Tag Archives: vennskap

Vær raus – så skal du se hvor mange venner du får!

IMG_4072

Den siste uken har jeg vært på tur med 23 ukjente personer. Det eneste vi hadde til felles da vi dro, var at vi alle har Ehlers-Danlos Syndrom (EDS). Jeg innrømmer at jeg var meget skeptisk til å dra.  Jeg så for meg at det ble et ”freak-show”, dvs. en haug med merkelige folk. I tillegg synes jeg det er skummelt å snakke for mye med andre om sykdom. Det er fort gjort at man da plutselig får “vondter” man i utgangsunktet ikke hadde!

Før jeg dro fikk jeg en pep-talk av bestevenninnen min: ”Vær raus og åpen og legg fra deg alle fordommer, så går dette så bra så!”

Og det stemte…. Ikke at det ble et ”freak-show”, men at det å være raus og åpen gav meg selv så mye mer enn om jeg hadde tatt på skylappene og bare godtatt dem jeg umiddelbart følte meg komfortabel med.

Resultatet ble at jeg ble kjent med mange interessante mennesker som jeg normalt sett ikke hadde “menget meg med”. Selvfølgelig hadde jeg ikke samme kjemien med alle, men det var ingen jeg følte jeg hadde dårlig kjemi med slik jeg av og til ellers føler. Før har jeg alltid skyldt på at alle andre er rare og merkelige, men nå ser jeg kanskje at det har vært meg det har vært noe i veien med. Litt flaut å innrømme,  men man lærer så lenge man lever…

Det er jammen godt jeg begynner å bli voksen jeg også!

 

Willy Venneløs i motbakke

IMG_3483

For noen uker siden så jeg følgende på facebookveggen til en venninne av meg:

“… Synes til tider det er slitsomt å prøve og bli kjent med folk.. Litt som motbakkeløp, trur eg…”

Hun forklarte etterpå at hun tenkte spesielt på den settingen der man er på “hei-stadiet”, men skal over til å bli bedre kjent.

Jeg tror mange av oss har det slik. Det er nesten som i begynnelsen av et kjæresteforhold. Man vil gjerne bli bedre kjent samtidig som man er redd for å dumme seg ut og bli avvist:

“Sa jeg noe galt?”

“Snakket jeg for mye/for lite?”

“Kanskje ønsket om å bli bedre kjent ikke er gjensidig?”

Jeg har tidligere skrevet om ungdom og vennskap, om Gulli som følte hun kke hadde venner. Jeg tror ikke dette er et typisk ungdomsproblem. Jeg tror det er mange godt etablerte som også føler seg litt som Willy Venneløs. Jeg får ofte høre, av folk på min egen alder, at de gjerne skulle hatt et større nettverk. Mange, meg inkludert, har vært så opptatt av studier, familie, barn, jobb at de ikke har hatt tid til å pleie vennskap. Så plutselig er barna større, man går ikke på lekeplassen og blir kjent med andre barns foreldre lenger og lever ellers ganske så stabile liv. Man har plutselig mer tid til venner, men tilkomsten av nye, potensielle venner har stoppet opp.

Når man er blitt mer voksen er man, heldigvis, i en alder der man ofte er blitt litt mer romslig. Dem man før kanskje ikke ville blitt venner med, vil nå slippe gjennom “nåløyet”. Man har skjønt at ulikhet ikke nødvendigvis er en trussel, men mer en berikelse, for et vennskap. Problemet for mange er da: Hvordan finner man disse nye vennene og hvordan stifter og opprettholder man vennskapet? Jeg snakker ikke nå om å få bestevenner, men et nettverk man kan gå på byen med, invitere til en kopp kaffe, ta en telefon til osv…

Iflg. Facebook kan det virke som om det er mange som har store nettverk og mange nære venner og da blir det selvfølgelig ekstra belastende både å være Willy Venneløs, men også å “bryte inn” i det man tror er etablerte nettverk (man vil ikke bli avslørt som Willy Venneløs). Det å ha en stor omgangskrets er nærmest blitt et statussymbol, spesielt etter sosiale medier gjorde sitt inntog. Samtidig har jeg en følelse av at det er flere Willy Venneløs’er der ute enn vi tror, det er bare det at slikt snakker man ikke om fordi det er tabubelagt å ikke ha store nettverk og mange venner.

Når Willy Venneløs så endelig møter potensielle, nye venner oppstår denne usikkerheten og redselen for å bli avvist. Dessverre tror jeg denne redselen for å bli avvist gjør at mange ikke tør å ta videre kontakt. Ingen liker å bli avvist, gjør vi vel?

