Vennskap, “Willy Venneløs” og “mobbing”

I dagens BT står det om Gulli som plutselig mistet alle vennene sine på videregående, om den usynlige mobbingen som jeg skrev om for noen uker siden. I kommentarene på Facebook står det igjen og igjen: “Mobberne skulle skammet seg” ol. Dette var også min første tanke og jeg fikk vondt langt inn i sjelen. Så kom jeg på innlegget mitt, både det som het  “Jeg – en mobber?”, men også om det jeg skrev nå nettopp, om at jeg ønsker venner som jeg har noe til felles med. Hva om disse “mobberne” ikke visste at de mobbet? Hva om de trakk seg unna fordi de fant ut at de ikke hadde noe til felles med Gulli? I 17-18 års alderen er det nettopp dette som skjer, man finner seg venner på tvers av klassetilhørighet og bosted og finner dem man liker å være med og dem man har en kjemi med. Skal ikke dette være lov uten at det kalles mobbing?

I artikkelen står det at 1/3 av alle ungdommer opplever denne “mobbingen”. I stedet for å kalle det for mobbing og gjøre ungdommen til et offer, burde man ikke da heller fortelle ungdommen at dette er helt normalt? Det er jo dette som gjør at de blir usikre og lei seg, de speiler seg i andre og tror at alle andre har så mange venner og har det så bra, mens sannheten er at 1/3 føler seg som “Willy Venneløs”.

Kanskje man kunne sagt at om disse vennene ikke vil være med en, ja så er det greit, for da er de ikke skikkelige venner? Er det ikke bedre å ha en skikkelig venn enn ti tilsynelatende venner? Kanskje man burde lært ungdommene at det er umulig å endre andre, men at den eneste man kan endre er seg selv og sin egen innstilling? Jeg vil tro det er så godt som umulig å tvinge andre til å like en. Da er det er tross alt mye lettere å blanke i idiotene og heve seg over dem, selv om det er smertefullt. Smertefullt vil det være uansett…

På den ene siden ønsker vi å oppdra barna våre til å bli sterke individer, til å ha integritet, til å stå for det de tror på, til å være ærlige… For meg kolliderer det litt med “alle skal være med alle” og “vær snill med alle” tankegangen. Faktisk tror jeg at denne tankegangen gjør oss mer usikre, man vet ikke hvor man har hverandre. I tillegg skaper det et falskt miljø og ord og uttrykk mister sin mening fordi det er noe man sier, nettopp for å bli likt av andre, ikke fordi man mener det: Fine ord og “fremsnakking” blir mer et spill om andres oppmerksomhet enn om hva man virkelig mener. Selv vil jeg mye heller vite at folk ikke liker meg enn at de later som om de liker meg. Dette har kanskje gitt meg færre “venner” opp gjennom årene, men de får vennene jeg har, er virkelige venner og det er det som betyr noe for meg.

Jeg mener slettes ikke at jeg har universaloppsrkiften mot mobbing, men tenker det kan være lurt å tenke litt “ut av boksen” i tillegg til den tradisjonelle tankegangen. Dette er uansett et vanskelig og sammensatt tema fordi vi mennesker er så ulike med forskjellig erfaringsbakgrunn, referanserammer, oppdragelse, normer, verdier osv…

Og til informasjon: Jeg opplevde mye av det samme som Gulli selv da jeg gikk på videregående, men jeg vil passe meg for å si at noen mobbet meg. Jeg vil heller si at jeg aldri følte jeg passet inn og i ettertid ser jeg at jeg antageligvis ikke var den letteste å like heller. Det er jeg fortsatt ikke, men synes i grunnen det er helt greit nå. Jeg har i det minste integritet og en eneste bestevenn!


Warning: file_get_contents(https://graph.facebook.com/comments/?ids=http://tilbakeblogg.no/vennskap-willy-vennelos-og-mobbing/): failed to open stream: HTTP request failed! HTTP/1.1 400 Bad Request in /home/lavfodma/public_html/tilbakeblogg.no/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 17

Warning: Invalid argument supplied for foreach() in /home/lavfodma/public_html/tilbakeblogg.no/wp-content/plugins/facebook-like-and-comment/comments.php on line 19