller vuggen.

Selv bilder som skal være naturlige, som naken barnehud mot foreldrenes nakne hud, er så regissert at det blir unaturlig, sukkersøtt og litt klisjeaktig. For meg blir dette nesten litt groteskt, som om barna ikke er små mennesker men mer et trofe som skal vises frem.

Jeg er fullt klar over at jeg sikkert tramper på både fotograf- og foreldretær nå, men det får stå sin prøve. Jeg vil tro jeg ikke er den eneste som synes det er en skremmende utvikling her?

PS. Dette er ikke skrevet som noe “spark bak” til hverken fotografer eller foreldre som velger å ta barna til fotograf. Vi lever i et fritt land og folk må få gjøre som de vil. Dette er vel heller skrevet med undring over en utvikling som *jeg* synes er skremmende.

 

 

Den stygge andungen, myte eller fakta?

For noen år siden var jeg på en klassefest, gjenforening 20 år etter barneskolen. Siden jeg ikke hadde så mye kontakt med noen av dem jeg gikk i klasse med var jeg litt usikker på om jeg skulle gå, men jeg gikk.

Sint andPå forhånd hadde jeg sett for meg at folk var blitt voksne, at de kanskje hadde forandret seg litt og at noen til og med hadde forandret seg radikalt. Kanskje underbevisstheten min hadde et aldri så lite håp om at det skulle dukke opp noen “stygge andunger”?

Jeg kan ikke nekte for at jeg var veldig spent da jeg troppet opp. Den ene etter den andre ble hilst på. Ikke overraskende så nesten nesten alle så ut som de hadde gjort for 20 år siden. Kanskje litt mer rynkete, litt grå hår eller ikke noe hår, litt tykkere/tynnere, men stort sett alle var gjenkjennelig. Det var kun en eller to jeg overhodet ikke kjente igjen, men det var folk jeg hadde gått i paralellklasse med, som jeg egentlig aldri hadde kjent.

glad andDet ble en artig kveld, mange gode minner ble gjenopplivet og i ettertid er jeg glad jeg gikk. Det som forundret meg etterpå var ikke at alle, utseendetmessig, så lik ut, men at de aller fleste oppførte seg som forventet. De som ble mest beruset og oppførte seg mest utagerende var de samme som den gangen. De som var mest populære den gangen var forsyne meg også omringet av folk nå. De overlegne hadde fortsatt nesen i sky og de intereressante var fortsatt oppegående mennesker. Ikke en eneste “stygg andunge” dukket opp!

Det som kanskje var aller mest interessant  var at gruppedynamikken også var den samme. Noen hadde nok hatt kontakt, men mange hadde ikke sett hverandre på 20 år. Likevel oppstod akkurat de samme “klikkene”.

Nå lurer jeg på er om det egentlig var noen “styggen andunger” i forsamlingen, eller om det var settingen som gjorde at alle ble “seg selv” som liten, eller var det hjernen som spilte meg et puss? Det kunne jammen vært interessant å treffe disse menneskene i en annen setting, kanskje jeg ville opplevd dem anderledes?

Et helt annet spørsmål er om jeg selv fremstod som akkurat den samme? På ene siden er det jo smigrende når folk sier du ser ut som du gjorde den gangen, ung og vakker, hehe… men de fleste av oss ønsker at man har forandret seg litt i løpet av 20 år, at verden har gått fremover liksom, eller?

Takk til Lene Larsen for de søte endene!

 

 

Ansvarfraskrivelse

Jeg har tenkt mye på denne saken med Gulli. Både fordi jeg har litt av samme erfaringene, men også fordi jeg kjenner mange, både unge og eldre, som også har opplevd noe av det samme.

Jeg tror det er veldig feil av BT å kalle det Gulli har opplevd for mobbing. Ekskludering, utestenging, “klikking”  og uhyre sårt ja, men ikke mobbing. Ved å kalle dette for mobbing fratar man veldig mange ansvar. Jmf. med at BT etterpå skrev at de hadde vært i kontakt med noen av “de syndige”, som ikke kjente seg igjen. Hvorfor? Jo, fordi de ikke så på seg selv som mobbere!  Da er det vanskelig å gjøre noe med problemet!

Etter min mening burde BT og media fokusert mye mer på nettopp “vær en venn”, fremfor “ikke vær en mobber”. Veldig få kan identifisere seg  med å være en mobber og en bølle, mens alle kan identifisere seg med at de kanskje en gang eller to har ekskludert noen, oppført seg dårlig eller vært overlegne, Hvor mange av oss har ikke avlyst en avtale rett før, latt være å gi beskjed om man kommer eller ikke, snakket i telefonen mens man har snakket med andre, skrevet tekstmeldinger midt i en samtale, kommet for sent, glemt å svare på e-poster eller private meldinger på Facebook osv? Har dere tenkt på hvordan andre oppfatter dette, at det er  akkurat dette Gulli har opplevd altfor mange ganger og at det er denne frykten for å bli avvist som setter de dypeste sporene?

