Tore på sporet, igjen…

I dagens BT.no, under “Preik” har mediekommentator Petter Sjøli satt spørsmålstegn til om vi virkelig trenger programmet til Tore Strømøy, “Tore på sporet”. Jeg har sagt det før, og jeg sier det igjen. Jeg blir rørt av den minste lille ting, det er nesten pinlig, og dette programmet er intet unntak. Ikke fordi jeg på noen måte identifiserer meg med hovedpersonen(e), men rett og slett fordi det i øyeblikket er veldig rørende og man får en følelse av at dette er ekte og nært. Det er selvfølgelig dette som gjør programmet så populært, man koser seg, griner litt og får utløp for føleser.

Det er dog noen sider ved dette programmet som gjør meg rasende sint. For det første fordi det er sosialpornografi på sitt verste/beste. Mennesker som har hatt et dypt savn, noen hele livet andre over flere år, får hjelp, men kun hvis “Tore på sporet” får være med å dokumentere og, enda verre, regissere.

I tillegg blir jeg virkelig opprørt fordi programmer som “Tore på sporet” får “mannen i gata” til å tro at det er helt normalt at adopterte går rundt med dette savnet. I kommentarene under innlegget til Petter Sjøli får jeg bekreftet dette. Kommentarer som “blod er tykkere enn vann” går igjen, og igjen, og igjen… Det gjør meg sint fordi jeg vet at jeg, og mange adopterte med meg, aldri har følt hverken savn eller å ikke passe inn. Dette synet må vi forsvare både overfor venner, men også vilt fremmede som tror det er helt greit å synse og mene noe om følelsene mine for  de har jo sett på “Tore på sporet”!

Mitt sinne mot “blod er tykkere enn vann” grunner også i at uttrykket gjør forholdet til mine foreldre til et slags “annenrangsforhold”. Som om mine foreldre er mer knyttet til, eller mer glad i, mine brødre som er egnefødte. Dette har jeg overhodet, aldri hatt følelsen av, tvert i mot. Mine foreldre har elsket meg betingelsesløst, som de to andre, fra første dag. Som eneste jente og minstemann vil jeg tro jeg til og med har fått ekstra mye kjærlighet. Så nei, hos oss har blod aldri vært tykkere enn vann. Der i mot har familien alltid vært viktig for meg, men det har ikke noe med blodsbånd å gjøre!

Noen vil sikkert tro at jeg er den eneste som har disse “u-Tore-på-sporet” tankene, men det tror jeg ikke. Klart der er noen som ikke deler mitt syn, men jeg vet også at det er veldig mange som vil sitte og nikke og smile av det jeg har skrevet. Problemet er at vi ikke blir hørt, vi er ikke interessante, vi har ingen tåredryppende historie å fortelle! I utgangspunktet er ikke dette noe problem for meg, jeg er ikke interessert i å “stå frem” på fjernsynet, i beste sendetid, men det er et problem fordi man tror man er unormal fordi man ikke “føler noe”. Sannehten er at det er en forbausende liten prosentandel av adopterte som er opptatt av å finne “røttene” sine. Jeg husker ikke hvor jeg har det fra, eller ekstakt prosentandel, men mener jeg leste 2% en gang! Dette er også en av grunnene til at jeg blogger om dette, for å få andre til å forstå at selv om vi er adopterte, så er vi helt normale, på godt og vondt.

Mitt svar til om vi trenger “Tore på sporet” er, ikke overraskende: “Takk for at du gir deg nå Tore!”

(De som bruker Tore på Sporet som en katalysator for følelser kan kanskje heller se en trist film, jeg vil tro det gjør samme nytten… )


Warning: file_get_contents(https://graph.facebook.com/comments/?ids=http://tilbakeblogg.no/tore-pa-sporet-igjen/): failed to open stream: HTTP request failed! HTTP/1.1 400 Bad Request in /home/lavfodma/public_html/tilbakeblogg.no/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 17

Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/lavfodma/public_html/tilbakeblogg.no/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 19