Jeg tror det da er viktig å tenke på hvordan man selv ville reagert om noen strakte ut en hånd. Man ville neppe tenkt at personen virkelig var Willy Venneløs og tatt i mot hånden av medlidenhet, eller avslått, slik mange frykter. Tvert i mot tror jeg at jeg selv ville blitt både glad og smigret over at noen ønsket å bli bedre kjent med meg. For vi vil jo alle være vennemateriell, vil vi ikke?

Mange sosiale og interessante relasjoner kunne nok oppstått om flere turde å ta sjansen, ta seg bryet ved å løpe litt i motbakke, selv om det er slitsomt. Toppen er neppe så langt vekke som vi tror! Selv har jeg planer om å løpe litt i motbakke de kommende ukene og månedene. Om noen ønsker å løpe sammen med meg er det bare å henge seg på. Husk at jeg er en av nord-europas lateste, så om jeg klarer det, kan du og!

 

 

 

“Vær en venn” – for de mest populære, eller?

Jeg ser på Facebooksiden til “Vær en venn” at de forskjellige 10-klassene i Bergen skal lage opplegg og prosjekter “mot mobbing”. Jeg vet ikke hvordan BT har lagt opp løpet her, men har de tenkt på at de med dette prosjektet kan ha vært med på å opprettholde ekskluderingen, smerten og pinen for dem som står utenfor, at slike sosiale gruppearbeid er det aller verste for dem som aldri får være med?

På Facebooksidene ser jeg mange, flotte, tenåringer. Spørsmålet mitt er: Ser vi her bare de med spissest albuer og de mest populære eller ser vi også den grå musen? Jeg frykter at dette bare er atter et morsomt prosjekt og ansvarsfraskrivelse (“nå har vi jo skrevet om det, laget fine bilder osv… så nå har vi gjort noe, flinke oss!”) for dem som kanskje mest hadde trengt en liten tankevekker…

Ansvarfraskrivelse

Jeg har tenkt mye på denne saken med Gulli. Både fordi jeg har litt av samme erfaringene, men også fordi jeg kjenner mange, både unge og eldre, som også har opplevd noe av det samme.

Jeg tror det er veldig feil av BT å kalle det Gulli har opplevd for mobbing. Ekskludering, utestenging, “klikking”  og uhyre sårt ja, men ikke mobbing. Ved å kalle dette for mobbing fratar man veldig mange ansvar. Jmf. med at BT etterpå skrev at de hadde vært i kontakt med noen av “de syndige”, som ikke kjente seg igjen. Hvorfor? Jo, fordi de ikke så på seg selv som mobbere!  Da er det vanskelig å gjøre noe med problemet!

Etter min mening burde BT og media fokusert mye mer på nettopp “vær en venn”, fremfor “ikke vær en mobber”. Veldig få kan identifisere seg  med å være en mobber og en bølle, mens alle kan identifisere seg med at de kanskje en gang eller to har ekskludert noen, oppført seg dårlig eller vært overlegne, Hvor mange av oss har ikke avlyst en avtale rett før, latt være å gi beskjed om man kommer eller ikke, snakket i telefonen mens man har snakket med andre, skrevet tekstmeldinger midt i en samtale, kommet for sent, glemt å svare på e-poster eller private meldinger på Facebook osv? Har dere tenkt på hvordan andre oppfatter dette, at det er  akkurat dette Gulli har opplevd altfor mange ganger og at det er denne frykten for å bli avvist som setter de dypeste sporene?

Jeg vet jeg har skrevet om dette før, men jeg kan ikke få sagt det nok ganger: Hvis ALLE tar tak i seg selv, tenker litt mer på hvordan de oppfører seg og ikke minst, hvordan de blir oppfattet av andre, tror jeg vi hadde vært et lite skritt på veien mot et bedre samfunn.

Gulli har fått mer enn 100 venneforespørsler på Facebook…

I går skrev BT igjen om Gulli, om at hun hadde fått nær 100 venner på Facebook. Og da er spørsmålet, hvem vil egentlig ha en haug med sympativenner?

At Gulli har fått nær 100 sympativenner viser at folk overhodet ikke har skjønt bæret. Gulli trenger VIRKELIGE venner, venner hun kan gå på byen med, som hun kan invitere på fest, reise til London med, ikke ukjente Facebookvenner som overhodet ikke kjenner henne, men som akkurat der og da tror de er snille.

Dette er vel kanskje det mest betegnende for samfunnet vårt i dag. Vi skriver flotte ting til hverandre på Face, vi blir venner med alle, vi deler positive visdomsord som aldri før og vi bryr oss, men på avstand. Og igjen, kanskje mest for å fremheve oss selv som snille og gode, eller for å få noe positivt tilbake selv? Kanskje jeg er i overkant negativ og mistenksom, men hele denne “antimobbekampanjen” til BT viser jo at folk IKKE er snille med hverandre, på tross av at vi tilsynelatende bryr oss som aldri før…

For når det kommer til stykket, hvem bryr seg?