Jeg vet jeg har skrevet om dette før, men jeg kan ikke få sagt det nok ganger: Hvis ALLE tar tak i seg selv, tenker litt mer på hvordan de oppfører seg og ikke minst, hvordan de blir oppfattet av andre, tror jeg vi hadde vært et lite skritt på veien mot et bedre samfunn.

Gulli har fått mer enn 100 venneforespørsler på Facebook…

I går skrev BT igjen om Gulli, om at hun hadde fått nær 100 venner på Facebook. Og da er spørsmålet, hvem vil egentlig ha en haug med sympativenner?

At Gulli har fått nær 100 sympativenner viser at folk overhodet ikke har skjønt bæret. Gulli trenger VIRKELIGE venner, venner hun kan gå på byen med, som hun kan invitere på fest, reise til London med, ikke ukjente Facebookvenner som overhodet ikke kjenner henne, men som akkurat der og da tror de er snille.

Dette er vel kanskje det mest betegnende for samfunnet vårt i dag. Vi skriver flotte ting til hverandre på Face, vi blir venner med alle, vi deler positive visdomsord som aldri før og vi bryr oss, men på avstand. Og igjen, kanskje mest for å fremheve oss selv som snille og gode, eller for å få noe positivt tilbake selv? Kanskje jeg er i overkant negativ og mistenksom, men hele denne “antimobbekampanjen” til BT viser jo at folk IKKE er snille med hverandre, på tross av at vi tilsynelatende bryr oss som aldri før…

For når det kommer til stykket, hvem bryr seg?

 

Vennskap, “Willy Venneløs” og “mobbing”

I dagens BT står det om Gulli som plutselig mistet alle vennene sine på videregående, om den usynlige mobbingen som jeg skrev om for noen uker siden. I kommentarene på Facebook står det igjen og igjen: “Mobberne skulle skammet seg” ol. Dette var også min første tanke og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Så kom jeg på innlegget mitt, både det som het  “Jeg – en mobber?”, men også om det jeg skrev nå nettopp, om at jeg ønsker venner som jeg har noe til felles med. Hva om disse “mobberne” ikke visste at de mobbet? Hva om de trakk seg unna fordi de fant ut at de ikke hadde noe til felles med Gulli? I 17-18 års alderen er det nettopp dette som skjer, man finner seg venner på tvers av klassetilhørighet og bosted og finner dem man liker å være med og dem man har en kjemi med. Skal ikke dette være lov uten at det kalles mobbing?

I artikkelen står det at 1/3 av alle ungdommer opplever denne “mobbingen”. I stedet for å kalle det for mobbing og gjøre ungdommen til et offer, burde man ikke da heller fortelle ungdommen at dette er helt normalt? Det er jo dette som gjør at de blir usikre og lei seg, de speiler seg i andre og tror at alle andre har så mange venner og har det så bra, mens sannheten er at 1/3 føler seg som “Willy Venneløs”.

Kanskje man kunne sagt at om disse vennene ikke vil være med en, ja så er det greit, for da er de ikke skikkelige venner? Er det ikke bedre å ha en skikkelig venn enn ti tilsynelatende venner? Kanskje man burde lært ungdommene at det er umulig å endre andre, men at den eneste man kan endre er seg selv og sin egen innstilling? Jeg vil tro det er så godt som umulig å tvinge andre til å like en. Da er det er tross alt mye lettere å blanke i idiotene og heve seg over dem, selv om det er smertefullt. Smertefullt vil det være uansett…

På den ene siden ønsker vi å oppdra barna våre til å bli sterke individer, til å ha integritet, til å stå for det de tror på, til å være ærlige… For meg kolliderer det litt med “alle skal være med alle” og “vær snill med alle” tankegangen. Faktisk tror jeg at denne tankegangen gjør oss mer usikre, man vet ikke hvor man har hverandre. I tillegg skaper det et falskt miljø og ord og uttrykk mister sin mening fordi det er noe man sier, nettopp for å bli likt av andre, ikke fordi man mener det: Fine ord og “fremsnakking” blir mer et spill om andres oppmerksomhet enn om hva man virkelig mener. Selv vil jeg mye heller vite at folk ikke liker meg enn at de later som om de liker meg. Dette har kanskje gitt meg færre “venner” opp gjennom årene, men de får vennene jeg har, er virkelige venner og det er det som betyr noe for meg.

Jeg mener slettes ikke at jeg har universaloppsrkiften mot mobbing, men tenker det kan være lurt å tenke litt “ut av boksen” i tillegg til den tradisjonelle tankegangen. Dette er uansett et vanskelig og sammensatt tema fordi vi mennesker er så ulike med forskjellig erfaringsbakgrunn, referanserammer, oppdragelse, normer, verdier osv…

Og til informasjon: Jeg opplevde mye av det samme som Gulli selv da jeg gikk på videregående, men jeg vil passe meg for å si at noen mobbet meg. Jeg vil heller si at jeg aldri følte jeg passet inn og i ettertid ser jeg at jeg antageligvis ikke var den letteste å like heller. Det er jeg fortsatt ikke, men synes i grunnen det er helt greit nå. Jeg har i det minste integritet og en eneste bestevenn!

Adopterte venninner – nei takk!

I dag har jeg truffet en venninne som jeg ble kjent med via en Facebookgruppe for dem EDS. Tilfeldigvis er hun også adoptert fra Korea. Da hun fortalte at hun skulle til Bergen og spurte om vi kunne treffes ble jeg kjempeglad. Ikke fordi vi begge kom med storken eller fordi vi er sjuklinger, men fordi vi har et felles verdisyn og interesser. Dette skjønte vi også da vi traff hverandre, det “klikket” og det føltes som om vi hadde kjent hverandre i en evighet! Det var utrolig koselig! Selvfølgelig snakket vi litt om både adopsjon og sjuklingsstatusen vår, men det er helt klart at et felles verdisyn og en felles forståelse hele tiden lå under. Jeg tviler på at noe annet kunne vært grunnlag for et vennskap.

Dette er også mye av grunnen til at jeg aldri har vært interessert i å treffe andre adopterte (eller dem med allergi, for den saks skyld). For meg ville det blitt veldig kunstig og rart, som om alle dem med briller, rødt hår og fregner eller venstrehendte skulle samles og bli venner fordi de delte noen få, felles kjennetegn. Kanskje jeg ville funnet noen med felles verdisyn og interesser som meg, men jeg ser ingen grunn til at jeg skulle funnet de lettere sammen med andre adopterte enn andre steder.

Forstå meg rett. Jeg har ikke noe i mot å ha adopterte venninner, men jeg er veldig mot å oppsøke andre adopterte i den tro at vi skal bli venninner fordi vi er adopterte!

Utfordring til mine lesere

Nå har jeg drevet og skrevet på denne bloggen i en måneds tid. Jeg kjenner til noen av leserne mine. Noen har skrevet til meg via private meldigner på facebook, andre har skrevet i åpne tråder på facebook og noen få har kommentert her i bloggen. Jeg tror de fleste av leserne mine er venner og familie og jeg vet at flere av dere har fulgt meg fra vi var små og til dags dato.

Jeg babler i vei om hvor lite jeg selv tenkte på at jeg var adoptert og jeg tror dette er noe dere som kjenner meg også vier lite oppmerksomhet. Her en dag slo det meg at jeg kanskje har tatt fullstendig feil, at jeg har levd et så beskyttet liv at jeg selv ikke har tenkt på det. F.eks. har jeg aldri spurt mine brødre hva de tenkte da søsteren kom dalende ned fra himmelen, nesten bokstalig talt, om de noen gang har tenkt på at jeg er anderledes. Eller barndomsvenninene mine, hva har de tenkt opp gjennom årene? Og til slutt venner som er kommet etter at jeg ble voksen, kanskje de tenker mer på det? Selv har jeg et så avslappet forhold til måten jeg kom inn i familien min på at jeg sjeldent, eller aldri, tenker på det. Skjønt, etter at jeg startet denne bloggen har jeg kanskje fått et litt mer, om ikke anstrengt, men mer reflektert forhold til temaet?

Utfordringen min til deg kjære leser er følgende: Skriv dine opplevelser, hva du følte, hva du har tenkt ev. hva du tenker. Kanskje du er en ukjent leser som tenker helt anderledes enn meg? Eller kanskje du er en av nord-europas mest nysgjerrige barndomsvenninner, ev. tante, onkel, fetter, kusine, fjern barndomsvenninne osv… osv… Jeg hører gjerne fra deg her i bloggen! Og har du en god historie, ja, så kom med den!

Jeg innrømmer at jeg skriver dette med skrekkblandet fryd, dette kan jo bære helt feil av sted, men jeg tar sjansen på at det går bra! 🙂